- Jeg hadde ikke en sjanse. Bilen min var for langt unna til at jeg kunne rekke det. Jeg måtte bare la den gå.Olav Arne Brekke (36) drar fingrene oppgitt gjennom håret. For en ekte samler smerter det alltid å tenke på juveler som glapp unna. Og dette drømmeskiltet fra Liberia forsvant altså over Svinesundbroen mens bilskiltsamleren sto hjelpeløs og betuttet i veikanten. Like bittert var det å komme over en motorsykkel fra Nepal da han for én gangs skyld hadde glemt fotokameraet hjemme. Den gangen reddet han seg med et lånt videokamera. For sånn er det med samling. Det blir både oppturer og nedturer.Samling er en overskuddshobby, og sjelden har vel vi nordmenn samlet på så mye rask som det vi gjør i dag. Ølbrikker, potetgullposer, billig-shampo fra hoteller, gamle blikkbokser - det finnes nesten ikke den ting som ikke har fått et samlerhjerte til å banke litt raskere. Men hva er det egentlig som utløser samlegleden?- Det er nok kombinasjonen av lek, skaperglede og spenningen ved å finne de riktige objektene som gjør samling som hobby så avhengighetsdannende, mener professor i kulturhistorie Bjarne Rogan ved Universitetet i Oslo. Han har forsket på samling i mange år og kan også fortelle om store kjønnsforskjeller i samlemønstrene. - Menn samler ofte på en systematisk og vitenskapelig måte og drives også av et kunnskapsbehov. Kvinner er ofte mer opptatt av det estetiske i samlingen. De vil sette i lag ting som er vakre sammen - fra postkort til funkismøbler, forteller han.

Biljakt på vakt.

Olav Brekke kjenner seg igjen i ekspertens teorier. I snart tredve år har bilskiltsamling vært en viktig del av livet hans. Han har til og med latt hobbyen påvirke yrkesvalget. Parkeringsvakt måtte det bli.- Det er absolutt jakten på skilt som er det spennende, ikke samlingen i seg selv. Jeg har prøvd å samle på frimerker også, men det ble ikke det samme. Med bilskilt må du alltid være beredt. Du vet aldri når du kommer over et drømmeskilt, forklarer han. Og innrømmer at samlingen nok har tatt litt overhånd i perioder. Spesielt da han bodde i Oslo, og hadde god tilgang på spennende utenlandske biler året rundt.- Det var faktisk så mange bra skilt at det nesten var vanskelig å konsentrere seg om andre ting. Det var en av grunnene til at jeg flyttet tilbake til Voss, forteller han.Med lange tørkeperioder uten spennende skilt i nærheten har han i stedet brukt mye tid på å bygge opp hjemmesiden Olavsplates.com, der hele verden kan ta del i bildesamlingen med tusenvis av nummerskilt fra over hundre land. Hjemmesiden har skapt en visst oppmerksomhet, og hvert år tikker det inn rundt tusen e-poster til samleren. Både bomringen i London og utenlandske forsikringsselskap tar kontakt jevnlig. Skal man avgjøre hvor et ukjent bilskilt kommer fra, er det nemlig skiltsamleren i Voss man tar kontakt med for å få hjelp. Et gjevt trofé fra Europlates - den internasjonale foreningen for "number plate spotters" - har han også fått. - Dessuten får jeg ofte e-poster fra folk som vil hjelpe meg, og sender bilder av forskjellige skilt. Det er hyggelig, men jeg bruker dem ikke i samlingen. Jeg må ha sett skiltene selv. En fugletitter vil jo ikke se et bilde av en fugl i en bok. Han vil se fuglen, forklarer Brekke. Som er villig til å gå minst like langt som ihuga fugletittere for å få bilder av et skilt eller to. Helgeturer for å gå på skiltjakt i Oslo er en vanlig foreteelse. Sommerferiene går stort sett med til å tråle fergekaier og campingplasser etter gode skilt. En og annen biljakt er det også blitt.- En gang så jeg en bil fra Seychellene da jeg var i Oslo. Jeg fulgte etter den gjennom hele byen, og endte opp helt ute på IKEA. Og jeg fikk gode bilder av skiltet til slutt, forteller han fornøyd.

Postkortsamlerne.

Noe av det fascinerende med bilskilt er visstnok at det finnes nesten uendelige mengder av dem. Det er ingen overhengende fare for å få en komplett samling. Det kan Olav Brekke være glad for, mener professor Bjarne Rogan.- Det verste som kan skje en samler, er at samlingen blir komplett. Da møter samleren et metningspunkt. Han er ikke lenger en samler, bare en eier. Særlig samlere av for eksempel mynter og frimerker kan lett miste interessen når det ikke er flere hull igjen å fylle, sier han.Lederen i Norske Postkortsamlere, Arne Myrvang (50), nikker gjenkjennende til Rogans teori. Foreningen får stadig flere medlemmer som har sett seg lei på en frimerkesamling som nærmer seg komplett-stempelet. Da kan ukategoriserte postkort være en befriende løsning. Der er enkelte samlerområder så smale at det kan være en kamp bare å komme i gang.- Egentlig vil jeg samle på postkort fra Holmlia. Men jeg har fortsatt ikke funnet et eneste ett, innrømmer Myrvang. Uten at han har latt seg stoppe av det. For tiden satser han blant annet på Groruddalen og Solør. Han har holdt på i over ti år, og bruker daglig minst et par timer på å lete etter spennende kort på Internett. Helgene går med til skattejakt i bruktbutikker og på loppemarked. Selv da han nylig fylte 50, tilbragte han hele dagen på en postkortmesse.- Det ble en riktig hyggelig bursdag, for jeg gjorde akkurat det jeg liker best. Og da jeg kom hjem ved 22-tiden om kvelden, ble det jammen tid til en liten bursdagsmiddag med kona også, forteller han med et smil. Og innrømmer uoppfordret at det er ikke fritt for at kona iblant synes postkortinteressen går en smule for langt.

Detektivarbeid.

For postkortsamlerne er det jakten på ukjente kort, og detektivarbeidet med å plassere dem, som får adrenalinet til å strømme. Kjell Aasum (50) og Søren Hofgaard (66), styremedlemmer i Norske Postkortsamlere, bøyer seg ivrig over bordet. Foran dem ligger et gulnet prospektkort med bilde av en mann i et sjøfly. Myrvang er i ferd med å nøste opp hvor avsenderen hadde hytte da kortet ble sendt. Kanskje kan hytteområdet være ledetråden som kan bidra til å plassere postkortet på kartet én gang for alle. Rundt bordet hagler det med tips og anerkjennende nikk fra de andre. For de hjelper hverandre, postkortsamlerne. Med smale fokusområder som gamle Groruddalen eller julekort fra 40-tallet, kan letingen etter postkort til samlingen ofte være som jakten på den berømte nålen i høystakken. Men i tykke kortbunker finnes det alltid noe som passer inn i en samling - om enn ikke alltid deres egen. En kveld i måneden møtes de derfor for å bytte kort seg imellom. I tillegg arrangerer foreningen postkortmesser og turer for sine 700 medlemmer. Hver sommer valfarter flere hundre norske samlere til en postkortmesse i Ørje, der de bunkrer opp både postkort, flesk og andre svenskevarer.På slike turer kjøper de også et og annet kort for verdiens skyld. Det økonomiske aspektet er de ikke spesielt opptatt av, men kommer man over et gammelt kort fra Hvaler eller Kongsberg, kan det være verdt å investere noen hundrelapper. Prisene går nemlig rett til værs på postkort fra landets mest populære samlerområder. Søren Hofgaard er en av dem som har gitt opp Hvaler fordi prisene ble for stive.- Jeg sluttet med Hvaler fordi det ble for dyrt. Men ser jeg et som er fra nærområdet rundt hytten min, så slår jeg fortsatt til. Ellers er det kort fra Ljan og kunstkort av Trygve Davidsen som er hovedområdene mine, forteller han.- Det er jo også en forskjell på hva man har og hva man samler på, supplerer Arne Myrvang. - Jeg har kanskje 500 kort som jeg virkelig samler på, men jeg har jo noen tusen andre kort også. I begynnelsen er man opptatt av kvantitet. Men nå er det bare kvalitet som teller.Forskningsleder Ingun Grimstad Klepp ved Statens institutt for forbruksforskning understreker også at det økonomiske perspektivet ofte kan være fullstendig fraværende for en samler. Det er kanskje grunnen til at så mange samlinger kan virke relativt verdiløse for dem som ikke selv er samler.- Det er blodig alvor så lenge man holder på med samlingen, men etterpå blir det ofte litt latterlig. Da sitter man der med tusen viskelær og fire hundre såper i en pose, sier Klepp.