Isbjørnen truet av utryddelse

Hvis dagens utvikling fortsetter i samme retning som nå, kan verden om noen år si farvel til isbjørnen, frykter artikkelforfatteren, som tidligere ledet den internasjonale ekspertgruppen av isbjørnforskere og -forvaltere.

ET VARMERE KLIMA vil føre til smelting av den arktiske drivis som isbjørnen lever på. I tillegg er isbjørnen utsatt for andre stressfaktorer, som miljøgifter, petroleumsindustri, turisme og et høyt jaktpress i deler av dens utbredelsesområde. Isbjørnens fremtid ser ikke lys ut!Dette er den alminnelige vurdering blant verdens fagfolk på området. Under det internasjonale møtet av isbjørnspesialister i Seattle juni i år, der disse inngår som en faglig gruppe innen Verdensforbundet for naturforvaltning (International Union for Conservation of Nature - IUCN), ble det vedtatt å endre den internasjonale status for isbjørn (på forbundets røde liste over truede dyrearter) fra "hensynskrevende" til "sårbar". Denne status betyr at gruppen anser at isbjørn som art har en høy risiko for å dø ut i vill tilstand. Kravet for å få statusen på den internasjonale rødlisten er at den totale bestandstørrelse antas å gå ned med minst 30 % over de kommende tre isbjørngenerasjoner (tilnærmet lik 45 år).

Internasjonalt vern av isbjørn.

Internasjonalt samarbeid om vern av isbjørn har en 40 år lang historie. Tidlig på 1960-tallet ble det internasjonalt uttrykt stor bekymring for den økte fangsten av dyret. I 1965 møttes representanter for de fem "isbjørnlandene", Danmark, Canada, Sovjet, USA og Norge, i Fairbanks, Alaska, for å diskutere et internasjonalt vern av isbjørn. På den tid var isbjørn "fritt vilt" i alle områder bortsett fra i Sovjet, hvor fangst ble forbudt i 1956. På møtet ble man bl.a. enige om at isbjørn er en internasjonal ressurs, spredt over polområdene på tvers av landegrenser, som må vernes gjennom et samarbeid mellom landene. Utveksling av informasjon om forskning og forvaltning skulle gjøres gjennom IUCN. På bakgrunn av dette ble isbjørn-spesialist gruppen opprettet. Hovedarbeidet til gruppen de kommende år var utarbeidelse av en internasjonal avtale om vern av isbjørn. Avtalen ble ferdigforhandlet i Oslo og underskrevet 15. november 1973. Avtalen var i kraft for en femårs prøveperiode 1976-1981 og ble godkjent for ubestemt tid i 1981.Vern av isbjørn betydde ikke totalfredning. Fangst tillates bl.a. "av lokale folkegrupper som bruker tradisjonelle metoder under utøvelse av sine tradisjonelle rettigheter" og "der isbjørn har vært eller kan ha vært gjenstand for jakt, fangst eller felling med tradisjonelle metoder utført av vedkommende parts borgere". På bakgrunn av at Norge ikke hadde lokale befolkningsgrupper som drev slik tradisjonell fangst, ble isbjørn totalfredet i norske områder fra og med 1974. Fangsten i Alaska, Canada og Grønland fortsatte imidlertid, hovedsakelig av inuitter (eskimoer). Totalfangsten er ca. 1000 bjørn årlig ut av en totalbestand mellom 20 000 og 25 000 individer.

Trues av global oppvarming.

Den største trussel mot isbjørnens fremtid er klimaendringer. Isbjørnen utviklet seg fra landlevende brunbjørn til et liv på den arktiske drivisen i løpet av ca. 200 000 år. Når isen nå bokstavelig talt smelter vekk under labbene på den, får det store konsekvenser for dens evne til å overleve. Allerede nå kan vi se negative konsekvenser av et mildere klima for lokale isbjørnbestander. I det vestlige Hudson Bay, hvor vi finner den best studerte isbjørnbestanden i verden, har antallet minket fra ca. 1200 til under 1000 de siste 10 år pga. forandring i isforholdene. Når isen i området smelter om sommeren, oppholder isbjørnene seg på land i flere måneder uten å spise. De lever på fettreservene de har lagt seg opp spesielt om våren, når de spiser en mengde sel fanget på isen. For de gravide binnene er situasjonen ganske ekstrem. De parer seg om våren, går på land i juni når isen forsvinner, graver seg et hi i tundraen og snør ned om vinteren. De føder sine to unger ved nyttår og ammer dem med melk som inneholder opp mot 50 % fett. Først i mars-april går de ut av hiet og senere ut på isen, hvor de kan fange sel og spise igjen. En isbjørnbinne må derfor faste opp i ni måneder, og samtidig føde sine unger og amme dem i tre måneder! Den eneste måten de kan klare dette på, er at de er fete når de går på land når isen forsvinner den våren de er blitt drektige. Det er påvist at vekten til de gravide binnene har minket over de siste 25 år. Deres evne til å faste i opp til ni måneder og samtidig amme ungene har dermed minket. Dette skyldes at temperaturen i området er høyere nå en tidligere. Havisen smelter derfor tidligere om våren, og binnene får ikke spist så mye før de må gå på land for sommeren. Som et resultat har antall bjørn i området minket.Dette er ett eksempel på effekter som vil tilta når isen i Arktis får mindre utbredelse i fremtiden. De mest ekstreme prognosene sier at hele Arktis vil være isfritt om sommeren innen utgangen av dette århundret. Dette er bakgrunnen for at verdens isbjørnspesialister (forskere, forvaltere og inuitter) vurderer det som rimelig å anta at verdens isbjørnbestand vil minke med 30 % i løpet av de kommende ca. 45 år.

Fangsten øker.

Også økt fangst truer isbjørnens fremtid. I januar i år vedtok myndighetene i territoriet Nunavut i Canada å øke sine kvoter på isbjørn med 28 % fra ca. 400 til 518. Hovedbegrunnelsen for det meste av kvoteøkningen var inuittenes egen oppfatning av at lokale bestander øker, og var ikke støttet av tradisjonelle vitenskapelige resultater. Til og med i vestlige Hudson Bay ble kvotene økt, selv om vitenskapelige data viser en klar nedgang i bestandsstørrelsen. Nunavut er et nytt territorium i det nordlige Canada, opprettet i 1999, hvor inuittene er gitt alle rettigheter til naturressursene og forvaltning av disse. Territoriet omfatter ca. 20 % av Canadas totale landområder. Omtrent 50 % av verdens totale isbjørnbestand finnes helt eller delvis i Nunavut. Forvaltningen av isbjørn i Nunavut har derfor stor internasjonal interesse. Territoriets relasjon til isbjørnavtalen synes uklar. Avtalen sier bl.a. at hver kontraherende part skal "på basis av de beste foreliggende vitenskapelige data, forvalte isbjørnbestander på en måte som er god ut fra bevaringshensyn". Videre heter det bl.a. at de kontraherende parter skal "rådføre seg med andre parter angående forvaltningen av isbjørnbestander som trekker fra sted til sted". Økningen i fangstkvotene i Nunavut var ikke basert på vitenskapelige data, og kvoteøkningen ble ikke diskutert med Grønland, som har flere bestander felles med Nunavut. Det er derfor fremsatt sterk kritikk internasjonalt, bl. a. av undertegnede, på møtet i Seattle, om at Nunavut ikke respekterer isbjørnavtalen. Møtet vedtok på bakgrunn av dette en resolusjon som konkluderte med at kvoteøkninger basert på inuittenes tradisjonelle kunnskap kun må skje hvis den samtidig er basert på vitenskapelig innhentet informasjon.I området mellom Canada (Nunavut) og Grønland viser vitenskapelige data at det er en altfor stor fangst av isbjørn. Spesialistgruppen antar at bestanden her har minket over mange år. Til tross for dette har Nunavut økt sine kvoter også her. I tillegg kan grønlandske fangere ta så mange bjørn de vil. De har ingen kvoter. Offisielle tall antyder at det kan bli fanget mellom 200 og 300 bjørn fra denne bestanden i 2005-2006, mens den bærekraftige fangsten er beregnet til ca. 90 individer! Mangel på kvoter i Grønland er blitt kritisert sterkt av isbjørngruppen de siste ti år. Grønlandske myndigheter har nå vedtatt å sette kvoter for fangsten fra 2006.

Norges rolle.

Etter at Russland har vedtatt å tillate isbjørnfangst i Beringstredet, er Norge det eneste landet der isbjørn fortsatt vil være fredet. Norge har hatt en sentral rolle i arbeidet med internasjonalt vern og forvaltning av isbjørn. Norge bør derfor ta et spesielt ansvar for at isbjørnavtalen overholdes av partene, og at verdens isbjørner blir utnyttet på en bærekraftig måte. En uforsvarlig forvaltning må ikke få lov til å øke risikoen for at isbjørn som art vil dø ut.

Les også:

Les også

Siste fra seksjon