Først da hun var 23 år klarte hun å snakke om det som hadde skjedd. Da "Marthe" var seks år gammel, startet overgrepene mot henne. Onkelen, som bodde i overetasjen, kom ofte ned til henne på kvelden og la seg i sengen hennes. Han befølte henne, og hun måtte beføle ham.

Lang vei å gå

Aftenposten.no møter "Marthe" (26) på Incestsenteret i Vestfold. Hun smiler forsiktig og har ett fast håndtrykk. Se videointervju med "Marthe".Hun forteller at hun tar opp alle fagene på videregående, og at hun gleder seg til å begynne å studere for å bli barnevernspedagog. Veien for å komme dit hun er i dag, har vært lang. 26-åringen fikk kontakt med incestsenteret i Vestfold i 2003. den landsdekkende, døgnåpne incesttelefonen som Incestsenteret i Vestfold har startet.

Ingen tillit til voksne

Broren hennes hadde tidligere vært på senteret fordi han også ble misbrukt av onkelen. I den første tiden var det vanskelig for "Marthe" å snakke. Det var vanskelig å få øyekontakt med henne og hun klarte bare å si ja eller nei. - Jeg var veldig innesluttet til å begynne med, jeg hadde vel ikke tillit til så mange voksne, sier hun til Aftenposten.no. I mange år gikk den lille jenta og bar på den vonde hemmeligheten om overgrepene. Da hun gikk i sjetteklasse fortalte en venninne at onkelen til "Marthe" hadde forgrepet seg på henne også. - Vi sa ifra til en lærer om overgrepene, men det skjedde ikke stort, sier "Marthe" stille og ser på hendene sine. Senere har hun fått vite at det ble sendt en bekymringsmelding til Barnevernet.

Dårlig samvittighet

"Marthe" valgte å flytte til faren sin i Vestfold da ingenting skjedde, men dårlig samvittighet tvang henne tilbake til overgriperen. Onkelen hadde misbrukt begge brødrene, og "Marthe" var altfor redd for hva som kunne skje med den yngste broren hvis hun ikke var der for å passe på. - Jeg flyttet tilbake fordi lillebroren min bodde der. Jeg tenkte en del på han og følte at han var litt viktigere enn meg. Jeg var redd for at onkelen min skulle fortsette overgrepene mot lillebroren min. Overgrepene mot meg fortsatte til jeg var 16 år, sier "Marthe".

Tekstmeldinger på natta

Da flyttet "Marthe" til Vestfold for godt. Det tok fortsatt mange år før hun turte å stå frem med historien. - Det var tøft og vanskelig til å begynne med, og tok egentlig litt tid før jeg skjønte at det hjalp å stå frem. Først mange år etter at den ene broren hennes hadde vunnet rettssaken mot onkelen, klarte "Marthe" å snakke om alt det vonde hun hadde opplevd. Etter hvert begynte hun å skrive dagbok og tekstmeldinger. På kveldstid og på natta kunne hun skrive mange meldinger til daglig leder for Incestsenteret i Vestfold, Mary-Ann Oshaug, der hun åpnet seg og fortalte noe av det hun hadde opplevd. - Ofte vil man vil si noe men det stopper i halsen på en måte. Det var lettere å skrive det, for meg.

Fra fugleunge til svane

Mary-Ann er den som har vært den største hjelpen for "Marthe". - Det har betydd mye at jeg har hatt Mary-Ann og at jeg kunne snakke med henne når jeg trengte det, døgnet rundt, sier "Marthe". Oshaug har selv opplevd grove overgrep gjennom hele barne- og ungdomstiden. Hun har utgitt boken "Mary-Ann - et incestoffer står frem" om da faren hennes misbrukte henne som barn, og blant annet brukte henne som pokergevinst i lag med kameratene sine. - "Marthe" har gått fra å være en forskremt fugleunge til å være en flott svane. Hun har all ære for den enorme utviklingen hun har gått gjennom, slik hun har stått på og jobbet med seg selv, sier Mary-Ann Oshaug.

Ingen støtte

"Marthe" har ikke fått støtte fra moren og bestemoren. De bodde begge sammen med 26-åringen da hun ble utsatt for overgrepene. - Jeg snakker ikke med dem. Det er ikke noe moro, men jeg har det bedre uten dem, sier "Marthe". Da "Marthe" tok kontakt med Incestsenteret i Vestfold i 2003 var hun sterkt preget av lav tillit til andre mennesker, dårlig selvbilde, sosial angst og stor skyld- og skamfølelse for overgrepene hennes onkel hadde påført henne. - "Marthe" var spesielt preget av stor skyldfølelse i forhold til sine to brødre. Hun følte at det var hennes skyld at de ble misbrukt og at hun ikke hadde passet godt nok på dem. I tillegg følte hun seg sviktet av sin mor, et svik som har satt dype spor hos henne, sier Oshaug.

Blodet rant

I lengre perioder slet "Marthe" med dårlige forhold til egen kropp, og fikk store spiseproblemer. Hun drev også med selvskading. Hun kunne kutte seg på kroppen og slå knokene i veggen til blodet rant. I tillegg hadde hun store problemer med nærhet til andre, spesielt med gutter. - Skoleprestasjonene ble svekket fordi hun hadde store konsentrasjonsproblemer. Hun var i perioder meget rastløs og rotløs, og hun følte seg ikke hjemme noe sted. Hun slet i tillegg med angst for å gå og legge seg om kvelden, fordi hun til stadighet våknet av mareritt, forteller Mary-Ann Oshaug.

Venter på rettssak

Nå venter "Marthe" på en rettssak mot onkelen, men hun vet ikke når det blir. Hun er skuffet over dommen onkelen fikk sist. - Han fikk to og et halvt år, men slapp ut tidligere. Jeg synes det er for lite når man tenker på at det er et liv som er ødelagt, sier "Marthe". Selv om det blir tøft med rettssaken, vil hun se fremover og gleder seg til å starte studiene som barnevernspedagog. - Jeg kan hjelpe andre og etter alt jeg har opplevd har jeg litt erfaring som jeg kan bruke, sier hun.

Viktig med døgnåpen telefon

Det har vært viktig for henne at flere av de som jobber på incestsenteret har opplevd noe av det samme som henne.- For meg var det ganske viktig å vite at de her har blitt utsatt og de vet hva jeg snakker om, hva jeg føler og tenker. "Marthe" tror det er viktig med den landsdekkende, døgnåpne incesttelefonen som Incestsenteret i Vestfold har startet. - Ofte er det spontant når de som er utsatt for overgrep ringer. Hvis de må vente til dagen etterpå, er det ikke sikkert de tør det.

Det hjelper å snakke

"Marthe" sier at det er viktig at man selv er klar for å snakke, og at livet hennes har blitt bedre etter at hun turte å dele den grusomme hemmeligheten med andre. - Man må begynne når man er klar for det, ikke fordi andre presser deg til det. Det er viktig å snakke med noen du stoler på, det kan kanskje være helsesøster, en lærer eller noen andre. Livet har blitt mye bedre etter at jeg turte å snakke, jeg har fått mer selvtillit og fått litt mer orden på livet. Det hjelper veldig mye å snakke om det, sier "Marthe". "Marthe" er i dag en viktig bidragsyter i Filmgruppa ved Incestsenteret i Vestfold. Hun og to andre brukere skal lage en film om incest og seksuelle overgrep. Gruppa har fått ansvar når det gjelder å utarbeide et budsjett, lage manus, finne skuespillere og søke etter økonomiske midler til å finansiere filmen. Filmen skal bli en del av skoleundervisningen for 6.klasser på skolene i Vestfold.