Norge er blitt en miljøversting

EUROPAS NYE SKITNE MANN? Norge ble nylig omtalt som en miljøversting av EUs miljøbyrå. Vi er nå blant dem som slipper ut mest luftforurensning og klimagasser pr. innbygger i Europa. Hva skjedde med landet som roste seg av å gå foran i miljøverdier?

PÅDRIVER UTAD, SINKE INNAD. Norge var landet som etablerte et av de første miljøverndepartementer i verden, og som gikk i bresjen for internasjonale avtaler mot luftforurensning. Våre myndigheter legger stor vekt på overholdelse av internasjonalt regelverk.Mot en bakgrunn av sur nedbør og ødelagte fiskevann sto Norge i fremste rekke for å etablere den all-europiske konvensjonen for å redusere langtransportert luftforurensning i 1979. Det var særlig utslipp i Storbritannia (dengang kalt "Europas skitne mann") og kontinentet (ikke minst Øst-Europa) vi ønsket å få redusert. Dette lyktes vi etterhvert bra med, ettersom flere forpliktende avtaler om reduksjon av svovelutslipp ble inngått og iverksatt. Da Storbritannia var nølende til å inngå skjerpede forpliktelser i 1993, kalte daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen sin britiske kollega for "drittsekk". Det får vi håpe britene har glemt.For på hjemmebane har det gått stadig mer trått med Norge, ikke minst de siste ti årene - parallelt med at andre lands reduksjoner også har bedret norsk miljøtilstand betraktelig! Som påpekt av EUs miljøbyrå er det særlig forpliktelsene til å redusere oljedamp (eller mer presist flyktige organiske forbindelser - VOC) og nitrogenoksider (NOx) som har voldt problemer. En fellesnevner for disse problemene er at de begge i vesentlig grad stammer fra oljevirksomheten. I oljedamptilfellet kommer ikke overraskende så mye som 60 prosent fra oljevirksomheten, og da særlig lasting og lagring av olje offshore. Ca. 22 prosent av utslippene av nitrogenoksider stammer fra oljevirksomhet, særlig kraftproduksjon på sokkelen. Forøvrig er transportsektoren, særlig innenriks sjøfart, den største "synderen".

Den første internasjonale avtalen

om reduksjon av utslipp av oljedamp ble inngått allerede i 1991, innenfor rammen av den alleuropeiske luftforurensningskonvensjonen. Avtalen forpliktet Norge og andre europeiske land til å redusere utslippene med 30 prosent innen 1999. Men i stedet vokste de norske utslippene med 20 prosent i denne perioden, bl.a. fordi man undervurderte økningen i oljeproduksjonen grovt, og ingen effektive tiltak ble vedtatt. I 1999 fikk derfor Norge og noen få andre land refs på konvensjonsmøtet. På samme tid ble det også undertegnet en ny avtale innenfor rammen av den alleuropeiske konvensjonen: Göteborg-protokollen. Denne protokollen skjerpet kravene fra 1991. For Norges del ble forpliktelsen å redusere utslippene med 35 prosent innen 2010. For å få fortgang i reduksjonen hadde man fra midten av 1990-tallet satset mye på ett eneste kort: En frivillig avtale med oljeselskapene om reduksjoner i utslippene. Dette forsøket falt i fisk i 1999, da Esso og andre store oljeselskap sa nei til en slik avtale på prinsipielt grunnlag. Nye og kraftigere tiltak ble derfor uunngåelig. I 2001 ble oljeselskapene pålagt en kraftig reduksjon i utslipp fra lasting av råolje. Innen 2007 skal 95 prosent av lastes med renere teknologi. Utslippene har da også nå begynt å gå ned. Men ifølge Statistisk sentralbyrå gjenstår det fortsatt å oppfylle mesteparten av 35 prosent-forpliktelsen.

Gjenstridig nitrogen.

Utviklingen av utslippet av nitrogenoksider er nok enda mer foruroligende. Den første internasjonale avtalen om NOx ble inngått i 1988 hvor Norge forpliktet seg til å stabilisere utslippene innen 1994. Nokså motvillig undertegnet vi sammen med 11 andre land også en løsere politisk avtale om 30 prosent reduksjon av utslippene innen 1998. Miljømyndighetene visste nok at det ville bli vanskelig, men kviet seg for å stå frem som mindre grønne enn f.eks. svenskene. Og vanskelig ble det. Faktisk gjorde Statens forurensningstilsyn et forsøk på å få 30 prosent-målet etablert som offisiell norsk politikk, men måtte raskt bite i gresset. Finansdepartementet hadde nå kommet inn som en modererende kraft på ambisiøse miljøambisjoner. Fra begynnelsen av 1990-tallet kom også klima-problematikken stadig tyngre inn som fokus for norsk "atmosfærisk" politikk. Forsøk på å koordinere klima og nitrogen-politikk (pga. delvis overlappende utslippskilder) førte kun til mer komplikasjoner. Og økende oljeproduksjon og inntektene derfra kom inn som et stadig mer overskyggende element, også i miljøpolitikken. I 1995 hadde vi greid å stabilisere utslippene, men primært pga. økonomiske nedgangstider på begynnelsen av 1990-tallet og ikke på grunn av effektiv politikk. 30 prosent-målsettingen hadde vi nå gitt opp. Så kom den nevnte Göteborg-protokollen i 1999, og når det gjelder nitrogenoksider, så forpliktet den faktisk Norge til å redusere utslippene med 28 prosent innen 2010. Det er litt betegnende at Aftenposten hadde kun en liten notis om saken, og det var omtrent det eneste oppslaget i mediene. I de senere årene er virkemiddelpakker blitt utredet, og endel tiltak er også blitt satt i verk, f.eks. overfor fergetrafikken. Skjerpede krav til drivstoff og utslipp fra kjøretøy har vært en faktor som har bidratt til at økningen i utslipp fra transportsektoren ikke har vært like sterk som den økende trafikkveksten. Her har krav fra EU vært en pådriver. Litt har skjedd offshore ved installering av turbiner med lavere utslipp. Men utslippene fra oljevirksomheten har bare økt i de senere årene. Så tallenes tale på utslippssiden er klar: Tiltakene så langt har vært langt fra kraftfulle nok. Ettersom utslippene de siste årene har vært omtrent på samme nivå som i 1990, må hele 28 prosent-reduksjonen oppnås i løpet av de fire neste årene!

Svakt press.

Hvordan har så dette kunne gå så galt? Det enkle svaret er at skiftende regjeringer de siste ti årene ikke har opplevd noe press av betydning for å gjøre noe effektivt med disse utslippene. Luften og miljøtilstanden her hjemme er blitt bedre (bortsett fra periodisk bekymring om luftkvalitet i enkelte byer), internasjonale forpliktelser som Göteborg-protokollen har knapt noen hørt om, klimaproblemene har overskygget det meste innen miljøpolitikken - og oljen har smurt regjering og folk. Selv om miljø- og samferdselsministre har vært bekymret, så har trafikken økt jevnt og trutt. Her er jo slett ikke Norge i en særstilling; dette er en utvikling som de fleste land har opplevd. Presset fra opinionen har rettet seg mot forbedring og utbygging av veier og lavere avgifter, snarere enn miljørettede tiltak. Selv om EU-krav har betydd noe innenfor transportsektoren og som en generell pådriver for bedre luftkvalitet, så er det verdt å merke seg at vi i stor grad har valgt å holde EU på avstand. Selv om vi gjennomfører det meste av EUs miljølover gjennom EØS-avtalen, har vi ikke tatt inn det såkalte takdirektivet (dvs. EUs direktiv for å iverksette Göteborg-protokollen). Det har holdt oss utenfor det søkelys som Kommisjonen har begynt å rette mot medlemslandene på dette feltet, og som nok bare vil øke i styrke. Politikerne har selvsagt ansvaret, men de har altså ikke opplevd noe særlig press og "etterspørsel" etter en mer effektiv politikk. Betyr det så at miljøvernminister Bjørnøy og regjeringen starter på bar bakke? Nei, men i sterk motvind. Som vist ovenfor, er endel virkemidler på plass allerede. Men tilstramming av virkemidler vil måtte utfordre politisk tunge sektorer som transport og petroleum. Samtidig er det vanskelig å finne noe enkelttiltak à la bøyelastingskravet i oljedampsammenheng som med ett sveip kan gjøre mye av susen. Med sin garanti om bedring og sitt klare løfte om overholdelse av Göteborg-protokollen, presentert i Aftenposten 29. november, har miljøvernministeren skapt en rimelig stor fallhøyde for seg og Regjeringen.

Les også

Siste fra seksjon