Hvorfor? Om og om igjen stiller Einar Plyhn seg selv dette spørsmålet. I løpet av ett år tok både hans kone og hans eneste barn sitt liv. Til tross for den svært traumatiske opplevelsen det er å miste sine nærmeste på den måten, opplevde han ingen utstrakt hånd fra helsevesenet.- Hvis et barn omkommer i en ulykke, får nærmest hele bygda krisehjelp, men jeg synes det tilbudet jeg fikk, var svært mangelfullt, hvisker Plyhn.Han snakker sakte, flere ganger stopper han opp for å lete etter ord. Det gjør vondt å fortelle, flere ganger kjemper han med gråten. Kona var en periode innlagt på en psykiatrisk klinikk. Like etter at hun var skrevet ut, tok hun livet sitt.- Jeg hadde et møte med sykehuset dagen etter, men siden hørte jeg aldri noe. De ringte ikke engang for å høre hvordan det gikk. Han mener at måten sykehuset forholder seg til de etterlatte på, har stor virkning på hvordan man får bearbeidet tapet.- Hadde sykehuset sagt at de var lei for det som skjedde, og at de i ettertid så at de vurderte situasjonen feil, hadde det vært en stor avlastning for meg. Hadde de tatt noe av ansvaret, var ikke jeg blitt sittende igjen med alle spørsmålene og opplevelsen av å ha det fulle ansvaret for det som hadde skjedd, sier Plyhn.

Angår mange.

Rundt 550 personer begår hvert år selvmord i Norge, og mange av de etterlatte føler at de ikke får den støtten de trenger. Kari Dyregrov ved Senter for krisepsykologi har forsket på selvmord i mange år, og hun mener oppfølgingen av pårørende mange steder er for dårlig.- Oppfølgingen varierer fra kommune til kommune. Noen har gode rutiner og retningslinjer for hvordan dette skal gjøres, andre steder er tilbudet for dårlig. Den kriserammede må da selv oppsøke hjelpeapparatet, men mange etterlatte orker ikke ta kontakt. Mange er i sjokktilstand og er svært slitne, og de klarer ikke ta inn over seg det som har skjedd. Noen isolerer seg, forteller Dyregrov.Hun får støtte av Gudrun Dieserud ved Nasjonalt folkehelseinstitutt.- Flere etterlatte får ikke den oppfølgingen de har behov for. Derfor er det nødvendig å sette dette i system, og det må gjøres på en profesjonell måte, påpeker Dieserud. Hun leder en gruppe som på oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet utarbeider en veileder for helsepersonell som skal følge opp etterlatte etter selvmord. Den skal være ferdig til neste år. Det er LEVE - Landsforeningen for etterlatte ved selvmord - svært fornøyd med.- Det er positivt at man lager retningslinjer for hvordan man skal hjelpe pårørende etter selvmord. Ofte har de pårørende hverken krefter eller overskudd til å finne ut hvilken hjelp de kan få, fremholder Finn Borgersen, leder for LEVE.

Trenger kunnskap.

Dieserud mener at helsepersonell må lære seg mer om hva selvmord er.- De færreste får kunnskap om dette i grunnutdannelsen. Helsevesenet har ikke tatt inn over seg hvilken katastrofe det er å oppleve et selvmord, og har i enkelte tilfeller ikke stilt nok opp. Helsepersonell vegrer seg ofte for å gå inn i slike saker fordi det er så vanskelig. Hvis ikke vi går inn i dette, hvem skal ellers gjøre det? undrer hun.Forskeren peker på at det ikke er noen enkle svar når noen velger å ta sitt eget liv.- De etterlatte trenger hjelp til å bearbeide katastrofen de har opplevd, og det er viktig at man ikke tar tak i bare én bit - for eksempel det som skjedde rett før hendelsen - for å forklare hvorfor en person tok sitt eget liv. Summen av alle belastninger i livet fører til at noen gjør det, og de pårørende må få hjelp for å klare å skjønne denne kompleksiteten, understreker Dieserud.

Hjelp tidlig.

Dyregrov mener at etterlatte må få bistand på et tidlig tidspunkt.- Selvmord skiller seg fra andre brå dødsfall fordi man lurer på hvorfor personen valgte å ta sitt liv. Det blir uforståelig for de etterlatte, som trenger hjelp til å finne en forklaring de kan leve med. Noen ganger svikter det fordi helsevesenet ikke oppdager at det har skjedd et selvmord før flere måneder senere, når de etterlatte selv oppsøker helsevesenet fordi de har så store problemer. Da har det ofte låst seg helt, og de har fått traumatiske etterreaksjoner og kompliserte sorgreaksjoner, forteller Dyregrov. Einar Plyhn klarte å holde seg på bena i tiden etter at kona døde, men da barnet gikk bort, falt hans verden sammen. Han ble lagt inn på sykehus, men det var ingen god erfaring. - De hadde liten kunnskap om komplisert sorg, og jeg følte at jeg ble sykeliggjort istedenfor å få hjelp til å bearbeide sorgen, sier Plyhn.De siste månedene har han klart å komme tilbake på jobben, men hverdagen er fortsatt tung.- Hva kunne jeg ha gjort annerledes? Det spørsmålet stiller jeg igjen og igjen.Les Einar Plyhns kronikk "Når psykiatri blir en byrde", del 2 side 4.