En tykk grønn jerndør låses opp. Ut fra avdelingen med alle cellene, kommer trebarnsfaren i følge med en fengselsbetjent. Med 13 dommer på rullebladet er 35-åringen godt vant til rutinene i fengselet. - Det er ikke lett å være pappa når man sitter i fengsel. Men det er min egen skyld at jeg sitter her, sier trebarnsfaren, som ser ut som hvilke som helst mann en passerer på gaten. Besøksrommet er knapt større enn cellene de innsatte bor på. På gulvet står en liten lekekasse.

Skremmende.

- Det er ikke så hjemmekoselig. For barn kan det være litt skremmende å komme hit. De blir møtt av uniformerte fengselsvakter, og blir kontrollert på samme måte som voksne som besøker fengselet, forteller han. Etter mange år med rusproblemer, fikk han for tre år siden livet sitt tilbake på riktig spor. Han skaffet seg fast jobb i byggebransjen og egen bolig, slik at barna kunne komme på besøk. Men etter et grovt tyveri og bilkjøring i amfetaminrus, ble veien tilbake til cellen kort.- De tre siste årene ga meg en smakebit på hvordan det er å være pappa. Jeg laget lekerom i kjelleren, og gledet meg til hver pappahelg. Herfra er det lite jeg kan gjøre, sier han, og vender blikket ned.

Julen verst.

Barna, en jente på to år og to gutter på ni og 14, har alle besøkt pappa i fengsel. - Guttene vet godt at jeg har gjort noe galt, og at jeg må sitte i fengsel. Jeg er glad de vet det. Da slipper de å lure på hvorfor jeg ikke kan være så mye sammen med dem, sier trebarnsfaren.Datteren er pappas øyesten. Hun er for liten til å forstå hvorfor han ikke kan bli med ut og leke.- Men det betyr ikke at hun ikke legger merker til at jeg er borte, sier han. 35-åringen forteller at han har et godt forhold til barna sine, og at savnet etter dem er uutholdelig.- Da minstejenta ble født, fikk moren svangerskapsforgiftning og måtte ligge på sykehuset etter fødselen, mens jeg og babyen reiste hjem alene. Vi to har et helt spesielt forhold, sier han og smiler.Når ribbelukten ligger tykt i de norske hjem og forventningsfulle barneansikter ikke klarer å ta øynene vekk fra gavene under juletreet, har trebarnspappaen det ekstra tungt.- Jeg har tilbrakt flere julehøytider i fengselet. Jeg tenker på hvordan barna har det, og hva de holder på med. Jeg har grått meg igjennom mange julaftener, medgir han.

Fremtiden.

Han har hatt god tid til å tenke over livet sitt bak murene. Timer er blitt til uker, som er blitt til måneder, som er blitt til år. Til jul har han sonet ferdig sin 13. dom. Ifølge ham selv, den siste.- Jeg har ikke vært der for barna mine, og det skammer jeg meg over. Samtidig kan jeg ikke grave meg ned i fortiden og fokusere på alt jeg har gått glipp av. Jeg må tenke fremover, sier han.Og planene er klare:- Akkurat nå føler jeg meg sterk. Men vet jeg at det er en svak mann som går ut herfra. Derfor søker jeg behandling ved et avvenningssenter, slik at jeg kan bli helt rusfri. Det neste målet er å flytte ut fra den byen jeg kommer fra. Jeg må vekk fra miljøet. Samtidig vil jeg ikke flytte for langt bort heller. Det må ikke være lengre avstand enn at jeg kan treffe barna mine så ofte som mulig, sier han.