Idol-Jorun. Maria Arredondo. Striptease-ekteskap med Høiby-familien. Fra å ha vært ei bygd i bakevje, et sted du aldri dumpet borti om du ikke hadde noe å gjøre der, en kulturfattig attgløyme, er Vennesla med ett blitt et nasjonalt anliggende. For noen tiår siden døde ungdommer i hopetall av narkoen. Men noe annet er blitt redningen. Musikk. - De var vel en 40-50 stykker. De fleste er døde nå, sier Ivar Bronebakk. Lokal sheriff. Innfødt.Tar du veien oppover fra Kristiansand, på østsiden av elva Otra, er du der etter bare 10-12 minutters kjøring. Plutselig, umerkelig. Et annet land, nesten. Et helt annet språk. Du forstår omtrent ikke hva de sier. - Mi he tri fåore, kan det f. eks. låte. Ikke lett å vite at det betyr at noen har tre furutrær på tunet. Noe av det første du ser når du passerer kommunegrensen ved Kvarstein er et reklameskilt. "Sun City". Reklame for et solstudio. Det var lite som minnet om Sun City på 1960-tallet. 1966 . .. Tåkebygd. Fabrikkpiper spyr tjukk røyk, støv legger seg over alt. Sørlandets svar på Odda. Cellulose og kjemikalier og fargestoffer går rett i elva. Laksen er drept, det er umulig å bade. Et tykt lag papirmasse dekker elvebunnen. Du kan høre pulsingen fra store maskiner. Kraftturbiner gir billig strøm. Arbeidsplasser. De fleste unge sklir rett inn i fabrikkene. Lykken er en jobb på Hunsfos Fabrikker, Norsk Wallboard, i de brennhete ovnshallene på Vigeland Metal Refinery eller på Reber Heiser. Så et tidlig ekteskap, et selvbygd hus og en trimmet Volvo Amazon med doble Weber forgassere. Eller en Vauxhall Viva med et vakuummeter på dashbordet så stor og rund som en gammel vekkerklokke.Mørke høstkvelder lyder brøl av grove motorsykler med lapp-løse førere. På vei opp Tvangsdalen. Piningen. Eller Tvidøblane. Selv navnene i Vennesla er noe for seg selv. Det er som om de sier at her kan alt skje. I denne bygda er det ingen grenser.

Tålte ikke slips.

Det var i det hele tatt et lovløst image over denne hillbilly-lignende bygda. Eller? Ryktene gikk om at ungdommer fra Kristiansand ble banket opp når de gikk av toget for å se etter Vennesla-jenter, spesielt dersom de hadde slips. Vendøler, som de heter, folk fra Vennesla, tålte ikke slips eller flotterier. Noen mente at de ville vendølene hadde et slags mindreverdighetskompleks i forhold til de finere manerene, det mildere språket og det kulturelt opplyste handelsborgerskapet i Kristiansand, og at de tok igjen for sine komplekser med bare knyttnevene. Men lensmann Ivar Bronebakk, som har vært her siden 1971, mener at vendølenes villskap er overdrevet:- Det er jo pressen som setter fokus på dette. Vennesla har lenge vært et yndet mobbeobjekt for Fædrelandsvennen. Var det en slåsskamp med vendøler involvert, fikk det som oftest en egen vri. "Venneslavold", het det. Fast takst. De er ikke noe villere enn andre. Men det er riktig at vi på 70-tallet hadde et hardt miljø her. Det var den såkalte parkgjengen.

Parkgjengen.

Den holdt til rundt det gule kommunehuset som ligger i sentrum av Vennesla. De ble tatt av narkotikaen. Vennesla våknet en dag opp og hadde et kjempeproblem på nakken. Først var de noen få, så noen flere. Og så var de 40-50 til sammen. Før de gikk til grunne. Noen døde i snøfonner om vinteren, dopet og frosset i hjel.- Jeg ønsker bare å bli god til å spille gitar, og synge litt. Britney Spears og Lene Marlin er mine favoritter, sier Helene Søyland (16). Vi treffer henne på instrumentbutikken Agderlyd i nordenden av sentrum. Det er sensommer, en varm augustdag i 1967. Et garasjeband rigger seg til på plenen utenfor et hus i Graslia. Vårt garasjeband. The Cooljets. Ikke mye coolt målt med dagens mål over disse fire bandmedlemmene med bare rudimentær kjennskap til musikk. Repertoaret er Stones, Beach Boys, andre samtidige. Forsterkerne er ombygde radioer med radiorør det lyser blått av når volumet skrus opp. Alt dette i skarp kontrast til bygdas hovedband The Showmakers med gitarvirtuosen Olav Strandberg og rytmegitarist Svein Olav Stiansen som kan skilte med Fender Stratocaster gitarer og Fender forsterkere til 90 000 kroner. Vi er underdogs, og vet det. - TWANG, BANG BANG, SKRAMLE, låter det under vår jamming på Graslijordet. Men vent, hva er det? En pike med brune fløyelsbukser begynner å bevege seg i takt med musikken, der kommer den enda en, og enda en. . . Trommisen slår mer nøyaktig og taktfast, vi hamrer på gitarene, soloene strømmer ut. . . Jeeez. . . Vi er et band. Det er musikk det som kommer.

Idol-oppmuntring.

- At Jorun Stiansen gjør det så bra på Idol og at Maria Arredondo er herfra, gir oss en stor oppmuntring, sier Helene. På kommunens allaktivitetshus Moonlight oppe på Heptekjerr får Helene gratis gitarundervisning. Jentebandet Spirit of Flames øver med Aftenposten på besøk. Her er det investert kommunale penger i musikkanlegg til band, og kommunen har ansatt to heltidsansatte til å ta vare på ungdommen på kveldstid. Det hele startet for ca fem år siden. Kommunen mente det ville være en god investering å skape et miljø for de unge i en bygd som ellers bare hadde sport og kristenliv å by på. Både Jorun Stiansen og Maria Arredondo har opptrådt på scenen. Dagfinn Bjelland som leder Vennesla rockeklubb, har spilt der, gitt ut plate under gruppenavnet Inchi og fått en femmer i Aftenposten. Og ikke minst en av heavy metal-gruppene Trail of Tears, som nå gjør det skarpt i utlandet og har solgt hele 70 000 skiver. De driver et sted i musikkens yttergrense. Kritikerne kan ikke bli enige om det er doom metal eller death metal. Gitarriffene er som bulldozere på full spiker, sangen hinsides. Lyden ekstremt fet. Av internasjonal standard.Det er 1968, 69 og vi spiller "piggtrådmusikk". Det verste skjellsordet øvrigheten kan komme på. Rytmene sitter bedre, samspillet er tettere. Vi begynner å konkurrere med Showmakers, leier kinolokalet samme dag som The Showmakers og Svein Olav Stiansen har fast spillejobb på Asles kafé. De må gi opp, og kommer over. Sikkert sure som f. . .. Vi krymper oss på podiet. Avisbudvirksomhet og jordbærplukking har gitt penger til en ny Dynacord forsterker og et mikrofonstativ. Medlemmene er så vidt over stemmeskiftet. Men det er ennå lenge til kommunen anerkjenner noe av dette. Det er ennå mange år til Svein Olav Stiansen adopterer en liten jente fra Colombia og kaller henne Jorun.

Ærlige og ujålete.

- Det er faktisk fint å vokse opp på Vennesla, sier Ronny Thorsen, ett av bandmedlemmene i Trail of Tears. - Og det er et flott tiltak det som har vært satt i gang på Moonlight allaktivitetshus.- Hva er forskjellen på doom metal og death metal?Det glir vel over i hverandre, men det er mørkt, hardt, dystert, brutalt, direkte og av og til melodiøst.Trail of Tears er mer berømt i Mexico enn i Vennesla. Fullførte sist sommer og høst en europaturné med 32 konserter på 33 dager. Og skal til Mexico igjen denne sommeren. - De er ærlige og ujålete, sier vokalist Kjetil Nordhus om sine sambygdinger.I Vennesla prøver ingen å late som om de er noe. Da blir de satt på plass. Fine manerer er ut. Når Idol-Jorun holder på å spy av å spise sushi og lengter tilbake til mors kjøttkaker, er det som det skal være på Vennesla. Faktisk finnes det ikke ett eneste spisested som har oppe om kvelden, så noen opptrening for Jorun har ikke vært på tale. Det er ganske spesielt når det bor 12 000 sjeler her. I Europa-sammenheng helt utenkelig.- Jeg skjønner ikke at det er mulig å ha et sentrum uten muligheter for å treffes. Det er et sært folkeslag som ikke møtes, sier Ronny Thorsen. Det fremste gastronomiske tilbudet er i matkjelleren til Gunnar Arne Andreassen i Vennesla sentrum hvor han serverer hjemmelagede komper (raspeballer) til en strøm av besøkende. Et steinkast unna G-sport hvor Idol-Jorun jobber hos sin far Svein Olav.

Mye baksnakking.

Vendølene har omtrent landets dårligst utdannede befolkning. Helt i bunnsjiktet. Ungdom som tar høyere utdannelse, vender ikke tilbake. Det er også en av kommunene som gir minst tilbake i form av sosiale goder til innbyggerne. På papiret håpløst, men vendølene synes selv de har det bra.- Det er for mye baksnakking her, mener Helene på 16. Og det er fortsatt narko-press mot ungdommen. Men ikke så mye som før. Og nå samler aktivitetshuset 700 besøkende seks dager i uka.- Jeg er sikker på at kommunen har fått mye igjen for denne satsingen, sier Svein Rondestveit, en av de to ansatte på Moonlight. Det er også lensmann Bronebakk enig i. Striptease-danserinnen Renate Barsgård er siste skudd på kjendisstammen i Vennesla. Nå har hun giftet seg med Mette-Marits far, Sven O. Høiby og blitt Se og Hør-mat. Det var på en måte bare det som manglet: - Det er flaue greier, sier en vendøl vi møter. - Sønnelige (triste) greier, sier en annen. De vil ikke ha navnene i avisen.- Et virkelig freak show, sier Ronny Thorsen i Trail of Tears. Og hva sier sognepresten?

Twin Peaks.

- Renate er ei hyggelig jente, sier Bjarne Nordhagen. Ingen geistlig fordømmelse over ett av sognebarna som han kjenner.Så minner Nordhagen lite om geistlige stivpeiser. Han har langt hår, svart skinnjakke. Han hadde vært en utstøtt på 60-tallet. Nordhagen er en typisk ujålete vendøl, kjørte taxi i Oslo i årene etter teologisk embedseksamen, og da han kom tilbake og skulle ha sin første gudstjeneste forsov han seg så grovt at politiet tok lappen hans da han kastet seg i sin gamle drosje-mercedes på vei til kirken. Mange elsker ham for det. - Kan vi kalle Vennesla for Twin Peaks på Sørlandet? Et sted med masse hemmeligheter?- Nei, jeg opplever at det er åpent her. Kombinasjonen av arbeiderkultur og lavkirkelighet har f. eks. hjulpet når vi tar imot innvandrere med en hjelpende hånd. - Vokt dere for ungdomssynden onani, sier predikanten. Det er blitt 1971 på Vennesla og parkgjengen er begynt å samles utenfor kommunehuset. De kristne er som vanlig mest opptatt av seksualmoral.På teltmøter i Øvrebø forteller den nyfrelste svovelpredikanten om troen og helvete som venter de uomvendte. Dem som ikke er "bøyd". Det går vekkelser over bygda. Men predikanten havner tilbake i rennesteinen i Kristiansand der han kommer fra, og livet vender smått om senn tilbake til det normale. - Røttene våre er jo lavkirkelig kristendom med stort innslag av frimenigheter. Vi har vel 20-30 forsamlingshus her i bygda. Menighetene splittes stadig opp, sier Nordhagen. Vennesla har lenge vært en av de kristne bastionene i Norge. Filadelfia er svære. Før var du enten i bedehuset eller sammen med parkgjengen. Eller så drakk du. Umulig å få kjøpt en enkelt flaske av noe som helst. Det tilhørte storbyen Kristiansand. Nå er det blitt ølutsalg i bygda og prest Nordhagen kan åpent gå og handle seg en six-pack uten fordømmelse fra trosfeller. Det er nye tider, nå. Til og med elven er renset og laksen er tilbake. Men vendøler er fortsatt vendøler. Med eller uten musikklykke.