Vildskuddet

I sommer er det leserne som velger hvem vi skal intervjue på disse sidene.

• «En person jeg håper dere kan vurdere, er den alltid gavemilde kunstneren Vilde von Krogh. Hun startet Prosjektskolen i Oslo og driver den fremdeles ved siden av sitt kunstneriske virke. Jeg er en av hennes ekselever og studerer nå scenografi ved L.I.P.A i Liverpool. Jeg tror ikke jeg ville vært der jeg er i dag uten henne og skolen. Hun tar vare på alle, kjemper mot urettferdighet og er flink til å få mennesker til å tro på seg selv.» Mari Lotherington

- Herregud, for et skussmål. Nå får jeg tårer i øynene.

Billedkunstneren Vilde von Krogh har skjult både tårer og øyne bak store solbriller. Hun tenner en røyk og byr oss på en hes og levd latter - er en smule forlegen over rosende omtale i begrunnelsen til forslagsstiller Mari Lotherington.

Vi sitter i en frodig bakgård i St. Olavs gate 7 i Oslo. Gården hun bor i sammen med mange andre kunstnere, er tegnet av arkitekten Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno, og i bakgården forsøker de å gjenskape hagen slik den var den gang da på midten av 1800-tallet med et lite teglsteinskapell, et restaurert gotisk alter, skulpturer, liljer, rododendron og duftskjærsmin. Blomstene har fått selskap av hellige alterparasoller fra Bali, naturlig nok, og i et hjørne er det blitt plass til en selvkonstruert badstue av plastpresenninger, plank og en støpejernsovn. Stråler fra en sjelden sommersol finner veien gjennom alt det grønne, og den 46 år gamle billedkunstneren er i søkelyset.

Kunstner og lærer

I 13 år har hun undervist. Først på skulpturavdelingen ved Strykejernet kunstskole i Oslo, der hun selv også har vært elev, og senere ved Prosjektskolen - den private kunstskolen hun startet sammen med kunstneren Yngve Rønning i 2005. Den holder hus i gamle Søilen teater i Keysers gate i Oslo, der Wenche Foss i sin tid debuterte og Leif Juster var sjef for Edderkoppen revyscene.

- Jeg vet det lyder pompøst, men lærergjerningen er noe av det viktigste man kan bedrive fordi kunnskapsformidling er noe langt mer enn pugging av pensum. Det er en eneste lang utfordring. Jeg sier til elevene mine at «dere skal ikke tro på et ord av det jeg sier. Jeg kommer bare med forslag - dere må selv ta valgene. Hvis vi har klart å forvirre dere totalt etter et år hos oss, da har vi gjort jobben vår.»

- Prosjektskolen har ikke som mål å trene folk innen en spesiell kunstfaglig retning. Tvert imot ønsker vi å vise dem alle 360 gradene, åpne opp og vise at kunstfeltet er like stort som livet selv. Jeg prøver å oppmuntre til selvstendig tenkning og refleksjon, og understreker så godt jeg kan at kunsten ikke alltid er svaret. Det er spørsmålene man stiller til seg selv, til verden og til samfunnet, som er det viktige. Fellene vi mennesker går i, er at vi alltid tror det finnes et svar et sted - et politisk, religiøst, ideologisk eller medisinsk svar - isteden for å ta det som den reisen det er, å leve.

Vilde von Krogh har både reist og levd. Men først skal vi innom provokasjonene.

Tabu

- Ja, jeg har provosert. Mer eller mindre ufrivillig og ikke for provokasjonens egen del, men fordi kunstverdenen i Norge er en veldig liten verden i et lite land, der det er umulig å være nøytral. Det frirommet som kunsten inviterer til, blir fylt av korrupsjon, favorisering og trender - alt som stenger dørene. Og hvis man sier ifra og taler makten midt imot, så merker man det jo. Jeg har ikke noe behov for å innta offerrollen, men i visse kretser har jeg vært ganske tabubelagt.

Hun har gått offentlig ut mot Office of Contemporary Art Norway, stiftelsen som finansieres av UD og Kulturdepartementet, og som har i oppgave å styrke samarbeidet mellom norske og utenlandske samtidskunstnere - en stiftelse Vilde von Krogh mener kan tendere mot en ensretting av norsk kunstliv.

Selv er hun billedkunstner med det som ofte blir beskrevet som et burlesk, teatralsk og surrealistisk uttrykk i installasjonene sine, der mytologi, feminisme og død er sentrale temaer. Hun er blitt kalt norsk kunstlivs femme fatale og er ikke redd for å tråkke utradisjonelle stier. Som da hun tok med seg hele skoleklassen fra Strykejernet og brøt seg inn på Bislett stadion midt på natten for å spille fotball. Eller åpnet galleri i kjellerlokalene til det tidligere Tegneseriemuseet i Langes gate, viste en installasjon der kunstneren fanget sollyset via intrikate anordninger over bygårdstaket og ble kastet på hodet ut av gårdeieren fordi hun viste «farlig kunst».

- I løpet av én og samme uke mistet jeg jobb, atelier, kjæreste og en jeksel.

Igjen den hese, levde latteren.

- Man kan ikke bry seg om hva folk mener - man må skape sin egen plattform. Det koker ned til hvem og hva man selv vil være. Jeg kunne godt vært feig, jeg. Men jeg må jo leve det jeg prøver å lære elevene mine - se mulighetene, ta sjanser, våge å hoppe baklengs utfor Niagara - ellers ville jeg fått et stort forklaringsproblem. Ureddhet er bra!

Viktig

Hun har ligget våken hele natten - tenkt på hva hun skulle si når hun nå fikk en talerstol i form av flere sider Aftenposten-papir. Hun vil si noe viktig.

- Vi har alle en forpliktelse til å bruke den posisjonen vi tilfeldigvis er født inn i til å heve stemmen på vegne av alle dem som ikke er så privilegerte som oss. Jeg har et kurs på skolen som heter «Bodyart og feminisme». Alle - både kvinner og menn - går inn i det kurset med negative holdninger til feminisme. Jeg ber elevene skrive ned hva de forbinder med feminisme.

Jeg samler inn besvarelsene, og så er jeg ganske slem med dem, for jeg leser svarene høyt, og det har jeg ikke fortalt dem på forhånd. Så er det quiz: Når fikk kvinner stemmerett i Norge? Hva heter den første feministiske bevegelsen? Nevn andre samtidige bevegelser? Og vet du hva - de kan ingen ting! De er helt blanke! Og da spør jeg hvordan de kan være så negativt innstilt til en humanistisk bevegelse de ikke vet noenting om.

- Jeg er ikke udelt en grei lærer, jeg kan være ganske slem med dem. Men de trenger å vekkes. Det påtagelige med dagens unge er at de er oppdatert på alt som skjer nå, men de er totalt historieløse. Jeg legger inn voldsomme historiske feil, grove feil, i undervisningen - for eksempel at Baader-Meinhof-gruppen ble etablert i barokken - bare for å riste liv i dem. Men de er vanskelige å vekke fordi de er helt underholdningsbedøvet. Underholdningsbedøvet og historieløse. Men opplysning og kunnskap er nøkkelen for å kunne åpne opp og se det 360-graders rundskue som verden og menneskene kan by på.

Ekte vare

Vilde von Krogh tegner store lerreter når hun snakker. Med begge armer skjærer hun luften, buster til håret, tenner en røyk, drikker litt vin. Også von’en foran Krogh’en er ekte.

- Mange tror jeg har funnet på det selv, men jeg heter faktisk Vilde von Krogh.

von’en stammer fra en østerriksk offiser, som for langt tilbake og lenge siden var stasjonert i Trondheim, der han forelsket seg i en trønderkvinne og ble. Sin egen oppvekst karakteriserer hun med tre ord: usedvanlig, annerledes og spesiell.

- Jeg ble fra tidlig alder av formet av ett sentralt begrep: toleranse. Jeg vokste opp i en merkverdig familie. Mor fikk fire barn i løpet av seks år, men hun døde ung, bare 34 år gammel. Jeg var syv, broren min fem og storesøstrene mine ti og elleve. Da valgte pappa, enkemannen, å bli hjemmeværende husfar. Økonomien var elendig, men jeg rakk heldigvis å vokse opp som fattig i Norge, og det var sunt. Ikke tragisk, men annerledes.

Pappaen, som hun kaller Høvdingen, het Odd von Krogh. Han var bahai og sentral i Nei-til-Atomvåpen.

- Jeg var en fattig pike fra Vika - dette var lenge før Aker Brygge. Det var 1970-tallet med Club 7-generasjonen. Jeg har ikke tall på hvor mange Nei-til-atomvåpen-tog jeg har gått i. Jeg var 12 år gammel da jeg en morgen dumpet ned fra hemsen og måtte tråkke meg mellom 16 unge, iranske flyktninger - bahaier, som sov rundt på gulvet, den yngste like gammel som meg. Da blir dine egne problemer små i sammenhengen. Og hvor tror du samene i Alta-aksjonen bodde da de var i Oslo? Det var en dugnadsånd, som vi bør gjeninnføre for dagens oppvoksende generasjon. De er så ensomme i alt medieståket. Jeg hadde det privilegium å treffe folk i andre livssituasjoner, som var minoriteter eller led nød, da jeg var veldig ung, og det har preget meg enormt.

Tøff tur

For henne var det 12 års undervisning på Steinerskolen før hun møtte verden med et mageplask, 19 år gammel.

- Jeg var vant til å møte livet med en kjærlig innstilling. Sammen med en venninne dro jeg til Karibia, der vi haiket rundt med seilbåter. Det anbefales ikke. At jeg kom tilbake med livet i behold, er jeg veldig fornøyd med. Det var en sjokkartet opplevelse å få verden i fleisen på den måten. Men det var nyttig. Det lærte meg hvilket privilegium vi kvinner i Norge har som ikke har kjønnet vårt som en fiende. Derfor er kjønn veldig sentralt i kunsten min.

Etter «dannelsesreisen» i Karibia begynte hun på Strykejernet kunstskole.

- Jeg har alltid følt meg som en kunstner. Alltid. Jeg kom fra å være flink pike til å åpne en dør der det var lov å være rampete. Man må slutte å være så forbasket flink.

Etter to ordinære år og ett ekstra snikår på Strykejernet var de en gjeng med elleve kunstnere som drømte og fablet høyt om fremtidige prosjekter: et slott i Frankrike eller en ruin i Spania.

- Så skjedde det vidunderlige at det vi fablet om, ble sant. Plutselig en dag i 1989 banket spanjolen Andreo Sola på døren. Om det stemte det han hadde hørt, at vi var på utkikk etter et sted i Spania? Han hadde en grandtante som skulle selge en 1700-talls ruin av en vingård på 1200 kvadratmeter og seks mål tomt utenfor Barcelona.

De unge kunstnerne kastet seg på en pakketur, beså herligheten og slo til.

- Min andel av kjøpesummen var 30 000 kroner, en formue. Men da jeg var ung jente, satt jeg modell for Odd Nerdrum til hans barnefortelling «Havfuglen». Som betaling fikk jeg et portrett av meg selv. Det portrettet solgte jeg for 30 000 - du kan si det ble statisk versus aktiv kunst.

Respekt

For aktivitet ble det i Spania. Can Serrat, som de døpte stedet, og hvor de i dag arrangerer kunstkurs og folkemusikkfestivaler, viste seg virkelig å være en ruin. Vilde og daværende kjæreste, som var murer før han ble kunstner, gjøv løs med krum hals.

- Vi var så unge at vi ikke skjønte at vi hadde kjøpt katta i sekken. Men jeg er blitt fullbefaren murer og en rønner til å lempe murstein. På Can Serrat har jeg lært meg mange teknikker som jeg bruker i kunsten.

Vilde søkte opptak ved kunstskole i Spania og kom rett inn.

- Jeg skulle bli kunstner og spanjol.

Isteden ble hun gravid.

Hun reiste tilbake til Norge, men da sønnen Ask var fem måneder gammel, la hun ut på Interrail med en barnevogn påsveiset ekstra hyller over og under og flyttet tilbake til Can Serrat. Der jobbet hun som kokk i tre år, før hun endelig fikk opptak ved Kunstakademiet i Bergen. Fire år som student og enslig mor var ikke av det enkleste, særlig ikke etter at hun ble fratatt kunstnerstipendiet fordi hun hadde overgangsstønad på 7000 kroner. Men hun overlevde ved å vaske do og dusj og kantine på skolen hver dag.

- Det var en fin erfaring. Ikke fordi det bygger opp om myten om den fattige kunstner, men fordi de fleste har godt av å kjenne livet rett på seg selv, ikke bare via noe du har lest.

Vilde von Krogh har på seg støvler og store øredobber, en kjole og farens gamle skinnvest - brunt skinn over lys blonde. Hun serverer skinkesalat.

- Dette er fars yndlingsvest, og dette er fars eget festmåltid. Hver eneste 17. mai flyktet vi fra byen. Far var livredd for nasjonalismen, og jeg har arvet hans totalangst for 17. mai. Vi dro alltid til Sognsvann på nasjonaldagen. Vi badet i Svartkulp og spiste bayonneskinkesalat som pappa hadde laget. Han var en høvding, og han lærte meg respekt for andre. Derfor vil jeg stå sterkt frem for alle de millioner av kvinner der ute som ikke har en sjanse. Det ser jeg på som en plikt, rett og slett.