- Den mannen er altfor snill. Han stiller opp på hva som helst uten å ane konsekvensene.Nei, det er ikke biskop Ole Christian Kvarme som sier dette om Finn Schjøll, kjent som både Blomster-Finn og Danse-Finn fra utallige timer i TV-ruten. Det er faktisk omvendt. Og Finn Schjøll utdyper gjerne hva han mener. Finn: Selvsagt er jeg ikke så happy for alt biskopen har sagt om homofile, men han er blitt tolket i absolutt verste mening. Det misliker jeg sterkt. Vi lever heldigvis i et land der det er lov å ha ulike meninger og legninger. Da må vi respektere hverandre selv om vi er uenige! Finn Schjøll og biskop Ole Christian Kvarme stiller opp sammen i UNICEFs kampanje for AIDS-syke barn. Annonsen er nå rykket inn gratis i aviser og ukeblader. Til støtte for en verdensomspennende innsamling som skal vare til 2010. På plakaten står de to tett i tett og holder hverandre i hendene - langt fra det bildet mange fikk av en biskop som ble beskyldt for homofobi før han i det hele tatt hadde tiltrådt. Og som senere fikk enda hardere skyts for å ha sagt at han kjente flere homofile som hadde hatt gode samtaler med psykologer om sin legning.Finn: Ja, men det var da ikke så dumt sagt? Homofile trenger vel å gå til psykolog i tunge stunder like mye som alle andre. Nei, det er ikke noe å mase om. Jeg lurer mer på om du tror at vi homofile bare gjør oss til, at det er noe vi velger å være og derfor kan frelses fra?Biskopen lar seg ikke provosere av hverken dette spørsmålet eller av de angrepene han har fått av andre tidligere. Men innrømmer at hans standpunkt til homofilt samliv er bundet av Bibelens ord om ekteskap mellom mann og kvinne. Finn lytter uten å virke hverken oppbrakt eller urettferdig behandlet. Og de to snakker så åpent om sine ulike homofilisyn uten å fly i strupen på hverandre, at vi faktisk begynner å tro at dialog er noe mer enn et moteord som hives inn i alle konfliktfylte debatter for å unngå kritiske spørsmål.

Lik barndom.

De to møttes for første gang for bare noen få uker siden, da bildet til UNICEF-kampanjen ble tatt. Men de virker som to ganske godt kjente allerede. Hva får en streng biskop med sterk bibeltro såpass på bølgelengde med en blomsterfrelst homofil med skyhøy medieprofil? Kanskje har de begge følt på våre forutinntatte meninger om hvordan de er uten å kjenne seg igjen i hverken sitater eller personkarakteristikker? I hvert fall slår de over fra alvorlige samtaler om homofili og tro, til humoristisk spøk og høy latter når vi spør om de skal tituleres biskopen og Blomster-Finn eller bare Ole Christian og Finn. Ole Christian: Vi er jo på fornavn, vi. Og jeg er vant til å bli kalt Ole Christian fra min tid i Midtøsten. Der er alle på fornavn, om de er aldri så prominente. At vi to fant tonen så lett, skyldes nok at vi begge har stor sans for humor.Finn: Ja, dessuten har vi ganske lik barndom. Jeg vokste opp sammen med fars familie i et gartneri i Horten, der min tante og onkel drev en blomsterforretning og var med i en misjonsforening. Møtene ble holdt der de bodde, og der var det ville tilstander. Folk sang og vitnet, og det var det beste jeg visste! Ole Christian Kvarme vokste opp i Trondheim der hans far var prest. Men familien var ikke av det dystre og alvorlige slaget selv om de var aldri så religiøse.Ole Christian: Særlig min mor var en veldig glad og varm person. Jeg håper jeg kan virke slik på mennesker jeg møter som hun gjorde. Finn er også en person som sprer befriende glede rundt seg. Han sprudler, og er seg selv - derfor liker jeg å være sammen med ham. Også min kone Ingjerd er svært begeistret for Finn!

I homodialog.

Noen vil nok mene at Finn sprudler litt vel mye, og ord som vidunderlig, skjønn og nydelig sitter løst - også under samtalen med den litt mer nøkterne, men også lattermilde biskopen. Og kanskje trenger vi alle en dose Blomster-Finn iblant? I hvert fall er han vel så opptatt av biskopens ve og vel som sin egen, og gjør alt for at alle skal trives og ha det bra under intervjuet. Men han skyr ikke å stille de vanskelige spørsmålene. Eller det svaret han da får.Finn: Jeg har alltid holdt meg unna homodebatten fordi jeg ikke liker å snakke om det private. Og jeg har jo klart meg, selv om det var veldig smertefullt å utsette familien for oppløsning og skilsmisse. Men bank i bordet: Selv om jeg opplevde samlivsbruddet som en katastrofe kun jeg selv var skyld i, trenger det ikke å føre til et katastrofalt liv. Tvert om er vi alle venner, og jeg og Knut er lykkelige besteforeldre. Men jeg vet jo at andre ikke har taklet det å være homofile uten full aksept - at de opplevde det som en altfor stor byrde. De finnes ikke lenger.Stillheten som følger, varer ikke så lenge. Både biskopen og Blomster-Finn er vant til å bidra både i gode og onde dager i menneskers liv. Både i barnedåp, bryllup og begravelser. Finn Schjøll med vakre blomster. Biskop Kvarme med bønn. Og på hvert sitt vis, gir de sikkert stor oppmuntring og trøst til mange som trenger det. Forstår ikke Kvarme at også homofile prester kan trenge trøst og oppmuntring, og å bli godtatt som de er?Ole Christian: Jo, selvsagt. Og selv om jeg har vært uenig når homofile partnere er blitt utnevnt til prester i vårt bispedømme, er jeg opptatt av at de skal få den samme oppfølging som andre i kirken. Etter hvert går det også opp for oss at de to virkelig liker og respekterer hverandre. At de kan føre en dialog også om det de er aller mest uenige om her i verden, og likevel bevare respekten for hverandre. Antagelig blir de aldri enige om homofilt samliv. Men hva så?Finn: Det er da så mye krig og nød i verden, at vi må få fokus vekk fra oss selv og vårt privatliv og over på å finne løsninger for dem som virkelig lider. Derfor stiller vi opp sammen i kampanjen for verdens AIDS-syke barn. Og det at vi er uenige om noen viktige saker, gjør jo ikke at vi ikke kan legge uenigheten til side og stille opp for noe som kan hjelpe andre. - Er det mulig å løse alt med dialog i vår konfliktfylte tid med religioner på kollisjonskurs?Ole Christian: Har vi noe annet valg, da?

Ikke Helgen-Finn.

Finn: Men noen Helgen-Finn er jeg virkelig ikke, altså! Jeg kjøper meg fri fra all dårlig samvittighet med noen hundrelapper.Finns selvironiske snert får oss raskt tilbake til øyeblikket - og gleden over god mat, vakker solnedgang og kanskje fortjener vi en kjapp feiring av resten av dagen med en liten Chablis? Det mener i hvert fall Finn - som sier at vi selv må ta ansvar for å snu minusdager til plussdager. Men han avstår fra Chablis i siste øyeblikk. For i morgen skal han passe sitt yngste barnebarnhele dagen. Noe han gleder seg stort til. Kvarme har ingen flere menighetsbesøk på timeplanen denne uken, men sier han virkelig setter pris på å møte gamle og unge rundt om i byens menigheter. Og å komme hjem til sin kjære kone Ingjerd om kvelden. De har vært sammen siden de traff hverandre i Kristelig Skolelag som unge, og har to sønner, men foreløpig ingen barnebarn.Finn: Du må mase på dem om å sette i gang! Det er så hyggelig å være sammen med barnebarna! Finn har selv to døtre som har gitt ham tre barnebarn, det yngste er adoptert fra Korea. Og han og samboer Knut er populære barnevakter og bestefedre. De to har et landsted i Sverige, der det er plantet et tre for hvert barnebarn og der familien er sammen så ofte de kan. Finn Schjøll er en svært familiekjær mann. Og hans siste bok - "På livet løs - en blomsterhandlers bekjennelser" - handler veldig mye om hans egen familie. Hans sterke, fargerike tanter og onkler. Foreldrene. Barn og barnebarn. Alle får sin hyllest - i ord og blomster. Også familien Kvarme holder tett kontakt, og biskopen innrømmer at det er godt å ha en så snill og klok kone som Ingjerd. Ingen oppofrende bispekone i ett og alt, men ifølge mannen en tøff dame som tok hovedfag i kriminologi i godt voksen alder og jobber som lærer på universitetet. Finn: Er Ingjerd din store kjærlighet?Ole Christian: Ja, absolutt. Vi har holdt sammen i over førti år, og jeg gleder meg alltid til å komme hjem til henne.Også Finn er sjeleglad for at han har Knut å komme hjem til. De traff hverandre og ble sammen da Finn var 35 år, og barna hans var små.Finn: Det var jo et godt møte, tross alt det opprivende og vonde som fulgte med skilsmisser og oppløste familier. Jeg er glad vi kom såpass uskadet fra det. Og takker hver dag for det gode og nære forholdet til døtrene mine.

Tett timeplan.

Ute er solen gått ned forlengst, og begge virker så oppglødde over å snakke med hverandre, at de kanskje har glemt at de skal grytidlig opp neste morgen? Timeplanen for begge starter nemlig i sekstiden. Finn begynner dagen med et besøk på blomstertorget. Der han velger ut sine yndlingsblomster, og en for alle sine ansatte. Biskopens dag starter med bønn og stillhet hjemme på Blindern.Begge bruker ofte hele dagen og deler av kvelden på å møte, oppmuntre og kanskje trøste andre mennesker. En strøm av kunder eller sognebarn med mye å stri med. Men som også gir de to mye tilbake. De virker nemlig ikke særlig slitne eller stresset - enda de sikkert har pratet med kjente og ukjente hele dagen lang før de møtes utpå ettermiddagen. Men de starter praten så fort de har gitt hverandre en klem, og latteren sitter både høyt og løst. - Blir dere aldri slitne og lei?Ole Christian: Jeg kan absolutt bli sliten, ja. Og for å hente meg inn igjen en dag er det ofte godt med en stille stund alene. Eller sammen med andre i bispegårdens vakre kapell fra 1200-tallet. Der fant også Finn Schjøll roen et øyeblikk da vi ble mottatt på bispegården før vi dro videre til intervju på restaurant. Og han har beholdt sin barnetro fra vekkelsesmøter hos tante og onkel i Horten, via et opphold i Frelsesarmeens ungdom og ellers tvers igjennom alt.Finn: Jeg går oftere og oftere i kirken. Og jeg mener virkelig at når Gud tilgir meg, så tilgir han alle!