Kultur, penger og papirer

Seks skuespillere fra Riga står på Black Box Teaters scene i Oslo og leser fra Ola Jonsmoens bygdespill om hellige undre i Tylldalen. De er del av "The Tynset Project". Nå skal publikum få se om et norsk bygdespel fungerer utenfor bygda si.Forestillingen er laget av en latvisk dramatiker og spilles av latviske skuespillere. Påstander om underbetalte kunstnere gjorde det til et mediestunt lenge før premièren. Men historien om "The Tynset Project" begynte lenge før det.Sommeren 2003 ble den første søknaden om støtte sendt utvalget for fri scenekunst i Norsk kulturråd. Den ble avslått. 1. september 2004 sendte den norske prosjektgruppen en ny søknad om 725 000 kroner til teaterprosjektet om Norges eldste historiske spill. Den var en av 732 prosjektsøknader til utvalget det året, og en av 6500 som kom til Norsk kulturråd totalt.Brevet ble mottatt av administrasjonen der to saksbehandlere og en egen scenekunstkonsulent forbereder saker for fagutvalget for scenekunst. I 2004 behandlet de søknader om 187 millioner. Potten de hadde å fordele var på 28 millioner. 14. desember samme år fikk prosjektet positivt svar fra Norsk kulturråd, men summen på svarbrevet var - som de fleste søkere opplever - kuttet kraftig ned.- Vi løste saken ved å outsource det videre arbeidet til Latvia, sier Sten Inge Jørgensen, som er pressetalsmann. - Fordi det var billigere, men aller mest fordi det tilførte noe kunstnerisk.

Kunst til alle.

Fagutvalget for scenekunst er ett av syv fagutvalg under Norsk kulturråd. Under dem finnes en rekke underutvalg som skal bistå med vurderinger av kunstnerisk art. En slik saksgang koster.Kulturminister Trond Giske tok nylig til orde for at Kulturrådet burde opprette et eget fagutvalg for dans, men det sa Kulturrådet nei til, ikke minst av kostnadshensyn. Enda et fagutvalg ville koste minst 2 millioner kroner i året å administrere, penger som man måtte ta fra midler kunstnere ellers skulle få.Norsk kulturråd ble opprettet i 1965 for å forvalte statens støtteordninger til litteratur og annen kunstnerisk virksomhet. Det var et kompromiss mellom det politiske ønsket om å gjøre kunsten til et kollektivt gode, og kunstnerorganisasjonenes arbeid for gi kunstnere sikrere levebrød, mener historikeren Nils Øye. Fordelingen av pengene skulle skje "på armlengdes avstand" fra den politiske makten. Stortinget og Kulturdepartementet sender pengene og utnevner medlemmer i rådet. Deretter skal rådet ha frie hender. På slutten av 1990-tallet delegerte Kulturdepartementet også saksbehandlingen til Fond for lyd og bilde og Statens kunstnerstipender til Norsk kulturråds administrasjon. Her bestemmer Kulturdepartementet det meste, vurderingene ligger utenfor selve rådets arbeidsområde, og vi skal se bort fra disse i fortsettelsen.

De fleste får nei.

De aller fleste som søker Norsk kulturråd om støtte, får avslag. Mange får mindre enn de har søkt om. - Vi bevilger totalt bare en tredel av det beløpet vi får søknader om i løpet av et år. Da sier det seg selv at noen alltid vil være misfornøyd, sier kulturrådsleder Vigdis Moe Skarstein.De folk er surest på, sitter i fagutvalgene og deres eventuelle underutvalg. Fagutvalgene vender tomler opp eller ned. Bevilgninger over kr. 200 000 skal behandles enda en gang, av Kulturrådets 13 medlemmer i plenum. Avslag kan ankes, noe som automatisk skjer når søknader om innkjøp av litteratur blir "nullet". Blir det for mye byråkrati, slik kulturministeren antydet i intervju med Aftenposten onsdag? I administrasjonen av Kulturrådet sitter 50 mennesker. I fagutvalg og underutvalg sitter det til sammen over 100 mennesker, i tillegg til de 13 som utgjør selve Norsk Kulturråd.- Det er en grundig behandling, sier kulturrådslederen. - Den innebærer en spredning av tildelingsmakten, men det kan jo finnes ordninger der en deler ut pengene mer direkte. Jeg er åpen for at dette kan gjøres på andre måter, men ut fra det jeg vet i dag, ser jeg ikke bort fra at den ordningen vi har er god.

Mangfold koster.

- Alle utvalg, underutvalg og råd er sammensatt med hensyn til mangfold, sier informasjonssjef Christian Lund.Ikke minst hensynet til geografisk mangfold gjør at mange av "hendene" må reise for å delta i saksbehandling og beslutningsprosesser. Er Kulturrådet slik det fungerer nå, for dyrt?- Jeg reiser på lavpris til Kulturrådets årskonferanse i Finnmark, sier Kulturrådets direktør Ole Jacob Bull. - 2500 kroner tur-retur. Kontakt med miljøer over hele landet og geografisk spredning av verv og møter er viktig for å følge de politiske føringene vi har i dag. Det koster penger. Bull forteller at de bruker fem kroner til administrasjon og drift for hver hundrelapp de fordeler. Han vet ikke om det er mye eller lite, men er spent på hva kulturministerens gjennomgang konkluderer med.

Serverer vann.

Informasjonssjef Christian Lund serverer vann når han tar imot oss i Oslos gamle militærhospital, der Kulturrådets administrasjon holder til. Men papir sparer de ikke på i Norsk kulturråd. På informasjonssjef Lunds kontor fyller sakspapirene til enkelte rådsmøter en hel ringperm av den tykke sorten. Til siste rådsmøte var bunken på nærmere 400 sider.- Vi diskuterer hvor mange dokumenter vi skal ha, for det blir mye å forberede for medlemmer i rådet og utvalgene, sier rådsleder Moe Skarstein. - Samtidig ønsker jeg at sakspapirene skal avspeile hvilke vurderinger som er gjort og vise hvor dilemmaene i saken ligger. Da blir det mange papirer. Dette er store verv, det er det. Å kunne lese er viktig for å bekle vervene, men enda viktigere er det å kunne utvise skjønn. I domstolene, i skolen, i sentraladministrasjonen, ja, til og med i kulturministerens evalueringsprosesser må det utvises skjønn av ulike slag. I Norsk kulturråd utvises det skjønn av kulturfaglig art. Aftenpostens lille spørsmålsrunde om medlemmenes kulturelle smak (se egen sak) får mange ulike svar, men ett går igjen: Medlemmenes personlige valg av kulturopplevelser er noe annet og annerledes enn de faglige vurderingene de gjør som rådsmedlemmer. Ett er deres favorittkunst, noe annet er det å vurdere søknader i Rådet.- Jeg sitter definitivt ikke i Norsk kulturråd for å dyrke min egen kulturelle smak, men for å være med og utvikle kunstneriske uttrykk ingen visste var mulig å skape, men som kan være viktige for mange, sier rådsmedlem og fagutvalgsleder Ottar Grepstad.

Flest over 50 år.

Styres Kulturrådets avgjørelser av kameraderi, av små grupper med lik smak, slik det er blitt påstått i avisoppslag? - Alle kjenner alle i norsk kulturliv, sier direktøren. Her må vi være kontinuerlig på vakt og ha klare regler for habilitet og når folk må gå på gangen under behandling av saker.Reglene praktiseres åpenbart. Knut Haavik, som er ny i Kulturrådet fra nyttår, har uttalt at folk springer ut og inn hele tiden under rådsmøtene.Vår gjennomgang av listene over råds- og utvalgsmedlemmene viser stort mangfold i erfaring, bakgrunn og kunstnerisk uttrykk, og ikke minst den geografiske spredningen er godt ivaretatt. Aldersspredningen er derimot ikke imponerende. Aina Holst på 32 år er rådets yngste. Bare tre av rådets medlemmer er under 50 år.Hvis vår lille enquete om medlemmenes smak peker i noen bestemt retning, er det ikke den smale kunsten, men de brede, etablerte kunstuttrykkene som dominerer. Ikke helt overraskende med en gjennomsnittsalder på over 52 år.

Oslo får mest.

Ser en på rådsmedlemmenes og toppadministrasjonens hjemfylker ellers, er det lite som tyder på at noen er mest opptatt av å sende hilsener hjem. - Vestfold hører til de fylkene som får minst, så jeg kan i alle fall ikke beskyldes for nepotisme, sier vestfoldingen Bull. Kulturrådsleder Moe Skarstein er født i Nordland og har foreldre i Østfold, to andre fylker som ligger langt unna tildelingstoppen. Skulle det være noen skjevhet, måtte det være at Oslo rager på topp på de fleste statistikker en kan lage av rådets arbeid. De fleste søknadene kommer fra Oslo. Den største andelen av tildelingene går til Oslo. Flest rådsmedlemmer bor i Oslo. Bare på listen over innvilgningsprosent, ligger Oslo lavt. Der rager Finnmark på topp, men så kommer det heller ikke så mange søknader derfra. Sammenfallet mellom rådets Oslo-dominans og tildelingene kan selvsagt komme av kameraderi, men kanskje heller av at hovedstaden har landets suverent største antall kulturarbeidere og kunstnere.Blir det ikke kameraderi av at de sitter i kulturrådets råd og utvalg, da?- Utvalgene skifter ofte, men ikke så ofte at de som sitter der ikke vet hva de holder på med, sier Bull.Hvis Giske skulle komme til at dagens søknadsvurdering er for dyr i forhold til utdelingene, har Bergljot Jonsdottir klar et forslag til løsning:- Norsk kulturråd og administrasjonen bruker like mye tid på å behandle innvilgede søknader som på de som får avslag. Den enkleste måten å minke forholdet mellom administrative kostnader og bevilgningene på, er å øke bevilgningene.