«Forskere, fagfolk og mediaI løpet av de siste årene har medias forhold til oss endret seg betydelig. Antallet oppslag har økt sterkt, men mediene har også fått en mer kritisk innstilling, og flere av de sakene som før var rent faglige, er kommet opp på det politiske nivå. Dermed er det også blitt nødvendig å tenke nøyere igjennom hvem som skal si hva og hvordan det skal sies – og hva den enkelte medarbeider eventuelt ikke skal få uttale seg om. For femten år siden funderte jeg og Bodolf Hareide (min forgjenger) på om Folkehelsa hadde behov for en mediemedarbeider (tanken på noe så avansert som en informasjonssjef falt oss ikke inn). Det syntes vi ikke det var, men departementet var opptatt av det. Vi mente at den beskjedne medieomtalen instituttet var utsatt for, best ble håndtert av den enkelte forsker og fagspesialist fordi det jo var de som visste mest om saken. Så enkel var verden den gangen. Nå har vi ikke bare en kommunikasjonsdirektør, men en hel kommunikasjonsavdeling med 13 medarbeidere, og vi trenger enda flere. Hva er det egentlig som er skjedd? Jeg tror det er tre viktige forhold. Det ene er at det i løpet av de siste årene er blitt stadig viktigere for statlige institusjoner å kunne dokumentere sin berettigelse for å få beholde sine oppgaver og sine budsjetter. Det er bakgrunnen for at vi selv har arbeidet aktivt for å styrke formidlingen fra vår virksomhet. Det andre er at det er blitt stadig større konkurranse i media. Da NRK hadde monopol, var det kamp om å få en nyhetssak omtalt. Nå er det blitt så mange mediekanaler at situasjonen er snudd helt på hodet. Nå slåss kanalene om nyhetene. Det tredje er at politikerne i stadig høyere grad utfører sin jobb gjennom media. Det er blitt viktigere for dem å synes, og derfor bruker det media langt mer aktivt enn før. Til sammen har disse endringene gjort det nødvendig å profesjonalisere den jobben det er å håndtere media og spre vår informasjon. Ikke bare fordi omfanget er blitt så stort, men også fordi selve kontakten med media er blitt så mye mer krevende. Det er dette som ligger bak at vi nå har en egen kommunikasjonsavdeling. Og det er dette som gjør at jeg nå har bedt vår kommunikasjonsavdeling om å lage en overordnet strategi og konkrete retningslinjer for hvordan vi skal håndtere media. I disse dokumentene foreslås det en rekke tiltak som vil medføre en forandring i forhold til den praksis vi har hatt tidligere. Dette er forslag som sikkert kan oppleves som kontroversielle. Blant er det allerede innført en ordning som innebærer at primærkontakten med media skal sentraliseres. Det innebærer at journalistene må snakke med kommunikasjonsavdelingen før de får snakke med en av instituttets medarbeidere, og det er kommunikasjonsavdelingen – på vegne av meg – som bestemmer hvem de skal få snakke med. Vi har innført en døgnbemannet vaktordning for å ivareta disse henvendelsene. Hensikten med disse tiltakene er å sørge for at vi får formidlet vårt budskap på en best mulig måte. De skal gi oss tid og anledning til å forberede oss. Hensikten er ikke å sensurere noen eller hindre fri meningsutveksling. Samtidig vil disse tiltakene i noen tilfeller få konsekvenser for både forskere og fagfolk. En forsker som har fått et interessant resultat i sin forskning, ønsker naturligvis å få publisert sine funn. Denne offentliggjøringen er en helt nødvendig del av forskerarbeidet, men den er også en belønning for forskeren. Det å se sine resultater på trykk i et vitenskapelig tidsskrift, gir en god opplevelse. Det forteller omverdenen hvem som skal ha æren for funnet. Det er både rett og rimelig at forskeren får den æren som følger av god forskning. Det gjelder både den offentliggjøringen som skjer i vitenskapelige tidsskrifter og den som eventuelt skjer i media i de tilfellene hvor funnet har så allmenn interesse at de er interessante for folk flest. Så lenge forskeren bare uttaler seg om sin egen forskning, er dette også helt uproblematisk. Men i noen tilfeller vil journalisten prøve å få mer ut av saken enn det forskningen gir grunnlag for. Han eller hun vil gjerne få frem hvilke konsekvenser forskningsfunnet bør få for samfunnet, hvilke politiske tiltak som bør gjennomføres og hva du og jeg i de tusen hjem bør gjøre. Og da er vi over på rådgivning. Når man skal gi råd, må man ta hensyn til flere forhold enn det forskeren behøver å gjøre i sin forskning. Derfor er det en oppgave for linjeledelsen og ikke for den enkelte forsker. Retningslinjen vil derfor være: forskeren offentliggjør sin forskning, ledelsen bestemmer hvilke råd instituttet skal gi til samfunnet på basis av forskningen.Problemet er at det ofte er vanskelig for forskeren å vite sikkert hvor grensene går mellom å offentliggjøring forskning og rådgivning hvis man ikke har tenkt igjennom denne problemstillingen på forhånd. Journalisten vil gjerne prøve å føre sitt intervjuobjekt så langt ut på det politiske planet som mulig. Retningslinjene for mediekontakt skal gi forskeren hjelp til å sette grenser for media. De skal også hjelpe instituttet til å identifisere de sakene hvor det er viktig at instituttet benytter forskningsresultatet til å gi råd til allmennheten. Og de skal hjelpe instituttet til å gjøre en best mulig jobb i saker som er så politisk antennelige at selv uskyldige tall i en forskningsrapport kan skape store problemer hvis de ikke presenteres på den riktige måten. Samme type vurderinger vil gjelde for våre faglige råd som ikke springer ut av egen forskning, men av den kompetansen instituttets medarbeidere har. Fagspesialister vil også ha et høyst legitimt behov for å få æren for den jobben som er gjort for å komme frem til et råd, en statistikk eller en uttalelse fra instituttet. Men også i slike saker kan det være best at det er lederen som uttaler seg fordi rådene vil bli satt inn i en politisk sammenheng som lederen vil ha bedre forutsetning for å takle riktig. Dette er kompliserte problemstillinger. Derfor vil jeg nå legge opp til en bred diskusjon i instituttet. Først vil kommunikasjonsavdelingen presentere dokumentene for divisjonsledelsen, så vil saken bli diskutert i avdelingene, og deretter vil alle få anledning til å fremføre sine synspunkter i et allmøte. Hilsen Geir »