Helt fra 1500-tallet og frem til tidlig 1800-tall herjet nordafrikanske sjørøvere, gjerne ledet av hollandske kapteiner, på og rundt Middelhavet, men det hendte også at de la kursen lenger nord. I 1627 gjorde de strandhugg på Island og tok tilsammen 400 innbyggere til fange, brakte dem til Alger og solgte dem som slaver. "Bortføringen", som forteller historien om Gudridur Simonardóttir fra Vestmannaøyene og hennes nesten niårige fangenskap og trellekår i Alger, er historisk fundert. Både brev fra henne (gjengitt i faksimile) og håndskrevne lister vitner om hennes historie. Hun er i slutten av 20-årene i 1627, og blir røvet sammen med sin fireårige sønn Sølmandur; ektemannen Eyjolfur ser hun ikke noe til under det brutale overfallet, enn si den dramatiske overfarten, som tar en måned.

Uregjerlige bystater.

Blant slavene tales det om å havne i "barbariet", eller "tyrkeriet". "Barbariet" var en geografisk betegnelse, som omfattet de såkalte Barbareskstatene, et eldre navn på Marokko, Algerie, Tunisia og Tripolis. Disse var formelt underlagt sultanen i Konstantinopel, men opptrådte som uregjerlige bystater som nærte seg av slavehold, løsepenger og årlige avgifter/presanger fra europeiske sjøfartsnasjoner. I 1627 befant det seg flere tusen treller i Alger; fra Norden også danske og norske sjømenn. De fleste var imidlertid fra Spania og Portugal, men det var også mange tyskere og nederlendere, engelske, flamske, franske og vallonske slaver. Samtlige var totalt prisgitt sine eiere; enkelte av husbondene og husfruene kunne tidvis utvise anstendig oppførsel, andre geberdet seg som brutale svin og overgripere, og betraktet sin eiendom som vantro hunder.

Løsepenger.

Gudridurs prøvelser i Barbariet deles i tre; det første året, så situasjonen etter tre og et halvt år og åtte og et halvt år. Til sist berettes det om utsendingen fra danskekongen Christian IV, som med løsepenger får frigitt 27 kvinner og 17 menn; de fleste måtte skyte til det lille de turde ha spart, og om noen hadde antatt troen på stedet, gått hen og blitt muslimer, kom det ikke på tale å kjøpe dem fri. Noe som gjennomgående plager Gudridur gjennom alle disse årene, er engstelsen for ektemannens skjebne. Hun skriver endatil brev til ham, som delvis er bevart. Senere skal hun komme til å engste seg for sønnen, som da husfruen sender ham på koranskole og han lærer hestestell.

En bra forteller.

Forfatterinnen er en bra forteller, men ikke alltid noen dyptpløyende psykolog. Ytre strabaser er utmerket skildret, blant annet et forrykende uvær under overfarten, dessuten dramatisk fødsel og æreløs død om bord. Også den brutale mottagelsen som venter Gudridur i Alger etter at hun er kjøpt og betalt, er skakende lesning, men da mest som overflatefenomen. Det er først etter tre og et halvt år at man for alvor kommer Gudridur inn på livet, hennes nakne følelses- og tankeverden, og fortellingen får farge og nerve. På de siste sidene har de forlatt havnen i Alger, Gudridur uten sønnen. I neste bind berettes om den lange og besværlige hjemferden.