For to uker siden flyktet Ahmad Ali Hassani (25) fra norsk politi ved å hoppe ut av et vindu i tredje etasje. Flukten endte med to benbrudd. Det vil ta tre måneder før han kan gå igjen, sier legene. Nå sultestreiker han på sykehuset - selv om han ikke er i umiddelbar fare for å bli sendt ut av landet.- Da jeg gjennom nøkkelhullet så at det sto politi utenfor døren, sluttet jeg å tenke. Jeg visste egentlig at de ikke kunne sende meg ut, men da jeg så politiet ble jeg så redd for at de på en eller annen måte skulle gjøre det likevel. Hoppet var en instinkthandling, forklarer Ahmad. Fra den samme leiligheten hentet politiet to andre afghanere. De er så vidt Aftenposten forstår nå tvangsreturnert til hjemlandet. - For meg er hver dag bare et nytt skritt mot døden nå. Denne gangen kommer jeg ikke til å begynne å spise hvis jeg ikke er sikker på at jeg er trygg, sier Ahmad. Tre og en halv måned har gått siden han og de 100 andre afghanerne avsluttet sultestreiken foran Domkirken. Nå utsetter han kroppen for sultsmertene på nytt. Det er tretten dager siden han sist spiste.- Jeg har vondt både i bena og magen hele tiden, men fysiske smerter kan jeg takle. Det er frykten og tankene mine som gjør mest vondt. Alt føles håpløst, forteller Ahmad. Den svake kroppen får ingenting annet enn vann og en smertestillende tablett i ny og ne.

Skal ikke sendes ut.

For tiden er det kun asylsøkere fra Kabul-området som blir tvangsreturnert til Afghanistan. Ahmad er fra Ghazni-provinsen, og kan derfor ikke sendes ut foreløpig. Likevel er han livredd.- Jeg klarer ikke å leve med frykten for å bli sendt ut, selv om jeg vet at det kanskje blir en stund til. Hvis jeg ikke kan få en fremtid, vil jeg heller dø her. Drar jeg til Afghanistan, blir jeg drept uansett, sier han.Ifølge Zahir Athari, som var talsmann under sultestreiken i sommer, tenker mange av de afghanske flyktningene på samme måte.