JEG HAR en bekjennelse å komme med: Jeg har, i likhet med en samlet norsk presse, vært med på å dempe oppmerksomheten rundt alvorlige drapssaker. Etter groteske tragedier der en mann gjerne tar livet av kona, ungene og seg selv har jeg hørt politiet bruke ordet "familietragedie". Neste dag står det bare en liten sak i avisen. Senest 1. desember gjentok det seg utenfor Fredrikstad, denne gangen uten at mannen tok livet av seg. Likevel: Politiet kaller det en tragedie, ikke et overlagt drap. Pressen pakker sammen og reiser hjem. En sinnslidende mann så ingen annen utvei. Det er ikke mer å skrive om. Eller var det kanskje det? Fortier pressen og politiet ubevisst et meget alvorlig problem som bør undersøkes nærmere? I den ferske boken "Mord-selvmord i nære relasjoner" skriver psykiatri-professor Gustav Wik og hans medforfattere om hvordan begrepet "familietragedie" formilder en grusom ugjerning. Forskerne mener disse etnisk norske drapene, som de kaller mord-selvmord, har klare likhetstrekk med æresdrapene i innvandrer-miljøer. Vi i pressen er kjappe til å knytte ordet "æresdrap" til kulturer med sterke patriarkalske strukturer. Våre "egne" drap, derimot, er så mye mer uforklarlige.Debatten har begynt i Klassekampen og Dagbladet, og har allerede sporet av ved å bli en krangel om hva som er verst - at muslimer eller kristne dreper sine koner. Det skal det ikke handle om her. Tradisjonelle norske mord-selvmord er et så stort problem i seg selv at vi ikke trenger måle det mot andre problemer.

Unnlatelsessynd.

Ifølge forfatterne er det første gang at data om mord-selvmord i Norge er samlet systematisk. Denne åpenbare unnlatelsessynden kan være et symptom på det samme tabubelagte problemet som har fått pressen til å videreformidle politiets term "familietragedie". For hva er en tragedie? Den litterære tragediens kanskje mest rendyrkede utøver i moderne tid, Jean Racine, var jansenist. Denne avarten av kristendommen legger sterk vekt på skjebnetro og det uunngåelige ved tilværelsen. Racines høybårne karakterer begår de mest bestialske handlinger, men har det til felles at de selv ikke har ondt forsett. Det var skjebnen som tvang udådene frem. Det hele er uforståelig. Tragisk. Uunngåelig. Samtidig: Skjebnens tvang fritar gjerningsmannen for skyld. Slik fritar vi i pressen også gjerningsmannen for noe av skylden når vi bruker termen tragedie, og vi aksepterer at politiet sjelden legger særlig vekt på etterforskningen av en slik sak. Men hva om det faktisk er mulig å forebygge at det skjer igjen?Feministene Marte Ericsson Ryste og Iffit Z. Qureshi har i flere innlegg i Dagbladet pekt på at det kan være gamle patriarkalske strukturer som ligger bak. I boken sin peker Wik på at det ofte er menn som sitter fast i en gammel mannsrolle som begår disse drapene.

Tabubelagt.

Mannens tradisjonelle rolle som familiens overhode er fullstendig passé i Norge i dag. Likestilling er en av de få verdiene det er uakseptabelt å stille spørsmålstegn ved. Kanskje nettopp derfor er det tabubelagt å gå inn i denne problemstillingen. Det tvinger oss til å innrømme at enkelte norske menn faktisk betrakter kvinnen og barna som sin eiendom. Ting du eier, gjør ikke opprør. Når denne eiendommen likevel går ut døren, eller truer med å gjøre det, bryter mennenes verden sammen. Hverken det personlige tapet eller ansiktstapet overfor omverden blir til å tåle. Drap blir mulig.De nye kjønnsrollene har kommet raskt. "Å havne i uløkka" var et begrep med innhold for bare noen år siden. En kvinne og hennes barn var simpelthen ikke eid av en mann, og de ble utstøtt bare av den grunn. Man skal være uhyre forsiktig med å se entydige årsaker til et så komplekst problem som mord-selvmord. At den kulturelle komponenten sannsynligvis er stor understrekes likevel av tall fra USA, der mord-selvmord i høy grad er et problem forbeholdt menn fra den hvite middelklassen. Blant svarte og latinamerikanere er det langt mindre vanlig. Akkurat som Racines kongelige tragediekarakterer har den hvite mannen mest å tape.

Hjelpeapparat.

Wik og hans medforskere tar til orde for at vi må få i gang et hjelpeapparat som kan møte menn i krise, og som innser at mannen fortsatt kan ha forstokkede patriarkalske holdninger. Det lyder fornuftig. Lite tyder på at "tragediene" er uunngåelige. Tvert imot er de ofte planlagt, påpeker Wik.Det er fort gjort å glemme hvor raskt likestillingsprosessen har gått. At enkelte ikke har klart å henge med, er kanskje ikke så forunderlig, bare trist. Heldigvis gir det håp å tenke på at jo flere sønner av dagens aktive familiefedre, som vokser opp, jo færre vil sitte fast i det gamle patriarkatet. I hvert fall er det på tide at vi i pressen slutter å avskrive de etnisk norske æresdrapene som uunngåelige tragedier.