Fjoråret bød på pakker av ymse slag, myke og harde. Mange av dem het sluttpakke og besto av x antall månedslønner inn på konto. Betingelsen var at du sluttet i jobben. Det har vært en sterk økning i bruken av sluttpakker. Men det finnes ingen samlet oversikt som viser hvor mange pakker som er utdelt, eller hvordan det går med ansatte som har forlatt arbeidsplassen med sluttpakke under armen. Mye er sagt om sluttpakker, om vonde erfaringer og feller man kan gå i. Men for mange kan pakken bli en gave som gjør det mulig å realisere drømmer. Det er noen av disse vi skal pakke opp her.

Skal/skal ikke.

Undersøkelser viser at nordmenn legger betydelig vekt på trygghet i arbeidslivet. Kanskje skulle vi våge litt mer? Ansatte burde få hjelp av arbeidsgiver til å smake på spørsmål som: Hvor står jeg i livet? Hva risikerer jeg ved å skifte jobb, prøve noe helt annet? Slik status gjøres opp altfor sjelden, mener seniorforsker Robert Salomon ved Arbeidsforsknings-
instituttet.Ikke alle har valgmuligheter. Det står mellom oppsigelse og pakke. Da er svaret gitt. Men har vi et reelt valg, er spørsmålet hvor risikovennlige vi er. Hva er vi villige til å nedprioritere? Klarer vi oss uten bil? Kan kona betjene huslånet alene? Etter en slik runde vil rommet for valgmuligheter ofte fortone seg større enn vi tror, mener Salomon. Det finnes mange drømmer. Ikke alle er like godt fundert. Kanskje er det ikke mer enn 15- 20 prosent av dem som vurderer sluttpakke som har ideer, planene av en slik karakter og styrke at de lar seg realisere, tipper Salomon. Men brenner man for en god idé, er tilbudet om pakke en kjærkommen anledning til å sette planer ut i livet.

Trives på prekestolen.

Journalist Audun Stølås hadde i mange år jobbet på bergenskontoret til NTB. De siste årene alene. Trivselskurven pekte nedover. Da byrået høsten 2002 vedtok å slanke staben, var Stølås ikke i tvil."En gave fra himmelen" tenkte reservepresten, som på 80-tallet hadde fullført teologisk embedseksamen på si.Første november 2002 slukket han lyset og stengte døren. Dagen etter ringte sognepresten i Arna prestegjeld og tilbød ham diverse vikariater. Kommunikasjon er fortsatt fellesnevner for de arbeidsoppgaver han påtar seg. Han fordeler vekten på tre bein: Han underviser i journalistikk, skriver frilansartikler for avis, og holder gudstjenester så ofte han får anledning. Å kjøre slalåm mellom ulike oppgaver gir en kjempeartig variasjon, fastslår løsarbeideren. Studier innen psykologi har han også hatt råd og tid til. Nå teller han på knappene om han skal satse på prestekallet på heltid. Å være sogneprest i sameland kunne være en drøm å strekke seg mot. Tiden har gått, og pakken er tom. Begynner nervene å melde seg?- Vi lever i et samfunn med trygghet fra vugge til grav. Jeg tror det er sunt for kreativiteten av og til å stå uten sikkerhetsnett. Men kona kunne nok tenke seg en tryggere tilværelse, selv om jeg har inntekter fra flere hold. Å forlate en arbeidsplass og begi seg ut i det ukjente er ikke å anbefale for engstelige personer. Du må ha et OK selvbilde, og tåle en viss grad av spenning og usikkerhet, understreker Stølås.

På sporet av noe annet.

I fjor gjennomførte Jernbaneverket drastiske kutt i arbeidsstokken. Morten Smidesang var en av dem som sa ja til sluttpakke. Da hadde han 24 år bak seg på jernbanen, først som stasjonsbetjent, de senere år som banemontør og sikkerhetsmann. Nå er den nevenyttige karen i ferd med å realisere en drøm som har slumret på idéplan i flere år. Han har totalrenovert en gammel gård på Losna, der han og kona har åpnet for gårdsturisme. I tillegg satser han friskt på hytteprosjekt i Kvitfjell. Så langt er en stor hytte på plass. Planene er å bygge fem i alt. Hit lokkes hytteleiere til fjells med vakker natur, fiske og fangst. - Det passet meg midt i blinken å få tilbudet om sluttpakke. Dette er utrolig spennende. Ikke minst er kontakten med turistene en trivelig del av arbeidet. Får jo frisket opp språkkunnskaper også på denne måten. Som så mange andre har Smidesang startet eget firma etter sluttpakken. Han tar jobber som vaktmester, snekker og som hytteutleier. I tillegg selger han sin ekspertise som sikkerhetsmann når Jernbaneverket trenger ekstra bemanning.

Hjelper mennesker i sorg.

I 15 år hadde Randi Helene Vassbakk Ajer arbeidet i Hærens Sanitet. Hun var blant de første som tok farvel fra Forsvaret med økonomisk støtte. Pakken rommet tre årslønner og var øremerket videre utdanning. Året var 1994. Tre år tidligere hadde hun mistet sin mann i en ulykke. Tanken om å kunne hjelpe andre mennesker i sorg, ble modnet. Hun ble etter hvert psykiatrisk sykepleier og har mange års erfaring med sorgarbeid i grupper og individuelt, særlig barn og unge i ferd med å miste en mor eller far. Hva skjer med mennesker som mister en de er glad i? Hvordan kan vi møte deres sorg, er sentrale spørsmål i arbeidet hun tilbyr. For ett åt siden startet hun sitt eget firma. Nå er hun også med i et prosjekt som ønsker å etablere et hospice på Romerike for alvorlig syke og døende. - Er det ikke tappende alltid å møte mennesker i dyp sorg?- Det spørsmålet får jeg ofte, ler 43-åringen. Du blir ikke trist eller sliten av å hjelpe.

Fra tall til bøker.

Wenche Haugland brukte sitt hode på tall i 15 år, mens hjertet banket for bøker. I forfjor tok hun farvel med sjefjobb, fakturering og inkasso. Hun sto med pakke og blanke ark. Og visste bare én ting: Hun ville ha bøker rundt seg. Ikke bare lese dem, men se og ta på dem.Da det ble ledig stilling i Bazar Forlag, søkte hun og fikk avslag. Det var på denne tiden hun leste boken "Alkymisten" om å følge drømmen. Hun tok ikke et nei for et nei. Jeg kan gjøre alt, vaske gulv, rydde bøker. I september ga forlaget etter. Hun fikk jobb som "yngstedame" i forlaget. Tallene på lønningsslippen er blitt lavere. - Men jeg lever et ærligere liv. Mitt råd til andre er å lese Alkymisten og ikke gi opp drømmen ved første forsøk.