Det sitter en rakrygget og flott jente i sofaen foran oss. Leiligheten er liten, men lun, i en arbeiderbydel i Sarpsborg. Stuen er pyntet med rødt. Maleriene på veggene er dominert av rødt,og litt sort, og her og der står svarte, små dragefigurer, truende og vakre samtidig. På gulvet ligger lekene til Ada, 14 måneder gammel, en legemliggjøring av morens personlige seier over det mørke i livet - selvskadingen.

I korte ermer.

May sitter i kortermet bluse. Det er en bevisst demonstrasjon av styrke, som står til det direkte blikket. Armene forteller en nesten ti år lang historie om rifter og dypere kutt, i perioder påført daglig, i perioder flere ganger om dagen.Det har vært stunder da hun har skjult disse armene. Det er fortsatt stunder da det er slitsomt å forklare. Men May har bestemt seg for å vise armene, ikke bare nå, når hun skal fortelle hvordan selvskading kan angripes.Det er gått to år siden hun sluttet å kutte seg. Til høsten starter hun på en tre år lang utdanning til barnevernspedagog.- For første gang i livet har jeg satt meg små mål. Jeg skal jobbe med sånne som meg, sier May.Vi starter med det lette spørsmålet - og det vanskelige svaret. Hvordan klarte du å slutte?

Rundt grøten.

- Det var en lang prosess, ikke noe man bare kan bestemme seg for. Folk kjeftet, foreldrene mine kjeftet, jeg var hos leger, psykologer og barnepsykiatere. Men ingen kommenterte kuttene. De lot som de ikke så dem, selv om de satt og sydde dem igjen, spurte ikke om dem, snakket bare rundt. May gjennombrudd kom da hun skjønte at problemet lå hos foreldrene og forholdet dem imellom.- Deres problemer ble mine problemer. Til slutt følte jeg at det ikke ble noe igjen av meg. Når et barn smeller med dørene, er det en måte å få ut ting på. Det er det samme med selvskading. Etter hvert ble det til en slags avhengighet. Jeg kuttet meg i fortvilelse, i sinne, men også når jeg var glad. Det var en måte å få kontroll på.

Fikk mer kontroll.

- Men gleden jeg følte, renselsen, kontrollen, var kortvarig. Prosessen med å slutte begynte da jeg var 17 og flyttet hjemmefra. Jeg måtte vekk fra mine foreldre. - Først prøvde jeg å unngå situasjoner som førte til kutting, eller å kontrollere meg selv, stoppe meg fra å kutte. Det er dødfødt. Da bygger det seg bare enda sterkere opp. Jeg kuttet meg selv om jeg satt og skrek inni meg at jeg ikke skulle gjøre det. Situasjonene var uvirkelige.- Det som hjalp, var å jobbe med meg selv etter at selvskadingen hadde skjedd. Prøve å rette tankene mot noe positivt. Jeg fikk mer kontroll, fulgte ikke lenger impulsreaksjonene mine. Jeg kuttet meg sjeldnere. Jeg begynte å utnytte gode perioder, leste mye, malte, som bildene på veggene her, spilte "sinna" musikk. Jeg lærte meg å få ut mye på andre, følelsesrike områder. Inntil jeg sluttet helt, sier May.

Spør om kutt!

Det er viktig for henne å fortelle at det ikke bør være slik at unge skal bekjempe selvskadingen alene. Og at selv om hun selv fikk hodet over vannet gjennom bruddet med familien, er nettopp foreldre avgjørende for å oppdage og komme ut av selvskading. - Selvskading må oppdages tidlig. De fleste begynner i det små. Da kan det vippe begge veier. Fortsatt tror jeg mange glemmer å se på hvorfor noen begynner. Foreldre spør ikke, mange i helsevesenet lar være å spørre. Men spør! - Mitt råd til foreldre er å spørre hva barna tenker på. Og vær tålmodig. Ikke forvent at de forteller alt med en gang. Begynner barn med selvskading, så ikke la dem slippe unna. Involver barna i familielivet, også problemer. - Og så kan man altså lykkes i å slutte, selv etter mange år?- Ja! I dag smiler livet. Det jeg har vært gjennom, har gitt meg en styrke som jeg ikke tror lar seg knekke, sier May.