10. august 2005:

Nå har sommeren endelig gjort sitt inntog. For under 2 uker siden var JOTUN Arctic fortsatt innefrosset, og man kunne gå ut til båten på isen. Nå er det +8 grader og isen har drevet ut av bukten.

I vinter var isen over 2 meter tykk, og temperaturen godt under -40. I perioder frøs dyna fast i senga, men vi opplevde ingen alvorlige problemer. Vi vil derfor si oss godt fornøyd med både båt og utstyr.

Vi befinner oss kun en dags seiling unna nordvestpassasjen "flaskehals". Her har ennå ikke isen sprukket opp, og seiling umulig. Vi venter derfor på at isen skal åpne en råk til Gjøahavn. Vi ønsker å være ute av Canadisk Arktis innen midten av september fordi da vil isen igjen lukke seg for vinteren. Er vi på dette tidspunktet ikke kommet i nærheten av Alaska, vil vi sette nesen hjemover mot Norge.

Den globale oppvarmingen gjør at isen ikke oppfører seg i henhold til statistikken. Som et resultat er det vanskelig å forutsi hvilke forhold vi kommer til å møte. Vi krysser derfor fingrene og håper på det beste.

29. august 2005:

Nå er vi igjen ute å prøver lykken. Vi kom oss ut fra Arctic Bay for omtrent 2 uker siden, og har nå seilt så langt isen tillater det. Nå er det ikke annet å gjøre enn å vente på at isen skal åpne seg slik at vi får en passasje for videre seilas.

Vi er inne i et området av Arktis hvor det er langt mellom hver gang det er mennesker. Dyrelivet er derfor overveldende. På en dag så vi f.eks. 10 isbjørn, 20 narhval/belluga, mange moskus og mangfoldige seler.

Om isen ikke har gitt oss en passasje innen midten av september er vi nødt til å vende nesen hjemover. Nyis vil bli dannet i slutten av september, og innen da må vi være ute av området.

7. september 2005:

Vi ligger nå i en beskyttet liten bukt i Franklin Strait, med posisjon N71 grader 43 minutter, W095 grader 30 min. Vi klarte så vidt å komme oss inn hit før isen presset oss på land. Kartene for dette området er så dårlig at bukten ikke er avmerket noe sted, og det var kun pågangsmot og flaks som gjorde at vi klarte å komme oss unna isens favntak. Isen stenger farvannet utenfor, og her har vi ligget i en uke uten å ha mulighet for hverken framgang eller rett rett. Vi håper isen gir oss en mulighet til enten å fortsette mot Gjøahavn eller returnere i retning av Grønland. Dette må skje innen de neste to ukene fordi i slutten av September vil vinteren stå for døren, og hundeslede vil igjen være et foretrukket fremkomstmiddel i stedet for båt.

To andre båter, "Fine Torrens" og "Idle While", som ligger 40 nm syd for oss var ikke like heldige. De ligger begge i tettskruis. En av båtene har blitt forlatt, og begge mannskapene er samlet i "Idle While". "Idle While", med begge mannskapene ombord, ligger nå kun 50 meter fra land og isen er i ferd med å presse den opp i fjerdesteinene. Fine Torrens ligger med en slagside på 30 grader og driver hvileløs i rundt i isen.

Kystvakten er varslet og isbrytere er på vei mot havaristene. Dessverre er det begrenset hva kystvakten kan gjøre siden havaristene ligger på grunt vann, tett oppunder land.

Moderne teknologi og heltemot hjelper lite når isen først setter inn. Vi priser oss lykkelige for at vi så langt både har mannskap og båt i behold.

13. september 2005:

Ligger i Larsen Sound og venter på at en storm skal blåse over. Utenfor båtens "lune hi" er det -7 grader, og det blåser det storm med tett snedrev. Båten rykker hardt i ankerkjettingen, og vi krysser fingrene for at kjettingen ikke skal ryke. På stranden, 20 meter fra båten, ligger 15 moskus okser som også venter på at været skal bli bedre. De forsvinner i snedrevet, og sammenlignet med dem, lever vi som konger - fyr på primusen, varm kaffe og nybakt brød.

Dette er i en del av Arktis hvor isen aldri går, og drivisen fyller derfor bukta vi ligger i. Isforholdene i år har vært ytterst vanskelige og uberegnelige. I går kom 2 store isbrytere med hver sin lystbåt på slep inn i bukta. Lystbåtene hadde drevet hjelpesløse rundt i isene i flere uker. En av dem var presset opp på land, mens den andre var tilslutt blitt løftet opp på en skrugard, og lå høyt og tørt.

Vi har, så langt, ikke ikke vært utsatt for noen uhell, på tross av at marginene er små og konsekvensene store. I løpet av de nærmeste dagene vil vi måtte komme oss ut av isen før vinteren setter inn. Om dette blir vestover, via Alaska eller østover tilbake til Norge er det isen som avgjør. Forhåpentligvis får vi en klarhet i dette i løpet av de neste dagene.

23. september 2005:

Etter mye dramatik fra redningsaksjoner av båter rundt oss har vi nå vendt nesen hjemmover. I løpet av våre 3 sesonger i Arktis har vi heldigvis ikke vært involvert i hverken redningsaksjoner eller alvorlige uhell.

Den 18. September åpnet det seg en passasje i isen til Gjøahavn. Vi hadde nå en reel mulighet til å nå Gjøahavn. Det var blitt så sent på sesongen at nyis dannes og en videre seilas ville innbefatte stor risiko. Canadian Coast Guard anbefalte oss på det sterkeste å ikke fortsette seilasen. En annen side av saken er at videre seilas ville høyst trolig føre til minimum 1 år til i isen, og forlenge prosjektet med nye 2 år. Etter å vært her oppe i 2,5 år synes vi det nå var på tide å vende nesen hjemmover. I går forlot vi Canadisk Arktis som siste båt før isen stenger all videre seilas. Vi er nå på vei over Baffin Bukta. Ute er det tett snedrev, og dekket er fult av sne og fast frossen hundedritt. Sjøsprøyten fryser og de fleste taukveilene er store isklumper. Forhåpentligvis vil dette tine etterhvert som vi nærmer oss kysten av Grønland.