- Vi gjorde nå det vi ble bedt om. Vi følte oss ikke akkurat som helter. Lite vett hadde vi kanskje også, jeg var bare 17 år, sier en ytterst beskjeden Gunnar Halvari. Noen "oppblåsing", som han sier, av innsatsen, vil han ikke ha. Men han forstår at det vil bli litt blest om funnet av hulen der han og de to partisankameratene Andrei Kåsereff og Modolf Hansen sendte meldinger om tyske troppebevegelser og skipstrafikken til og fra "Festung Kirkenes" i sluttfasen av krigen i nord - helt til Øst-Finnmark ble befridd av den 14. armé 26. oktober 1944.Hulen lå der, med sendeutstyr, ski, batterier, primus, og en kanne som engang hadde inneholdt 25 liter 96 prosent sprit. Urørt og ubesøkt i over 60 år, inntil Kirkenes-legen Harald G. Sunde i forrige uke fikk gjort alvor av tanken om å finne partisanhulen i Sør-Varanger - den eneste som faktisk er intakt i et område som opplevde de hardeste kampene på norsk jord under den annen verdenskrig. Etter påvisninger fra Gunnar Halvari og intens leting sammen med familie og venner kom de over skjulestedet, som ligger like i nærheten av en TV-mast i dag. Men for 60 år siden var det svære tyske kanonbatterier som var nærmeste nabo til de tre norske partisanene, som hadde fått det farefulle oppdraget, var blitt satt i land rett under nesen for tyskerne, og daglig sendte radiomeldinger til Murmansk om det de observerte.

Sprengstoff.

Helt ufarlig var det ikke å gå inn i hulen denne gangen heller. Sunde har sendt melding til politiet om håndgranaten de avdekket, men ikke rørte etter at de var ferdig med å ta ut gjenstandene, som var i utrolig god stand selv etter 60 år. Hverken kokeapparat, ski eller batteriene med russisk påskrift etterlot noen tvil om at det virkelig var Halvaris hule de hadde kommet over. Gjenstandene (minus granaten) blir nå tatt vare på av museumsfolk i Sør-Varanger, som tar sikte på å stille dem ut til høsten.Gunnar Halvari har i årene siden vært svært lite interessert i å fortelle om sine opplevelser, men lettet på sløret tidligere i år i NRK-journalist Morten Jentofts bok "Mennesker ved en grense". Nå gir han litt flere opplysninger:- Det tok oss et par dager å finne skjulestedet, som ligger på Øretoppen (litt vest for Kirkenes). Litt redde var vi også, først da vi ble satt i land med torpedobåter rett under tyske kanoner, og senere da vi et par dager lette etter et skjulested. Vi ble helt sikkert peilet inn av tyskerne mens vi sendte meldinger. Det var stadig fly over oss. Men de fant oss aldri, selv om folk fortalte oss etterpå at tyske soldater hadde vært på jakt etter oss. Vi hadde det heller ikke så verst inne i hulen, med reinskinn over og under oss. Dessuten var vi unge, jeg var 17, Modolf 18 år, Andrei litt eldre (25). Du vet, komfort var et annet begrep den gangen, sier Gunnar Halvari.- Men hvorfor hadde dere med sprit?- Tja, det var visst vanlig. Men vi rørte ikke noe særlig av den. Jeg har aldri vært glad i det sterke, sier han.

Glad.

Til tross for sin unge alder hadde han også tidligere vært med på dristige operasjoner, da på nordsiden av Varangerfjorden, som kjentmann for Viktor Leonovs legendariske marinejegeravdeling i den russiske nordflåten..Men med radiomeldingen om at Kirkenes var inntatt 26. oktober var det slutt. - Vi tok bare med det viktigste, skjøt ned antennemasten - det var nå bare en pinne - og gikk ned og fant en avdeling sovjetiske soldater. Dagen etter ble vi kjørt med lastebil til Petsamo og derfra fløyet til Murmansk. Jeg var glad vi var ferdig med det hele, sier Gunnar Halvari, som i dag er krigspensjonist og bor i Moss.