Motet til å ta det store ansvar

Jens Chr. Hauges posisjon som en av etterkrigsepokens store ledere sprang ut av hans rolle som den illegale motstandskampens suverene strateg.

Hauges mor var håndarbeidslærerinne. Faren, en husmannsgutt fra Rolvsøy i Østfold, var forsikringsfunksjonær.- Jeg vet ikke hvor det kom fra, men jeg visste tidlig hva jeg ville. Jeg ville bli professor i rettsvitenskap, fortalte Hauge en gang.Til Hauges juridiske kollokviegruppe i studietiden hørte Torstein Eckhoff, den radikale professor, som ble reguleringsjusens sterkeste talsmann på det vitenskapelige plan, Rolv Ryssdal, som ble justitiarius i Høyesterett, og Karl Skjerdal, arbeiderpartistatens ledende industribyråkrat. Jusstudiene brakte Hauge også til Ragnar Knoph, mellomkrigstidens lysende juridiske skikkelse. Knoph hørte sammen med Dagbladets redaktør Einar Skavlan og prisdirektør Wilhelm Thagaard til Venstres radikale fløy. Hauge var professor Knophs vitenskapelige assistent da Knoph plutselig døde i 1938. I krigens første år var Hauge ansatt i Thagaards prisdirektorat.

Milorg-lederen.

Krigen førte Hauge bort fra den akademiske løpebane. Hauge kom med i det organiserte motstandsarbeid høsten 1941 via studentidretten. Sammen med Helge Sivertsen, som han hadde truffet første gang i 1931 på et skoleidrettsstevne på Frogner stadion, og som ble Gerhardsen-epokens formende skolepolitiker, oppsøkte han Knut Møyen. De kjente Møyen fra Studentenes Idrettsforening, og visste at han hadde ledet den frivillige militæropplæring blant studentene. Da det første Milorg ble rullet opp av Gestapo høsten 1941, var det Møyen som organiserte gjenoppbyggingen av Milorg på Østlandet. Hauge ble Møyens skygge, og i juni 1942 utenfor Tåsen Samvirkelag fikk Hauge beskjed av Møyen om at nå var det hans tur. Gestapo var på sporet av Møyen, og han måtte rømme til Sverige. I 1942-1943 ble Hauge, 27 år gammel og uten noen slags militær bakgrunn, Milorgs leder og den illegale motstandskampens ubestridt fremste skikkelse. Møyen ble Hauges store læremester i illegal teknikk - "en ny vitenskap i landet", som Hauge formulerte det en gang. Men Hauge var ikke bare undergrunnsbevegelsens organisator; han var også en politisk strateg som maktet å bygge bro fra den illegale militære organisasjon til Regjeringen og de militære myndigheter ute og den sivile motstandsledelse hjemme. "Paradoksalt nok ble Milorg mer og mer ledet av sivilister etter hvert som den ble stadig mer av en slagkraftig militær organisasjon." Og historikeren Ole Kristian Grimnes føyer til: "Hauge var forsvarsminister mer enn forsvarssjef - allerede under krigen."

"Han står oss nær".

Einar Gerhardsen hadde truffet Hauge første gang i maidagene umiddelbart etter frigjøringen på et møte i Hjemmefrontens regi på Schous Bryggeri. Gerhardsen og Hauge falt for hinannen ved første blikk. Arnfinn Vik, Gerhardsens høyre hånd i Oslo og partiets mann i Hjemmefrontens ledelse, hadde pekt ham ut for Gerhardsen: "Han står oss nær, tilhenger av den omstridte prisdirektør Wilhelm Thagaard." Med Werna som mellomkvinne hadde Gerhardsen i Grini-tiden kommunisert med Milorg-sjef Hauge uten å vite at det var med ham. Hauge befant seg i sentrum da det sivile Norge samlet seg etter frigjøringen, og ble våren 1945 sekretær for høyesterettsjustitiarius Paal Berg, Hjemmefrontens leder. Noen måneder senere gikk Hauge i arv til Gerhardsen, som valgte sin unge sekretær, den yngste av alle sine statsråder og uten fortid i Arbeiderpartiet, som forsvarsminister. På Youngstorget knurret partiets høvding Martin Tranmæl, og Konrad Nordahl, den nye LO-formann, talte foraktelig om "14-dagerssosialisten". Prisdirektør Thagaard hadde tidligere sommeren 1945 tilbudt Hauge førsteplassen på Oslo Venstres stortingsliste, men Hauge hadde takket nei. Tiden var ute for det parti han hadde sognet til før krigen - han var på vei inn i Gerhardsens regime. At Gerhardsens politiske dømmekraft var av et annet slag enn de andres på Youngstorget, viste ikke minst dette valg. Ved sitt personvalg løste Gerhardsen med et suverent grep et av mellomkrigstidens store ideologiske stridsspørsmål: Antimilitarismen og forsvarsspørsmålet, som ble gravlagt før det ble gjort forsøk på å gjenopplive det. Med sitt valg signaliserte Gerhardsen og hans regjering en dobbelt hensikt: demokratisk modernisering av det militære og arbeiderbevegelsens integrasjon i det militære. Hauge ville i tråd med en av krigens dype erfaringer teknologisk modernisere det militære og bringe det under styring av de politiske organer. Dette oppdrag brakte Hauge på krigsfot med deler av det militære establishment. Generalene gikk etter tur: først Otto Ruge, noen måneder senere Halvor Hansson og til sist, ved kulminasjonen i 1948, Olaf Helset. Samtidens politiske kommentatorer skjønte ikke hvorfor Gerhardsen holdt på sin militære konfliktskaper. Når Gerhardsen ville holde på Hauge, var det ifølge Anton Beinset, Dagbladets politiske kommentator, ikke uttrykk for annet enn personlig kameratskap. Gerhardsen "kan ikke innse at her gjelder det større ting enn kameratskap", skrev Beinset i Dagbladet i juni 1948. Beinset hadde, som andre politiske kommentatorer, liten innsikt i Hauges betydningsfulle politiske rolle i Gerhardsens strategi. Større ting var i vente. I løpet av de neste månedene skulle NATO-saken finne sin løsning.

"En sjelden overtalelsesevne".

En sto på denne tiden overfor to varianter av vestlig integrasjon: Et skandinavisk fellesskap med en dreining mot vest eller et atlantisk fellesskap. Det skandinaviske alternativ falt bort fordi Sverige ikke kunne akseptere noe arrangement som rokket ved nøytraliteten - og fordi de norske atlanterhavsfarerne hadde tatt føringen. I en fremskutt posisjon sto Jens Chr. Hauge, i forhandlingene med svenskene, i den interne partibehandling og i nærhet til Gerhardsen. Det avgjørende var, også i denne sak, hvem Gerhardsen lyttet til. I de forutgående år hadde Gerhardsen lyttet stadig mer til Hauge. "Den som i denne saken kom til å øve størst innflytelse innad i regjeringen var forsvarsministeren, Jens Chr. Hauge", skrev Gerhardsen, og Gerhardsen føyde til at Hauge hadde - "noe jeg personlig fikk erfaring for" - "en sjelden overtalelsesevne". Da Einar Gerhardsen til alles overraskelse trakk seg som statsminister i 1951, fulgte Hauge med ut av Regjeringen. Formann Gerhardsen plasserte Hauge i en nyopprettet stilling på partikontoret på Youngstorget, i begynnelsen motstrebende akseptert av partisekretær Haakon Lie, men de to fant etter kort tid tonen. De tre ble arbeiderpartistatens ideologisk-organisatoriske sentrum, som sementerte Arbeiderpartiets kurs i en atlantisk moderniseringsideologi med norsk aksent: en sterk stat basert på korporativt samvirke, ekspanderende demokrati og vestvendt industrialisme. I denne prosess spilte Jens Chr. Hauge en nøkkelrolle - i nedkjempelsen av det foreldede og i frembringelsen av det nye.

"Fremstøt for folkestyret".

Etter valget i 1953 nedsatte Arbeiderpartiet en komité under Hauges ledelse for å utrede bedriftsdemokratiet som et "fremstøt for folkestyret". Hauge-komiteen foreslo representasjon for de ansatte i bedriftenes styrende organ. Bedriftsdemokratiet skulle ikke være et instrument for gradvis sosialisering, men en kanal for medinnflytelse for de ansatte innen eiendomsrettens grenser. Hauge-komiteens innstilling utløste årelange diskusjoner som kulminerte med vedtak om bedriftsdemokrati ved endringer i aksjeloven i 1972. Den amerikanske våpenhjelpen som skjøt fart utover 1950-tallet, ble basis for en ny industriell offensiv med Jens Chr. Hauge som en styrende hånd. Knapt et halvt år etter at han var gått av som forsvarsminister, satt Hauge i de styrende organer for de statlige militærbedrifter, Kongsberg Våpenfabrikk, Raufoss Ammunisjonsfabrik og Marinens Hovedverft i Horten, etter kort tid også som selskapenes juridiske rådgiver og forhandler. På Kongsberg og Raufoss ble han værende i mer enn 30 år, i Horten i 15. Hauge var en privatpraktiserende advokat for samfunnskollektivet i skjæringspunktet mellom jus, politikk og offentlig næringsdrift. På Hauge falt en rekke samfunnsoppdrag, også av sensitiv art, som da han i 1961 ble utpekt til å inspisere det israelske atomprogrammet. Tungtvann fra Norsk Hydro var på slutten av 1950-tallet blitt eksportert til Israel under den forutsetning at tungtvannet kun skulle nyttes til fredelige formål. Men i 1960 hadde amerikanske rekognoseringsfly oppdaget at en atomreaktor var under bygging i Negevørkenen. Hauges inspeksjonsrapport var av det politisk beroligende slaget på en tid da amerikanernes blikk var langt mer kritisk enn i senere år. Hva Hauge selv visste, er ikke godt å si, men i dag vet vi at det norske tungtvann inngikk i Israels atomvåpenprogram. Flere momenter hører med for å forklare - som er noe annet enn å bortforklare - norsk politikk i denne sak. I Hauges industrielle miljø var det en sterk atomoptimisme; en drømte om atomkraftens "totale revolusjon". I Arbeiderpartiet var det en dyp solidaritet med Israel som utsatt nasjon i en fiendtlig arabisk omverden og med kibbutz-kollektivismen som et egenartet, postkapitalistisk samfunnseksperiment.

Strategen.

Hauges interesse for "samfunnseid industri" var vedvarende - fra de militære industribedrifter via SAS til Statoil. Borten-regjeringen hadde vært imot opprettelsen av Statoil; den mente at en hadde et tilstrekkelig politisk instrument i det halvstatlige Norsk Hydro. Bak opprettelsen av Statoil som helstatlig selskap i 1972 sto arbeiderpartistatens nasjonale strateger: Finn Lied, industriminister i Brattelis regjering 1971-72, og hans statssekretær Arve Johnsen - og bak disse igjen selvfølgelig Jens Chr. Hauge, Statoils første styreformann. "Søk stillingen som administrerende direktør i Statoil", sa Lied til Johnsen - EF-striden var avgjort, regjeringen Bratteli avgått og søknadsfristen utløpt. Noen uker senere var Johnsen ansatt - av Hauge. Statoil var som selskap en innovasjon, en egenartet konstruksjon. Selskapet ble en ny type samfunnsaktør - en mellomting mellom et operativt oljeselskap på linje med Esso, Mobil og Shell og et politisk instrument for fornorskning. Dets forretningsmessige målsetning var innfelt i et nett av politiske forpliktelser. Med Statoil fikk nasjonen en aktør som til en viss grad kompenserte for det svake, private industriborgerskap. Senere er Statoil blitt avviklet som nasjonal samfunnsinstitusjon, med selskapets ECON-regisserte delprivatisering som et foreløpig sluttpunkt. Jens Chr. Hauge hørte ikke til de konfliktskye blant oss. Det fikk Nationaltheatret og dets skuespillere erfare med Hauge som styreformann på 70-tallets villkattår. "Et teater skal ha en fast adresse. Det skal faen ikke reke gatelangs", slo styreformannen fast ved en anledning. Hauge forente en fasthet, som også kunne oppfattes som autoritær, med dannelse - ved teatret var en ikke i tvil om at den markante formann hadde studert "skuespillene før han så dem på scenen". I årenes løp bygget Hauge opp et utsøkt bibliotek av særlig norske litterære tekster, som han i 2000 lot spre for alle vinder, med noen unntak. Da jeg året etter skulle holde foredrag om arkitektene Chr. Grosch og Sverre Fehn i Universitetets Gamle Festsal i anledning utdeling av Grosch-medaljen til Fehn, ringte Hauge et par timer før foredraget; han hadde funnet en tekst fra 1850-tallet som han, med rette, formodet kunne være til nytte for mitt Grosch-portrett.

En venn.

Selv kom jeg sent inn i Jens Chr. Hauges liv. Vårt første møte var på slutten av 1980-tallet på hans advokatkontor på Drammensveien. Allerede før jeg hadde satt meg, hadde han stilt sitt første spørsmål: "Hva er ditt syn på H.O. Christophersen?" Om ham skrev jeg i 1962 i Bergens Tidende min første kronikk, "Den forsømte tradisjon", kunne jeg besvare det jeg fornemmet som et slags kontrollspørsmål - jeg kom tross alt inn fra venstre. Hauge var blitt kjent med Christophersen gjennom motstandskampen. I krigens sluttfase hadde de møttes daglig i Hjemmefrontens ledelse. Christophersen som hadde konkurrert med Arne Næss om professoratet i filosofi i 1939, ble etter 1945 en av "the founding fathers" av Verdens Gang, Hjemmefrontens egen avis. Hauge satte "Halfdan", som han omtalte ham, meget høyt - som motstandsmann under okkupasjonen og som liberalkonservativ intellektuell i arbeiderpartistaten. Jeg slapp innenfor, og vi fortsatte våre "kollokvier", som vi kalte dem, om historie, jus og politikk, med krigen som det selvfølgelige, tilbakevendende omdreiningspunkt. Da jeg utga "De nasjonale strateger" i 1998, kom Hauge til lanseringen. Vi hadde ført jevnlige samtaler i de årene jeg arbeidet med boken. Med seg hadde han som hilsen fra Haakon Lie dennes biografi over Martin Tranmæl. "Jeg tror du vil ha glede av å studere denne litt nøyere", sa han med et vennlig smil. Åpenheten, også i det eksistensielle, gjorde ham til en venn for meg. Til tross for alt som skilte - og på grunn av det. Da jeg på et tidspunkt gikk hardt ut i Aftenpostens spalter mot Hans Fredrik Dahl for hans oppgradering av Quisling som politisk tenker, hørte jeg agitasjon i buskene: "Rune Slagstad er så skarp i sin kritikk fordi hans far var medlem av NS under krigen" (far var blant dem i politiet som gikk inn i NS i desember 1940). Jeg søkte Hauges råd: Skulle jeg rykke offensivt ut for slik å punktere buskagitasjonen som buskagitasjon? "Nei, det skal du ikke gjøre. Enhver vil ved nærmere ettertanke innse irrelevansen i denne problemstilling. Du er født i 1945." Min venn ga meg følgende råd: "Skriv ned én side, som du har i beredskap." Jeg fulgte Hauges råd, men fikk ikke bruk for det.I våre åpenhjertige samtaler møtte jeg en skarpsindig analytiker, uhyre kunnskapsrik, belest og orientert, med et vell av livserfaring - og en ufattelig presis erindring av steder og personer. Tidvis kunne han nok virke noe belærende, men denne positur ble tuktet av en nysgjerrighet for det som ikke var hans. Hauge ville ha reell makt - strategisk regimakt. Det ga ham format som politisk strateg, men ble også en begrensning; han ble nok stundom for styrende i forhold til historikere og journalister. Jeg skulle gjerne ha sett mer av hans for meg karakteristiske intellektuelle ledighet i hans opptreden i det offentlige rom.

"Hvem gjorde ham til tsar?"

Hauge skrev en gang om sin venn astrofysikeren Gunnar Randers at han i 1945 sto frem, også han, 30 år gammel som "en slags tsar for utviklingen av atomenergien i Norge": "Hvem gjorde ham til tsar? Det gjorde han selv i kraft av en kombinasjon av egenskaper som utfoldet seg for våre øyne: En vitenskapelig begavelse paret med et samfunnsbygger- og gründerinstinkt, en respektløs, nesten frekk forakt for praktiske vanskeligheter og en høyst uvitenskapelig handlekraft. Samt massevis av humør. Det er ikke riktig å si at kombinasjonen inntil da var ukjent i naturen - selv om den var og er meget sjelden - men det er riktig å si at Norge etter frigjøringen ved inngangen til den nye dag og gjenreisningen var meget mottagelig for den type tsarer."Randers-portrettet var i mye også et selvportrett. "Ingen behøver fortelle meg hva samfunnsansvar er, heller ikke Stortingets visepresident," skrev Hauge suverent på 90-tallet i et åpent brev til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité i anledning Lund-kommisjonen. Hauge var aldri i tvil om egen makt og betydning, men han visste forskjell på makt - demokratiets og diktaturets. Hauge hørte til en generasjon med begeistring for et liv i og for det offentlige. Jens Arup Seip sa en gang om grev Wedel: "Han hadde en egenskap som ikke ofte finnes, mot til å ta det store ansvar." Det er en karakteristikk også av Jens Chr. Hauge.

Les også:

Les også

Siste fra Innenriks