Nei takk til uføretrygd

- Jeg ønsker selvfølgelig en jobb slik at jeg kan bruke min kompetanse. Det er ikke tilfredsstillende i lengden bare å gå hjemme, sier jenta fra Steinkjer, som er bosatt på Lysaker i Oslo.Hun kjenner seg godt igjen i rapportens funn.- Det er tungt å være funksjonshemmet og samtidig forholde seg til et system som av og til jobber mot deg og ikke med deg. En periode hadde jeg stadig nye saksbehandlere å forholde meg til, en av dem trodde jeg hadde skadet ryggen. En periode var alle sykemeldte, og jeg var overlatt til meg selv. Nå er det uforutsigbar økonomi som medfører problemene. I ti år har jeg gått på attføring, og jeg vet ikke når jeg må over på uføretrygd, forteller Gry Berg.

Tøft valg.

Hun har en øyesykdom som medfører at cellene i netthinnen dør, slik at synet forsvinner. Gry fikk diagnosen så sent som i 2004, men forsto tidlig at noe var galt. Hun kom seg igjennom skole, videreutdanning, universitet og høyskole før hun ble sterkt svaksynt eller praktisk talt blind.- Klart det var tøft, men jeg hadde valget mellom å sette meg ned og gi opp eller å gå videre og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg har leilighet, hjelpemidler, førerhunden min, familie, venner og verv. Livet mitt er aktivt, men jeg vil ha en jobb, sier Gry.

Plass til meg?

Hun mener det er et paradoks at et samfunn som skriker etter arbeidskraft, ikke har plass til henne.- Mange arbeidsgivere har nok også en redsel eller negative holdninger til det å ansette en blind person. Selvfølgelig må arbeidsdagen tilrettelegges, men det er så mange bra hjelpemidler tilgjengelig, sier Gry.Hun håper å bruke kunnskapene sine i en nisje innenfor ergoterapien.- Men jo lengre tid som går, desto mindre selvtillit og guts får man. Det er lett å gi opp og høre på en saksbehandler som sier at uføretrygd kanskje er løsningen likevel. Håper jeg unngår det, sier Gry Berg.