Voksen, men må leses for

Akam Mahmud er 50 år. Han kan knapt lese eller skrive. Antall analfabeter i Norge øker med 1000 - hvert år.

Vaskemaskinen bryter stillheten. Akam Mahmud har som vanlig stått tidlig opp. Hørt naboene forsvinne på jobb. Sendt barna til skolen. Han er en voksen mann på 50 år, men e-postene som kommer inn på laptop’en på kjøkkenbordet, forstår han ikke.

Derfor er han mest her, hjemme, inne, alene i sokkelleiligheten i Asker. Han skulle gjerne vært ute, men hvem skal han snakke med? Han skulle gjerne vært på arbeidet, men hvilken jobb kan han få? Kurderen fra Irak klarer seg muntlig på norsk, men kan så å si ikke lese eller skrive etter bare fem år på skole i hjemlandet.

Les også

Her er beviset for at tiltakene ikke har ført til flere i arbeid

Her får du oversikten over saker, statistikk og videoer i vår nye serie om integreringspolitikk.

Ved siden av laptop’en står en pakke «Mors hjemmelaget flatbrød». Firebarnsfaren kan stave seg gjennom M-O-R. Men han stirrer på ordet «hjemmelaget» . Rister på hodet, nei, det går ikke, det er skrevet med små bokstaver.

Mahmud har begynt på flere norskkurs, men sluttet da han fikk jobber i gartnerier og bondegårder. Han trivdes med å plukke og sortere poteter, gulrøtter, blomkål, planter og blomster.

- Jeg kan mye om roser, smiler han.

Nå har han vært arbeidsledig i to år og mottar dagpenger fra Nav mens han leter etter jobb. Han har ikke råd til å betale norskkurs selv.

Å si det, ville det, men gjøre det?

- Det er kjedelig å sitte hjemme, sier han og kikker på TV 2-nyhetene som står lavt på ved siden av kjøkkenbenken. Han snur seg mot laptop’en, fører fingrene over tastaturet. Han har lært seg å finne frem til Asker kommunes nettsider og ser etter STILLING LEDIG.

«Mange barn føler nok på at mor ikke snakker norsk, de blir mobbet.» - Rubina Shaheen

Der stopper det, han forstår ikke hva arbeidsgiveren etterlyser, hva stillingsinstruksen krever. Men utleier i etasjen over hjelper ham med å oversette og skrive søknader.

Etter 13 år i Norge er Akam Mahmud en av mange tusen mennesker i Norge som er mer eller mindre analfabeter. De kan knapt hverken lese eller skrive på sitt morsmål, langt mindre på norsk.

Det rare er at ingen vet hvor mange analfabeter som lever i Norge. 20 år er gått siden første gang en norsk regjering bestemte seg for å kartlegge innvandreres medbrakte kompetanse, slik at de skulle få norskopplæring tilpasset sitt nivå. Det oppdaget Aftenposten da vi gjennomgikk de siste 20 årenes 23 handlingsplaner for bedre integrering.


Omtrent samtidig som Akam Mahmud i 1999 kom til Norge, påla regjeringen seg selv å kartlegge analfabetisme blant kvinner, ifølge daværende Kirke-, utdannings - og forskningsdepartementets likestillingsplan fra 1999- 2001. Flere kvinner enn menn er analfabeter. «Mange av disse er analfabeter eller har svært mangelfull utdanning. Disse kvinnenes rett til utdanning som en menneskerett er ikke oppfylt, og de kan heller ikke nyttiggjøre seg andre rettigheter som er selvsagte for andre.», skriver regjeringen. For 12 år siden var altså ett av regjeringens tiltak: «Kartlegging av omfanget av analfabetisme blant innvandrerkvinner». Men ingen kartlegging er skjedd.

Skrive navnet sitt

Parveen Bibi (58) er en av dem som aldri ble kartlagt. Det er 34 år siden hun kom fra Pakistan. Fingrene griper om pennen, nøler, men presser den så mot papiret. Det blir en stor P. Hun fortsetter med en A, og en R, løfter pennen, ser på bokstavene, merker at venninnene rundt bordet på Furuset seniorsenter i Oslo følger med, og så lar hun det stå til og skriver V to ganger og avslutter med en N. Nå står det PARVVN. Venninnene som har litt mer skolegang enn henne, ser fort at hun har skrevet navnet sitt feil, men gjør ikke noe nummer av det.

Les også

Det kommer sjelden frem i avisene at mange innvandrerkvinner faktisk har høy utdannelse innenfor mange spesialiserte felt, skriver artikkelforfatterne.

Svartmaler innvandrerkvinner

Mediene fremstiller innvandrerkvinner som stakkarslige, analfabeter, undertrykkede og dårlig integrert.

 

Parveen Bibi har seks barn og seks barnebarn. Alle barna er født her, og hun kan være stolt av at alle har tatt høyere utdannelse. Slik er det for venninnene som hver torsdag møtes på Furuset seniorsenter for å spise medbrakt pakistansk mat, drikke te, strikke, dele erfaringer om familieproblemer, religion og barn. De kom fra Pakistan for over 30 år siden, noen med bare fem-seks år skolegang fra en landsbyskole i Pakistan, andre var heldigere og gikk tolv år som Rubina Shaheen (54). Hun virker sosialt tryggere og snakker bedre norsk enn flere av de andre.

- Jeg forstår litt, men greier ikke å snakke så mye, sier Parveen Bibi.

- Når jeg ikke forstår, får jeg vondt i hodet, sier Sayyara Ihanam (52).

- Hvis jeg ikke kunne lese eller skrive, vil jeg heller dø, sier Rubina Shaheen, og fortsetter:

- Det er fengsel rett og slett. Det er som å være stum. Innvendig kjenner man det, det handler om selvrespekt. Man tigger om hjelp fra andre, det er et mas, sier Shaheen som i ti år var montør i Standard Telefon- og Kabelfabrikk. De tre første barna gikk i barnehage. Men da yngstemann ble født med en funksjonshemning ble hun og mannen, som er lege, enige om at hun ikke skulle jobbe.

- Mannen min hjelper meg, forteller Nargis Satuana (52) som også må tenke seg om før hun skriver navnet sitt med store bokstaver.

- Ja, mannen min passer på meg, supplerer Nasreen Kousar (47).

- Men hvordan kan han hjelpe deg hvis han er på jobb? utfordrer Rifat Tanvir, med lærerutdannelse og flere år i jobb som morsmålslærer.

- I den pakistanske kulturen hjelper alle hverandre - naboer, venner, onkler og tanter, svarer Kousar.

«Jeg kan ikke hjelpe barna mine med lekser. Det er de som hjelper meg. Alt dette gjør meg trist, men hva skal jeg gjøre?» - Akam Mahmoud

Likevel føler de seg ensomme. Selv om mange av barna bor hjemme til opp i godt voksen alder.

- Barna er så opptatte. De jobber og trener. Sitter mye på rommet sitt, ser på TV. Litt snakker de med meg, men så tar de PC-en på fanget og ser inn i den. Barna har ikke tid til foreldrene sine, derfor blir vi ensomme, sier Sayyara Ihanam

- Opptatt, opptatt, opptatt, sier Nasreen Kousar oppgitt.

- Derfor er det viktig for oss å komme oss ut, man trenger å snakke med andre, sier Rubina Shaheen.

De leser i liten grad norske aviser, ser sjelden norsk TV. Når Parveen Bibi gjør det, oversetter barna for henne.

Dagen blir så lang

Hver morgen står hun opp klokken syv for å se barna, som nå er voksne, av gårde til jobben. Hun ruller ut bønneteppet i stuen og ber dagens første bønn sammen med mannen. Så er det frokost med brød og ost. Når hun er igjen alene, setter hun i gang med å vaske og rydde.

Hver dag går hun til Furuset senter for å kjøpe brød. Heldigvis er det ikke lange biten. Hun stirrer på issvullene som er delvis skjult av snøen. Stabber med forsiktig skritt, hun må ikke falle. I butikken plukker hun med seg et brød, en stor pose mandariner og en klase bananer. Så betaler hun med kontanter. Hun har bankkort, men liker ikke å bruke det.

 

Rubina Shaheen står også tidlig opp hver dag. Men etter at barna og mannen har dratt om morgenen, legger hun seg igjen, ellers blir dagen så lang. I titiden står hun opp for å rydde, vaske klær, forberede middagen og vente på at barna kommer hjem fra skole og jobb.

- Om ettermiddagene går jeg en tur og leser fra Koranen. Inni meg sier jeg ord for Allah, at Allah er stor og at Allah er inni meg. Da føler jeg meg ikke alene i verden, og så får jeg frisk luft. Når jeg kommer hjem må jeg drikke te.

- Når jeg har lagt meg om kvelden ligger jeg og tenker «hva jeg skal lage til middag i morgen?» Jeg tror pakistanske kvinner bruker mesteparten av tiden på kjøkkenet, oppsummerer Shaheen.

Vi hører lyden av helikoptre som flapper over Oslo denne desemberdagen. Hva skjer? Rubina foreslår at det er internasjonal kvinnedag. Parveen ser spørrende på meg.

Omtrent samtidig, i Oslos rådhus, lyder fanfarer og taler når Europas mektigste kvinne og hennes mannlige kolleger mottar årets Nobels fredspris til EU.

Hjemme - det er her, i Norge. Selv om de kan lengte til Pakistan. Selv om de føler seg ensomme og isolert fra mye i det norske samfunnet. Etter å ha levd her i en generasjon hører de til her sammen med barn og barnebarn.

- Vi er kommet inn i systemet her, ikke sant? Sier Rubina Shaheen.

- Vi gråter ikke, men vi er ensomme. Det er fakta, sier Rukhsana Nighat Rana (58).

Fatale konsekvenser

Men noen gråter. Et annet sted i Oslo tørker en pakistansk kvinne tårene med sjalet sitt. Hun har bodd i Norge i over 20 år, snakker omtrent ikke norsk, kan hverken lese eller skrive, og har bare noen få års skolegang fra hjemlandet. Hun brister i gråt da hun forteller om den dagen hun gikk til banken for å ta ut penger til noen innkjøp. Hun ble bedt om å vente mens de hentet en som snakket hennes språk:

- Du er konkurs og skylder banken en million kroner.

Hun begynte å skjelve over hele kroppen, det spant i hodet, hva galt hadde hun gjort?

Hun forteller at hun etter hvert fikk vite at slektninger hadde misligholdt lånet som de hadde fått henne til å ta opp. Hun sier at hun ikke forsto hva hun skrev under på, men at hun stolte på dem da de forsikret at det var til hennes og familiens beste.

Hun er ikke den eneste. Fakhra Salimi er leder i MIRA - Ressurssenter for innvandrer- og flyktningekvinner og har i 20 år sett de ødeleggende konsekvensene for mange kvinner som er blitt lurt av sine nærmeste på denne måten. Salimi har hjulpet mange, men tror mørketallene er store.

- Ofte er det etter en skilsmisse at kvinnene oppdager at de er blitt lurt. De sitter ofte igjen med flere millioner i gjeld.

Det kan være ektemannen som har tatt opp lån på bolig eller firma i kvinnens navn. Hvis lånet er blitt misligholdt, må boligen tvangsselges, og kvinnen må ut av hjemmet sitt.

- Derfor er det viktig å kartlegge analfabetisme og gi konkret hjelp slik at de kan klare seg selv og kjenne sine rettigheter, sier Salimi.

Les også

- Innvandrere må vurdere hva samfunnet trenger og sine egne evner, slik at de kan skaffe seg en kompetanse det er etterspørsel etter, sier chilenske Marcos Ledezma (44).

- Det er ikke alltid rasisme, det innvandrere tror er rasisme

Marcos Ledezma har funnet seg vel til rette i arbeidslivet, men har klare tanker om hvorforandre innvandrere faller utenfor.

 

Tilbudet varierer

Nettopp det, en kartlegging av alle analfabeter, etterlyste integreringsutvalget i sin offentlige utredning i 2011. Utvalget, ledet av Osmund Kaldheim, oppdaget at det ikke finnes noen fullstendig oversikt over omfanget. Men basert på tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Vox Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk og Norsk språktest anslår utvalget at det hvert år kommer 1000 personer til Norge som er mer eller mindre analfabeter. Det betyr at tusenvis har en tilværelse som ligner Akam Mahmuds og Parveen Bibis.

Selv om språkopplæringen er blitt bedre siden Mahmud og Bibi kom til landet, sliter mange av dem som har minimalt med skolegang fra hjemlandet. I 2004 kom introduksjonsordningen som gir flyktninger rett og plikt til norskopplæring og samfunnskunnskap, men forskning viser at tilbudet varierer veldig fra kommune til kommune.

Kaldheim-utvalget vil ha en omfattende reform av hele voksenopplæringstilbudet «for å bekjempe analfabetisme og muliggjøre deltagelse i arbeids- og samfunnslivet.» Det vil kreve egen opplæring i norsk for analfabeter - i tillegg til dagens ordning.

Gang på gang har offentlig oppnevnte utvalg (nedsatt av regjeringen) påpekt manglende norskopplæring for de aller svakeste innvandrerne.

2011 (Brochmann-utvalget): «Eksempelvis kan personer som er analfabeter forut for introduksjonsordningen gå et særskilt tilpasset forkurs».

2010 (Østberg-utvalget): «Det bør satses mer på differensiering av og fleksibilitet i norskopplæringen ut fra den enkeltes behov».

1995 NOU’en «Opplæring i et flerkulturelt Norge»: «Utvalget finner det uheldig at det ikke er spesielle tilskudd til analfabeter.»Dessuten: «Det er et problem at analfabetene får så ulikt tilbud rundt om i landet. Her savner vi sentrale retningslinjer».

I vår viser Kristin Lindsjørn i sin masteroppgave «Voksne analfabeter i norskopplæring» ved Universitetet i Tromsø at det er store kommuneforskjeller i opplæringstilbudet for analfabeter. I noen kommuner får analfabeten dobbelt så mange, 3384 norsktimer som i andre kommuner, 1598 timer.

Bashe Musse, leder i Somalisk nettverk, kom alene til Norge i 1987. Foreldrene døde, og han fikk ansvar for både yngre søsken og en niese som kom hit. Søsteren og niesen var analfabeter, men har nå fullført ti år grunnskole, søsteren videregående. Musse mener analfabeter blir tapere i norskopplæringsprogrammer for innvandrere.

- Norge er flink til å lage store handlingsplaner, det er jo viktig, men det er ikke sikkert vi trenger store handlingsplaner. Vi trenger å gjøre det enklere og mer konkret, tiltak som er mer tilpasset den enkelte, sier han.

Prisgitt andre

Akam Mahmud kan lese trafikkskilt, men ikke gateadresser, ikke aviser, ikke bøker. I butikken trenger han hjelp til å skille mellom lammekjøtt og svinekjøtt. Da er det godt å ha med barna. Han har fire i alderen 10 til 15 år, to bor hos ham, to hos hans fraskilte kone. Han følger opp barna så godt han kan.

- Jeg kan ikke hjelpe barna mine med lekser. Det er de som hjelper meg. Datteren min vil at jeg skal bli flinkere i norsk, hun er snill og hjelper meg. Men når det er brev til meg, merker jeg at hun helst ikke vil lese dem for meg - de er jo til meg, faren hennes. Da sier jeg at hun må hjelpe meg, vi er familie. Alt dette gjør meg trist, men hva skal jeg gjøre?

Ifølge opplæringsloven har voksne innvandrere rett til gratis grunnskole, slik har det vært siden 2002.

Parveen Bibi sukker. - Ja, jeg har vært sint og frustrert mange ganger.

Hun er ofte prisgitt andre for å forstå og bli forstått, nå er det for eksempel Rubina som oversetter. Men heller det enn en fremmed tolk.

- Det hender jeg må bruke tolk hos legen hvis mannen min eller barna ikke kan følge meg. Da sier jeg ikke alt. Jeg føler skam over å fortelle private ting til en fremmed.

- Hvorfor snakker du ikke bedre norsk etter så mange år i Norge?

- Jeg prøvde, jeg forstår litt, men klarer ikke å snakke.

- Hvordan er dette for barna?

- Barna vil at jeg skal snakke norsk. Noen ganger snakker de norsk til meg, jeg svarer på urdu eller punjabi, smiler hun.

- Du vet når man ikke trenger, og får hjelp, tar vi den lette veien, forklarer Rubina Shaheen.

- Det må være et krav, ellers prøver man ikke, sier hun.

De vet godt at det ikke er bare lett for barna når foreldrene ikke behersker norsk.

- Mange barn føler nok på at mor ikke snakker norsk, de blir mobbet. Barn sier ”moren min er flink til å snakke norsk, moren din er ikke flink”, forteller Rubina Shaheen.

- Vi lever i to kulturer, det er vanskelig for oss og for barna våre.

- På tide at det tas på alvor

Analfabeter får mer oppmerksomhet i den reviderte læreplanen i norsk og samfunnskunnskap som trådte i kraft 1. september 2012. Nytt er en plan som beskriver hvordan lærere skal undervise norsk til personer som ikke kan lese eller skrive.

- Det er nå en gryende erkjennelse av at problemet med analfabetisme må tas på alvor, også i Norge, sier Bjørg Ilebekk, avdelingsdirektør i Vox - Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk.

- Er det på tide?

- Ja, det er på tide at denne store utfordringen tas på alvor og at opplæringen til denne gruppen blir bedre.

I fjor begynte Vox arbeidet med å øke kompetansen til lærere som underviser denne gruppen.

Nye opplæringsmetoder er under utprøving, og Høgskolen i Bergen skal starte studier for alfabetiseringslærere.

Ingen planer om reform

Politisk ledelse har ikke hatt anledning til å kommentere saken, i stedet svarer avdelingsdirektør Kjell Østby i Integrerings- og mangfoldavdelingen svare.

- I mange år har både myndighetene, forskere og utvalg - senest Kaldheim-utvalget i 2011 - påpekt at analfabeter bør kartlegges slik at de kan få norskopplæring tilpasset sitt nivå, uten at det er skjedd. Er det aktuelt å kartlegge omfanget av analfabeter i Norge?

- Deltagere i norskopplæringen som ikke kan lese eller skrive, blir i dag kartlagt på individnivå slik at de får opplæring som er tilpasset sitt behov. BLD har ikke planer om å kartlegge omfanget av analfabeter utover dette, sier Østby.

- Kaldheim-utvalget mener det er behov for en omfattende reform av hele voksenopplæringen for å bekjempe analfabetisme. Enig?

- BLD har ikke planer om å ta initiativ til en reform av hele voksenopplæringen, men vi er opptatt av at undervisningen skal tilrettelegges og tilpasses hver enkelt deltager.

Les også:

Les også

Siste fra Innenriks

Analfabet

Analfabet: En person som ikke kan lese eller skrive på noe språk.

Funksjonell analfabet: En person som har så dårlige lese- og skriveferdigheter at det går ut evnen til å utføre daglige gjøremål og delta i arbeidslivet.

UNESCO, Store norske leksikon, Wikipedia (engelsk)

Læringsnivå

Siden 2005 er innvandrere delt inn i tre grupper for norskopplæring:

Spor 1 - har fra før liten eller ingen skolegang.

Spor 2 - har fra før en del skolegang.

Spor 3 - har fra før god allmennutdanning.

Kaldheim-utvalget foreslår et nytt Spor 0 for analfabeter.

Flere bilder

Akam Mahmud vil gjerne lære mer norsk, men har ikke råd til norskkurs. Han prøver å øve seg ved å se i denne kokeboken eller i en barnebok. Det er ikke lett å lære et nytt språk og nytt alfabet når utgangspunktet var noen få år med kurdisk skolegang i Irak.

Akam Mahmud vil gjerne lære mer norsk, men har ikke råd til norskkurs. Han prøver å øve seg ved å se i denne kokeboken eller i en barnebok. Det er ikke lett å lære et nytt språk og nytt alfabet når utgangspunktet var noen få år med kurdisk skolegang i Irak. FOTO: STIG b. HANSENRubina Shaheen (t.v.) og Parveen Bibi kom til Norge for henholdsvis 36 år og 34 år siden. Etter snart en generasjon i landet snakker Bibi så å si ikke norsk, hun kan knapt skrive og lese på eget språk. Hun blir oppmuntret av Shaheen som snakker norsk og dermed er sosialt tryggere. FOTO: DAN P: NEEGAARD

Rubina Shaheen (t.v.) og Parveen Bibi kom til Norge for henholdsvis 36 år og 34 år siden. Etter snart en generasjon i landet snakker Bibi så å si ikke norsk, hun kan knapt skrive og lese på eget språk. Hun blir oppmuntret av Shaheen som snakker norsk og dermed er sosialt tryggere.

Siste nytt