Alt dette mener professor Gerard Cornelissen ved Norges Geotekniskiske institutt (NGI) og Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås (UMB) han kan oppnå i Zambia ved å ta i bruk en til nå ubrukt ressurs: Avgnagde maiskolber.

Cornelissen har sammen med kollega Magnus Sparrevik ved NGI og Vegard Martinsen og Jan Mulder ved UMB nå prøvd ut konseptet på seks forskjellige steder i Zambia med svært oppløftende resultater: Maisbøndene fikk opptil fire ganger så store avlinger.

I tillegg mener forskerne at prosjektet har potensial til å gjøre hele den afrikanske staten klimanøytral: I beste fall kan metoden redusere de zambiske CO2-utslippene med rundt 1,9 millioner tonn - eller rundt 7 prosent av Norges klimagassutslipp.

Brente maiskolber

Metoden er enkel, og teknologien allerede tilgjengelig. Konseptet går ut på at bøndene i stedet for å samle og brenne ved når de skal lage mat, bruker maiskolber som brensel. Kolbene brennes i en spesialovn uten tilgang til oksygen, noe som omgjør kolbene til biokull i løpet av matlagningsprosessen.

Biokullet blandes så inn i jorda på maisåkrene. Kullet gjør den utarmede jorda mer næringsrik, og reduserer dermed behovet for bruk av dyr kunstgjødsel. Forskerne har nå også funnet ut at kullet bedrer jordas evne til å holde på vann.

Biokullet lages ved at kolbene brennes i ovn uten tilføresel av oksygen - såkalt prolyse. Her er det brukt en hjemmelaget leireovn, men forskerne tester også bruken av en enkel norsk-utviklet ovn bøndene kan ha hjemme.

FOTO: GERARD CORNELISSEN/ NGI

Metoden har størst effekt i områder der jorda er sur og sandholdig, slik den er i store deler av Zambia og Afrika for øvrig.

Ved å lage om maiskolbene til biokull i stedet for å brenne dem på vanlig vis eller la dem ligge og råtne, binder man opp halvparten av karbonet som ellers ville blitt sluppet ut, fordi biokull er stabilt i jord. Dermed trekkes karbon ut av kretsløpet, og CO2-utslippene reduseres.

Bedre avlinger motiverer

Selv om bøndene i Zambia er opptatt av global oppvarming, og allerede merker effektene på kroppen, er Cornelissen ikke i tvil om hva som er drivkraften til bøndene som vil bli med på prosjektet:

- Hvis de kan få økte avlinger, og dermed få tilgang til penger, får de et bedre liv, og kan kanskje til og med også sende barna på skolen, sier han til Aftenposten.no.

- Bøndene er opptatt av klima, de vet alle at det kommer til å bli tørrere, og ser at det er i ferd med å skje. Men Zambia har også 20 ganger lavere utslipp enn Norge, så klimaproblemene er ikke deres ansvar, sier han.

Biokull ble prøvd ut som tilsetning i jorda hos bønder som driver med såkalt presisjonslandbruk. Her blir bare små områder av jorda pløyet opp for å spare jordsmonnet mest mulig.

FOTO: GERARD CORNELISSEN/ NGI

18 test-bønder

Konseptet ble testet hos seks bønder som allerede er involvert i et prosjekt for bærekraftig presisjonslandbruk.

Nå har forskerne delt ut biokullovner til 18 bønder som er inkludert i prosjektet. Våren 2012 skal de tilbake for å kartlegge bøndenes erfaringer med bruken av ovnene, som er oppfunnet av nordmannen Pål Wendelbo.

De skal også gjøre grundige tester med to andre ovnstyper, for å finne ut hva som egner seg best for bøndenes bruk. I tillegg har en antropolog blitt involvert i prosjektet for å kartlegge hva som skal til for at Zambiske bønder i utstrakt grad kan ta i bruk teknikken.

Utfordringer

Aftenposten skrev i fjor om et tilsvarende konsept Cornelissen testet i Indonesia, med risskall som råvare i kullproduksjonen. Prosjektet fikk så gode resultater at Norges forskningsråd støttet forskerne med totalt tolv millioner kroner i perioden 2012-2017.

Prosjektet har også fått støtte av NORAD for å undersøke mulighetene for å inkludere biokull i organisasjonens satsing på naturvennlig jordbruk i Zambia.

Les også

Norske forskere nær ny klimaløsning

- Kan redusere Indonesias utslipp tilsvarende Norges samlede CO 2-utslipp i fjor.

En del arbeid og utfordringer gjenstår imidlertid før prosjektet kan settes ut i live i stor skala. For det første, krever konseptet langsiktighet, tålmodighet, og en ikke ubetydelig daglig innsats fra bøndene: En bonde må lage mat på biokullovnen tre ganger om dagen i fire år før han har tilstrekkelig biokull til en åker på én hektar.

Her ser forskerne på muligheten for å få fortgang i prosessen ved å spe på kullproduksjonen ved å anvende hurtigvoksende, nitrogenfikserende trær som brensel i tillegg til maiskolber.

En annen mulighet er å få investorer til å sette inn større mobile ovner som kan flyttes fra landsby til landsby. De mindre husholdningsovnene er relativt billige å produsere, så det kreves ikke store investeringer fra bøndene for å komme i gang.

FOTO: GERARD CORNELISSEN/ NGI

Utelukker gift-spredning

Én potensiell hindring forskerne fryktet da prosjektet ble testet i Indonesia, var at giftige PAH-komponenter som muligens dannes under biokullproduksjonen skulle opptas i planter og dyr i området der kull ble blandet i jorda.

Videre undersøkelser på 60 typer biokull viser at forskerne nå kan ta det med ro på dette punktet.

- Biokullet hadde et veldig lavt PAH-innhold, og det var ikke tilgjengelig for opptak i dyr og planter, sier Cornelissen.

Klimakvoter til bøndene?

I tillegg til bedre avlinger, kan biokullbøndene kanskje på sikt få ytterligere tilleggsinntekt fra prosjektet, ettersom FNs klimakonvensjon nå har kommet langt i arbeidet med å få innblanding av biokull i jorda – såkalt sekvestering – med som et tiltak under den grønne utviklingsmekanismen (CDM).

 Dermed er det mulig bøndene på sikt kan få utdelt klimakvoter for karbonet de lagrer, som de kan selge videre til rike land som Norge, som kjøper CDM-kvoter for å kompensere for våre klimagassutslipp.

- Det første biokullprosjektet er allerede akkreditert under utviklingsmekanismen, og man har kommet lenger i arbeidet for å finne metoder for å verifisere hvor mye karbon som er lagret i jorda. Men prosjektet vil nok gi mer avkastning til bøndene i form av økte avlinger, enn fra salg av karbonkvoter, sier Cornelissen.

- Karbon er en ressurs

Han sier lagring av biokull i bakken er en langt billigere og tryggere form for CO2-langring enn mer konvensjonelle metoder for karbonfangst og lagring, slik Regjeringen tester med månelandingsprosjektet på Mongstad.

Her skal CO2-gass injiseres i porøse bergformasjoner under havbunnen. Dette kan lekke ut hvis formasjonen skulle vise seg å sprekke eller ikke være tett.

- Det er en dyr metode som betrakter karbon som avfall. Her har vi en billig metode, som bruker karbon som en ressurs, sier han.

- Interessant

Ambassaderåd Jan Erik Studsrød ved den norske ambassaden i Lusaka i Zambia, synes prosjektet til NGI-forskerne er spennende. Norad har støttet prosjektet med rundt 400.000 kroner.

- Det vi har sett foreløpig synes vi ser veldig spennende ut. I store deler av Zambia er det veldig sur jord, noe som gjør at næringsstoffene er godt bundet og avlingene veldig små, sier han til Aftenposten.no.

Han sier lagring av karbon i biokull har vært omstridt, men at dette føst og fremst er kontroversielt fordi kritikerne frykter biologisk materiale skal bli tatt fra annet bruk og omgjort til biokull i stor skala.

- Hvis man bare bruker avfallsstoffer, som forskerne her gjør, er det veldig spennende.

- Noen av de største problemene i Afrika er at avlingene har ligget konstant de siste 30 årene. Der det har vært en økning, har det gått på bekostning av skogområder. Derfor er det viktig å miske presset på skogområdene. Da er det om å gjøre å ta i bruk de gode metoder som finnes, og her er biokull veldig interessant, sier han.