Teknikken med å matche biologiske spor ved hjelp av DNA-analyser har de siste ti årene revolusjonert deler av etterforskningen i mange typer saker. Ikke minst er det blitt svært, svært vanskelig for en voldtektsforbryter å hevde at han ikke har vært på åstedet. Likevel har antall frifinnelser i voldtektssaker gått opp i senere år, så mye opp at Riksadvokaten i vinter så seg nødt til å nedsette et eget utvalg for å undersøke hva som er årsaken.Statistikken viser at voldtektstiltaler ender med frifinnelse tre ganger oftere enn ved andre typer tiltaler.

Komplisert løgn.

Nå lanserer voldtektsutvalget en teori om at DNA-sporene kan ha gjort bevissituasjonen vanskeligere, stikk i strid med hva man skulle tro. Tanken er at mens gjerningsmannen tidligere nektet for å ha vært til stede, hevder han nå i stedet at omgangen var frivillig. Dette er en løgn det er mye vanskeligere å motbevise.- Dette er én av flere sider vi ser nærmere på, sier statsadvokat Bjørn K. Soknes, som leder utvalget. Han har selv lang erfaring som aktor i en rekke voldtektssaker.- DNA har medført at det er lettere å knytte personer til et åsted. Tidligere var dette kanskje den vanskeligste delen av etterforskningen, og ofte nektet gjerningsmannen å ha vært til stede. Men dette er samtidig en veldig komplisert løgn. Man kan stille kontrollspørsmål, og begynne å spørre hvor han så var, hvem han var sammen med, og så videre. - Nå, når folk flest er klar over at man legger igjen DNA, er det ikke lenger like vanlig å nekte for tilstedeværelse. I stedet forklarer man at, ja, det har vært kontakt, men den var frivillig. Og dette er langt vanskeligere å motbevise, for dette skjer i det lukkede rom. Det finnes ingen vitner andre enn de to involverte. Forutsatt at det ikke er fysiske spor etter voldtekten, så ender man opp i en situasjon der ord står mot ord, sier Soknes.

- Logisk.

Voldtektsutvalgets foreløpige undersøkelser viser at det store flertall av frifinnelser kommer i de sakene der det har vært en eller annen form for kontakt mellom de to involverte i forkant av hendelsen, typisk at hun ble med ham hjem etter en bytur. I disse sakene finner dommerne ofte rimelig tvil om hvorvidt omgangen var frivillig eller ikke. De sakene som ender med domfellelse, er i overveiende grad saker der de to enten ikke kjenner hverandre i det hele tatt, eller saker der det foreligger dokumenterbar vold.

Interessant teori.

Forsvarer Harald Stabell forteller at han selv har tenkt i de samme banene.- Det er en interessant teori. Den er logisk, og jeg tror helt sikkert at det tidligere var flere saker der siktede ikke kunne knyttes direkte til åstedet gjennom beviser. Når man så først knyttes utvilsomt til et åsted, er det vanlig strategi å forklare at omgangen var frivillig. Jeg tror ikke at man skal ha forhåpninger om at dette vil kunne forklare hele bildet, men det er verdt å undersøke det nærmere, sier Stabell.Teorien fra Riksadvokatens voldtektsutvalg om at gjerningsmenn oftere innrømmer at de har hatt seksuelt samkvem med fornærmede, men samtidig hevder det var frivillig fra begges side, stemmer godt overens med virkeligheten. Det mener advokat Anne K. Bohinen, som har vært bistandsadvokat i flere voldtektssaker. - Konklusjonene overrasker meg ikke. Jeg har hatt flere saker som bistandsadvokat hvor mistenkte nektet for å ha vært til stede, men ble dømt da påtalemyndigheten la frem bevis for tilstedeværelse. Men nå ser jeg i økende grad at gjerningsmenn innrømmer forholdene, og samtidig hevder samleiet var frivillig, sier Bohinen.- For en siktet eller mistenkt er det menneskelig å tenke strategisk i forhold til forklaringen i en straffesak. Ofte er det bare to personer som vet hva som har skjedd, og da kan gjerningsmannen kalkulere med at det blir funnet DNA, erkjenne at et samleie har funnet sted, men hevde det var frivillig. Det gjør det vanskeligere bevise skyld, sier advokat Bohinen.