Psykolog Sissel Gran kommenterer
og svarer på spørsmål om samliv
og mellommenneskelige forhold.
Bare henvendelser som kommer
på trykk, blir besvart.
e-post: sissel.gran@aftenposten.no
eller skriv til: Aftenposten, postboks 1,
0051 Oslo, merk konv.:
"Leve sammen"Jeg var over 40, lykkelig skilt og levde godt sammen med mine barn da jeg plutselig fikk oppleve den store kjærligheten og den altoppslukende lidenskapen. Han var 10-12 år eldre enn meg, intelligent, kunnskapsrik, underholdende, sosial og viril. De helgene vi var sammen, bestod av lange måltider, noen ikke altfor lange turer, og mange timer i sengen hans eller på hotell. Vi var like og enige på mange viktige områder, og begge ga uttrykk for at det var det beste forholdet vi hadde hatt. Men det var forskjeller. Jeg var bundet av jobb og barn, mens han hadde mye tid til disposisjon. En annen forskjell var at når det oppstod konflikter, syntes jeg vi skulle se det som en mulighet for å utvikle oss og forholdet. Han, derimot, opplevde alle forskjeller og motsetninger som truende, og orket ikke ta i det. Jeg oppfattet oss begge som sårbare. For min del hadde det sammenheng med dype følelser. Vi hadde mange kjølige pauser. Et par ganger gjorde han det også slutt ved å sende meg en sint melding. Så prøvde jeg å ikke si noe, det ble mange tabuer etter hvert, jeg følte at jeg bleknet og at det ikke var plass til meg der. Og et forhold med bare plass til én er jo temmelig dødt. Det var slutten. Etter nesten tre år ble vi enige om en pause, men han hadde ikke tid til å snakke om avgjørelsen. Noen dager etterpå sendte han meg en SMS med opplysninger om hvor jeg kunne hente klærne og toalettsakene mine. Noen måneder senere fikk jeg en ny SMS. Da var han inne i et nytt forhold.Jeg har opplevd to lykkelige perioder i mitt liv. Den første var som småbarnsmor, og jeg fikk være et viktig menneske for to unike skapninger. Den andre perioden var sammen med mannen i mitt liv. Nå er jeg ferdig med kjærligheten. Jeg klarte ikke å ta vare på en av de største gaver livet gav meg. For jeg må jo ha såret ham dypt siden han kunne avslutte forholdet.Ungene er snart klar for utflytting, så jeg føler meg også ferdig som mor. Ja, egentlig føler jeg meg ferdig med å leve. Jeg er fremdeles viktig for ungene og for noen gode venninner, men jeg er ikke den viktigste for noen. Og ingen spiller lenger hovedrollen i mitt liv. Den rollen skulle jeg kanskje tatt selv, men jeg graver meg ned i arbeid.Når jeg har fri, graver jeg meg ned under dyna så lenge som mulig. Og jeg forbanner våren og sommeren med lyse dager. Jeg vil ha det mørkt. Av og til kan jeg glede meg over to flotte tenåringer, eller kjenne meg litt mindre tung i selskap med en god venninne, men når jeg er alene, kjenner jeg bare tapene.Jeg har fått to råd: Jeg må slutte å falle for umodne menn, og jeg må ikke la menn være avgjørende for hvordan jeg har det. Men hvordan kan jeg endre meg så jeg faller for de modige, åpne og ærlige mennene? Jeg tror jeg faller for "min far", og dypest falt jeg da jeg møtte den mannen som liknet mest på min første kjærlighet. Og hvordan skal jeg klare å flytte fokus fra den type relasjoner som både kan gjøre meg frisk eller syk, levende eller død, viktig eller betydningsløs, og som kan gjøre livet til alt eller ingenting?
Resignert

Forelskelsens styrke og svakhet er, som illustrert i forrige søndags historie, skråsikkerheten. En svært forelsket person er ofte så sikker i sin sak. Løfter og store ord om fremtid og varighet er derfor så lette å gi. Samtidig er noen forelskelser merkelig skjøre. De kan være helt intolerante for ulikhet, uenighet og hverdag. De vil ha likhet, fest og bekreftelse. Da er det ikke ekte, vil mange si. Da er det fascinasjon, ikke virkelig forelskelse. Det kan faktisk være noe i dette, for en virkelig forelskelse tåler å bli satt på prøve, den tåler forhandling, krangel og grensemarkeringer.En virkelig forelskelse er jo en slags port inn til noe annet og noe mer - dette som vi kaller kjærlighet, og kjærlighet må tåle både hverdagsliv, uenighet og forskjeller skal vi våge å ha den som fundament for våre liv sammen. En forelskelse som bare vil ha de gyldne dagene, består ikke ubehags-testen og kan mao ikke utvikle seg til et forhold med spenst og styrke. En klisjé, kanskje, men like fullt en erfaring mange deler. En partner som får en dyp rynke mellom brynene, som tidlig i løpet sanksjonerer og senere systematisk trekker seg når du viser hvem du er på godt og vondt, vil egentlig ikke ha deg, men den han ville at du skulle være. Gi slipp litt fortere, har jeg ofte lyst til å si. Lytt til den murrende uroen du føler, til frykten, til nesten-vissheten om at dette er en kulisse, ikke et virkelig landskap som kan romme et jordisk par. Da unngår du kanskje å leve fortvilet i noe du tror er kjærlighet, men som aldri kan bli det.Det er håpet om hva et forhold kan bli, som holder mange fast, ikke hvordan det er. Eller hvordan det kan gjenoppstå slik det var i de første, skinnende dagene og ukene. Å avslutte er så vondt for mange, for med slutten på forholdet forsvinner drømmen om det som kunne blitt. Allikevel må vi noen ganger greie å avslutte, også i vårt eget hode, og innse at dette var et forhold som ikke kunne vare. Greier vi ikke å si farvel til drømmen, kommer vi ikke videre. Det er dette denne kvinnens historie handler om. Mange mister tilliten til andre og til egen dømmekraft etter en smertefull kjærlighetsrelasjon. For å slippe å bli fanget av sine egne følelser og unngå å bli såret igjen, søker de tilflukt i sitt indre kloster. Dette kan være konstruktivt, men skal et menneske komme styrket ut av en følelsesmessig og mental retrett, hjelper det ikke å synke hen i selvbebreidelser eller dyrke bildet av et tapt paradis. Det som trengs, er å endre perspektiv gjennom å utfordre sin forståelse av hva man har opplevd. Det trengs nye spørsmål for å finne nye løsninger, en dekonstruksjon av historien og en rekonstruksjon av hva man opplevde. Til denne historien synes jeg f.eks. det er nærliggende å stille spørsmålet: Er dette egentlig en historie om kjærlighet?For jeg er ikke så sikker på det. Fra kvinnens side, kanskje, men ikke fra mannens. Han er forbeholden hele veien og trekker seg når livet med henne blir for brysomt. Han vil ha det lett med henne, orker ikke konflikt, vil ikke forandres. Dette er egentlig en beskjed hun får mange ganger i løpet av de tre årene de er sammen. Men handler ikke gjensidig kjærlighet om at begge parter tåler å la seg påvirke og forandre? To kan vel ikke bli et lykkelig par dersom den ene eller begge steilt nekter å tilpasse seg et felles livsprosjekt. Kvinnen sier om mannen som forlot henne: "... . jeg må jo ha såret ham dypt siden han kunne avslutte forholdet." Jeg tror ikke nødvendigvis at han ble så såret, heller irritert og skuffet. Han var ute etter en relasjon fri for komplikasjoner. Han ville ha en som var på samme sted i livet som ham. Han var ikke interessert i å forandre seg sammen med sin kjæreste og tåle sider ved henne som han oppfattet som krevende. Han var ferdig med sånt. Han var kanskje ikke så umoden, heller, slik hennes venninner mener, snarere litt overmoden.Det er ikke alltid feighet eller umodenhet som hindrer mange i å ville forandre seg igjen, de vil bare ikke. De har en opplevelse av å ha gjort det mange nok ganger, eller de føler at denne gangen er det ikke verd det. De vil ikke gi det bidraget til forholdet, heller lete videre etter det ukompliserte. Det forhindrer dem ikke i å være fascinert og begeistret i starten, i å tro på at nå lykkes det. Er det feil, så går de videre. De har et annet livsfokus enn den som er villig til å satse alt en gang til, og det er selvsagt deres rett som fritt menneske å kunne velge den andre bort.Det er allikevel slemt og hensynsløst å true med å trekke tilbake sine følelser fra den som er dypt involvert hver gang man ikke er fornøyd med ham eller henne, slik denne mannen ser ut til å ha gjort. "Tilbaketrekning av kjærlighet" er et begrep i utviklingspsykologien. Studier har vist at dette er et meget virkningsfullt maktmiddel. Det er manipulering fra en sterkere part. Barn blir lydige og livredde, noen ganger sinte eller selvdestruktive, når omsorgspersoner kontrollerer dem på denne måten. Det samme gjør voksne - ikke minst voksne som har opplevd å bli kontrollert slik før i livet - og vi bærer på fortiden vår, den preger oss. Kvinnen nevner sin far, at hun tror det er ham hun faller for når hun faller så feil. Det kan hende. Hun kan være opphengt i følelser og minner som styrer henne i retning av noe som er kjent, i et mer eller mindre bevisst ønske om å repetere eller reparere noe som har satt dype spor. Derfor kan hun ha problemer med å velge det som er godt for henne og med å slippe taket i en relasjon, selv om den viser seg å være ødeleggende. Venninnene sier at hun må slutte å falle, at hun må begynne å velgedet som er bra for henne. Det er et fint råd. Vanskelig å etterleve, men den erfaringen hun har gjort kan være viktig for å klare nettopp det. Når man er langt forbi sin første ungdom og fortsatt vil ha noe varig, ikke bare lidenskap og en kortvarig glede, skal et godt parforhold bygges sakte. Det skal være trygt hele veien, for man har ikke lenger så mye tid å sløse vekk. Retrett kan være helt nødvendig for å lege alvorlig hjertesorg. Mange trenger et opphold i mørket for å slikke sine sår, gråte, gruble og slippe å prestere noe som helst. De aller fleste trekkes mot lyset etter hvert, mot reorientering. Hvis det drøyer, hvis det blir for fristende å legge seg til under dynen, slik denne kvinnen gjør, må man la seg hjelpe for å kunne overvinne tapsfølelsen og slutte å avvise verden. Også store barn har behov for å ha en forelder som står oppreist, og vissheten om dette har fått mange til å krabbe seg på bena igjen.Det finnes terapeuter som kan hjelpe en gjennom en slik livskrise, og bekymrede og tilstedeværende venner vil ofte gjøre alt de kan for å bidra til å lindre smerten hos den som strever. Forskning viser også at det store flertallet av forlatte er på veien igjen etter maks to år og at de aller fleste er svært eller godt fornøyde med livets nye muligheter. Konklusjonen blir slik: Frigjør deg fra ideen om at du kastet vrak på eller skuslet bort den store kjærligheten. Du gjorde ikke det. Du møtte en mann som ikke ville forandres og som mislikte sider ved deres forhold og som derfor ikke kunne komme deg i møte. Han ville heller ikke ha hele den personen som han hadde et forhold til. Han ville bare ha deler av deg, mens du var villig til å endre deg og til å bruke tid. Han holdt ikke på med det samme prosjektet, men han visste det kanskje ikke selv. Sånt skjer. Det er smertefullt å oppleve, men ikke verdens ende. Nå går livet videre, hver dag er en mulighet. Ikke til å la seg fange av en annens store ord, men til å leve og være betydningsfull i sitt eget liv.