De møter oss i Vaterlandsparken bak Hotel Plaza i Oslo. Det er som om de syder av nyvunnet energi. De står tett sammen, smiler, er sta i blikket. Stolte.I vår brøt de 11 ungdommene ut av menigheten som inntil nylig kalte seg Guds Lam Kirke. De rev seg løs fra en tilværelse der hele døgnet handlet om menigheten og ledernes krav og behov. De kom seg ut av det de beskriver som et jerngrep, som visket ut egen identitet og kraften til å foreta egne valg.De tok farvel med åndsutdrivelse, demonisering, trusler, utskjellinger og ydmykelser, men også med nære venner. Venner de vet det blir vanskelig, for ikke å si umulig, å holde kontakten med.Aftenposten har henvendt seg til en rekke sentrale personer i menighetens ledelse for å få deres svar på de unges budskap. Men de ønsker ikke å kommentere opplysningene, ut over at de misliker oppmerksomheten fra mediene.

Hele livet.

De 11 snakker i munnen på hverandre av iver. Flere er født inn i og har gått i menighetens barnehage og grunnskole. De har deltatt for fullt i ungdomsaktivitetene, og brukt pengene sine til å finansiere evangelisering for seg og ledelsen. De sier de i alle år har betalt billetter og hotellrom for menighetens frontfigurer, gjerne eksklusive hoteller og værelser.Det kan høres underlig ut. De forteller om absurde situasjoner. Én har ligget på maven på et gulv med en voksen kvinne oppå. Kvinnen, en pastor og andre som sto rundt, stønnet og skrek av sine lungers fulle kraft for å drive onde ånder ut. De forteller om alle tvangsbønnene for å holde avhopperes ånder unna.Men det er ikke slike absurde hendelser som provoserer mest. Det er følelsen av å ha blitt misbrukt, og lurt, av å ha tjent noen få voksne, døgnet rundt, året rundt. - Når du tjener en over deg i menigheten, tjener du Gud. Det var beskjeden. Vi skulle være tilgjengelig døgnet rundt, være sjåfører, gartnere, ta oppvasken, stille opp for pastorparets barn. Ved å gi fra oss pengene skulle vi være mer fri, men samtidig mer avhengig av Gud", sier Heidi Rovde (26).- Kunne dere ikke ta dette opp med hverandre?

Truet med å angi.

- Vi var så redde for å bli angitt. Vi fikk høre at det vi sa kunne bli sagt videre til lederne. Lederne sa de kunne se tvers gjennom oss. De var så flinke til å få øye på usikkerhet. Vi fikk beskjed om ikke å snakke om det som var vanskelig, selv med søsken eller foreldre. Selv om de var med i menigheten, sier Marianne Hogstad (22).- I romjulen var første gang jeg snakket fortrolig med min egen søster. Da visste jeg at jeg skulle ut, sier Marte Olafsen (23).Etter at de unge har gått ut, har mange foreldre fulgt etter. De er sikre på at andre står for tur. - Hvorfor sa dere stopp?- Jeg orket ikke mer. Det ble for rigid. Og jeg forsto ikke hvorfor vi ikke engang kunne samarbeide med andre menigheter, sier en.- Jeg leste en avisartikkel som fikk meg til å våkne. Om en sekt. Jeg skjønte jeg var med i en selv, sier Hogstad.- Har dere holdt fast ved troen?- Jeg har begynt å tro igjen nå etter sommeren, på egne premisser, sier en.- Jeg har beholdt barnetroen, sier Olafsen.- Jeg har vært i en vanlig kirke. Det var en veldig fredelig opplevelse. Men det karismatiske - aldri mer, sier en annen.- Å være ute er som å komme ut av et fengsel. Fremdeles kan jeg kjenne på den dårlige samvittigheten lederne stadig ga oss. Men livet ute er som å være i himmelen, sier Elisabeth Bystrøm (23).