Komplisert frihet

I neste uke debuterer Nini Stoltenberg som skribent. Etter 15 år med dop føler hun seg endelig fri.

Kroppen skriker etter hvile. Du skriker etter frihet fra det som en gang var din beste venn, din store kjærlighet. Kanskje er det når det bare er livet igjen å miste, og døden ikke skremmer deg lenger, når rusen ikke lenger gir deg fri, men blir mer fiende enn venn - kanskje er det da tankene begynner å lete etter en vei som kan gi deg fri fra det som en gang ga ro og frihet.


Sammen med kjæresten Karljohn Sivertzen (54) har Nini Stoltenberg (43) skrevet en omfattende artikkel om sitt rusmisbruk. I teksten, som publiseres neste onsdag i tidsskriftet Samtiden, går hun til frontalangrep på norsk narkotikapolitikk.I tre år har hun jobbet med artikkelen. Nå sitter de på utekafé, stolte og opprømte - men samtidig spente på reaksjonen. I bakhodet ligger planer om en bok om samme tema. Nini ser fornøyd ut. Hun er preget av et hardt liv, men helt klart lykkelig.- Har du funnet friheten nå?- Ja, nå føler jeg at jeg er fri. Og lykkelig. Endelig er jeg fornøyd med livet mitt sånn som det er. Jeg sier ikke at jeg er verdensmester og har funnet løsningen, men jeg er underveis til noe veldig bra, forteller hun. Men når vi spør hvor lenge hun har vært nykter, vrir hun litt på seg.- Hva er det egentlig å være nykter? Folk assosierer det med illegale rusmidler, men alkohol og medisiner kan også være rus, sier hun. Spørsmålet blir hengende litt i luften. Karljohn griper ordet, og fyller pausen.- I norsk ruspolitikk er det sånn at all rus er fy-fy. Hvis man holder seg helt nykter, men er totalt ulykkelig med livet, så regnes det som vellykket behandling. Hvis man er lykkelig, men ruser seg i blant, da har man mislykkes. Vi er uenig i dette, forklarer han. Paret mener det er urealistisk å tro at man kan kutte helt med rusen etter et langt liv med heroin. De mener de nå har funnet en fungerende balanse.- I mange år hadde jeg ingen kontroll. Det var et helvete. Da var jeg virkelig en rusmisbruker, og jeg trengte hjelp til å komme meg ut av det. Men nå styrer ikke rusen livet mitt lenger. Jeg styrer rusen, hevder Nini. Ordstrømmen fortsetter før vi rekker å sette spørsmålstegn.- Nei, jeg er ikke naiv. Jeg skjønner at ikke alle klarer å holde kontrollen. Jeg vet ikke engang om vi alltid vil klare det. Men jeg vet at det er feil å godta at man skal være ulykkelig, bare fordi samfunnet krever at du skal være 100 % rusfri og følge de absolutte reglene som følger med metadonbehandling, fortsetter hun.- I Norge er det sånn at hvis du får metadon, skal du være fornøyd med det. Da skal du per definisjon ha et lykkelig liv. Slik er det ikke, supplerer Karljohn.- Kan man ikke være lykkelig uten dop?- Jo, men hvis man har rust seg i tredve år, er det urealistisk å mene at man skal være det. På institusjonene gir man inntrykk av at man blir lykkelig bare man slutter å ruse seg. Det er feil, sier Karljohn. Både han og Nini er klar over at dette er kontroversielle meninger. Likevel er de fast bestemt på å stå for dem. Begge gleder seg til debatten de håper vil følge i kjølvannet av artikkelen i Samtiden.Det fortoner seg komplett besynderlig at ingen - ingen! - etter 30 år med så mislykket narkotikapolitikk på alle plan, har tenkt på å spørre menneskene det gjelder selv. Spørre de egentlige ekspertene, de virkelige fagfolka på seg selv og sitt eget liv. Selv har jeg opplevd én gang å bli stilt et slikt spørsmål: Jeg skulle tenke på stedet og sosionomen som en ansatt i en butikk, som hadde et visst utvalg varer å tilby. Så var det opp til meg å vurdere om det var noe av dette som kunne fylle mine behov, om jeg ønsket disse varene. Det begynner å bli en del år siden jeg opplevde dette, men jeg har ennå ikke kommet meg helt av følelsen dette uventede, sjeldne spørsmålet ga meg. For første gang opplevde jeg at det betydde noe hvilke tanker jeg selv hadde. Mine ønsker og behov betydde noe!Etter at hun i 2001 fortalte offentlig om sitt rusmisbruk, har Nini Stoltenberg vært en av svært få rusmisbrukere i Norge som har fått sjansen til å uttale seg om norsk narkotikapolitikk. I 2003 nedsatte Bondevik-regjeringen et ekspertutvalg som skulle se på norsk ruspolitikk. Nini ble kalt inn som en av ekspertene. I pressen ble hun raskt fremstilt som en frontfigur for hele utvalget. Rusmiljøet jublet over muligheten til å bli hørt, og folk fra gatemiljøet strømmet til Nini for å snakke om ting de ville hun skulle ta opp med politikere og fagfolk. Men ting ble ikke helt som hun hadde trodd.- Utvalget var fjernt fra gatenivå og virkeligheten. Hvis det kom noe ut av det utvalget i det hele tatt, så vet i hvert fall ikke jeg om det. Jeg har en mistanke om at jeg bare var der som et alibi. Når alt kom til alt, følte jeg at de ikke var så interessert i hva jeg mente. Jeg hadde nok ikke de meningene de hadde håpet jeg skulle ha, forteller hun.De manglende resultatene ble vanskelige å forsvare overfor venner i rusmiljøet. For Stoltenberg-navnet forplikter, også på gata.- Folk på gata tror jo at Nini sitter i Regjeringen. De mener hun kan fikse hva som helst med en telefon, sukker Karljohn.- Mange i rusmiljøet er sure på meg fordi jeg ikke får utrettet noe, innrømmer Nini. - De kommer til meg med ønsker og ting de vil at jeg skal ta opp, og jeg lover å forsøke. Før ville de at jeg skulle ringe pappa, og nå vil de at jeg skal ringe Jens. Men jeg er jo maktesløs. Og når ingenting skjer, tror folk at jeg ikke gidder å prøve engang, sier hun.Tidligere har yngstejenta i Stoltenberg-familien uttalt seg selvsikkert i intervjuer. Sagt at hun har "hotline" til Jens, og lovet at hun skal være minst like engasjert i norsk narkotikapolitikk selv om det er broren som sitter i statsministerstolen. Men når alt kommer til alt, kan ikke en statsminister la lillesøsteren avgjøre hva som er best for landet. Likevel er Nini blitt en slags uoffisiell representant for rusmiljøet utad.- Er det slitsomt?- Både og. Det er jo veldig gøy å engasjere seg igjen. Jeg var et veldig engasjert menneske før jeg begynte med stoff. Men det er slitsomt også. Veldig slitsomt. Åh. Det var godt å få sagt det. Du skjønner, av og til vil jeg bare være Nini. Ikke en Stoltenberg.Fagfolk og eksperter synes å foretrekke den tragiske forklaringen på at noen velger rus for å komme seg lettere gjennom livet. Tragisk oppvekst og seksuelt misbruk, krydret med et alkoholisert hjem, er "populære" forklaringer. (. . .) Det jeg savner er alle dem som faktisk har brukt og bruker rus fordi det er godt - så godt at du ikke vil slutte selv om du med åpne øyne ser at du spiller russisk rulett med alt og alle som er deg nær. Familie, kjæreste, barn. Ja, selve livet. (. . .) Grunnene til at folk begynner å ruse seg er mangslungne. Du møter rusbrukere i alle samfunnsklasser og deler av befolkningen. Men finnes det en fellesnevner, må det være ønsket om "frikvarter". Frikvarter fra hva? Ja, det varierer fra menneske til menneske. Det er faktisk slik at rusbrukere er like forskjellige som resten av befolkningen.Da Nini prøvde heroin for første gang, var hun 27 år. Hun var på slutten av et langt jusstudium, og jobbet i media. Hun hadde god kunnskap om narkotika, og visste omtrent hva hun gikk til. Likevel tok hun altså sjansen.- Hva var det du trengte frikvarter fra?Nini tenker seg om. Lenge.- Hele livet mitt, egentlig. Alt var et innmari slit. Og så var jeg i et forhold med utrolig mange problemer. Jeg fant liksom ingen løsning på livet mitt. Heroin ble det eneste frikvarteret. Når jeg var rusa, ble alle problemene mine uviktige.- Følte du at jobben var et slit fordi omverdenen forventet så mye av deg?- Hele Norge tror jo at det var det som skjedde. Jeg hadde jo så jævlig vellykkede søsken, så folk tror at jeg rett og slett ikke taklet presset. Men det var ikke sånn. Hadde det ikke vært for problemene i forholdet mitt, hadde det gått helt greit.Ønsket om et frikvarter. Toppen av glede er de korte, men sjeldne stundene du opplever et tanketomt, sorgløst frikvarter. Å få fri, få puste, uten tanke på hvor og hvordan du skal få fanget neste friskmelding. En dag uten å måtte forholde seg til verden der ute, breddfull av farer og ubehageligheter. (. . .) Du lengter uendelig mye etter bare å kjenne ro, noen timer uten redsel og uro. Det nærmeste du kan komme en slik tilstand er å mure deg inne med nok dop, medisin.Snart ti år etter at Nini nådde bunnen som rusmisbruker, har hun bygget seg et liv der frikvarter ikke lenger handler om neste skudd. De siste månedene har hun og Karljohn bodd på hytta til Stoltenberg-familien utenfor Sandefjord.- Nå er frikvarter for oss å sitte på verandaen og skrive og diskutere. Og å ha kjærligheten, forteller Nini. Karljohn nikker enig.- Og man blir jo ikke spesielt potent når man går på heroin. Vi har en del å ta igjen der, kan du si. Det er også et frikvarter, smiler han.Nini kvitterer med et kyss. Kjæresteparet hvisker og tisker. De er forlovet, men har ikke satt bryllupsdato ennå. Men når de først kommer i gang, skal det bli heidundrende bryllupsfeiring. Helst flere ganger. Nini og Karljohn vil gifte seg 12 ganger, for å ha en merkedag å feire i hver måned. Men det haster ikke. Og inntil videre er det skrivingen som står i sentrum. Nini har de siste årene tatt noen eksamener i kriminologi, men nå har hun tatt pause fra studiene for å konsentrere seg om å skrive.- Folk tenker at det er for sent å snu om og begynne med noe helt nytt når man er over 40. Men i vår situasjon kan man ikke tenke sånn. Sånn sett er vi veldig heldige. Vi er nødt til å starte på scratch, sier hun.Teksten i kursiv er utdrag fra Nini Stoltenberg og Karljohn Sivertzens artikkel "Rapport fra en eksperts liv" i Samtiden 02/2006, som publiseres onsdag 10. mai.

Les også

Flere bilder

Nini Stoltenberg og Karljohn Sivertzen er forelsket, opprømte - og fryktelig spente. Onsdag trykker tidsskriftet Samtiden deres artikkel om rusmisbruk - et knallhardt oppgjør med norsk narkotikapolitikk. FOTO: PAAL AUDESTAD

Siste nytt