• - En svært god eier

    - Tinius Nagell-Erichsen var en svært god eier for Aftenposten, sier sjefredaktør Hans Erik Matre i dette minneordet etter Nagell-Erichsens død.

    VIDEO:

  • Tinius Nagell-Erichsen ble 73 år gammel.

    FOTO: ROLF M. AAGAARD.

- Det var aldri stille omkring ham

I en alder av 73 år er Tinius Nagell-Erichsen gått bort etter noen tids sykdom. Å si at det blir tomt etter ham, er som å si at det blåser laber bris når hytta rugger på seg i stormkastene.

Særhetene, spesielt hans gutteaktige interesse for tekniske dippedutter, kamuflerte en fryktinngytende evne til å sette seg inn i detaljene når det var nødvendig (men bare da), til å skjære ned til det viktige i enhver sak.

De kamuflerte også en laseraktig søkemotor som ville, som måtte, finne ut hva et spørsmål egentlig dreide seg om, og i yngre år en innsatsvilje og en arbeidskapasitet som var helsefarlig både for omgivelsene og for ham selv.

Han var ikke i stand til å ta seg selv høytidelig, og det var aldri noe vakkert skue når han stakk hull på snobberiets og pompøsitetens ballonger. Det var ikke godt for trommehinnene heller.

Overfor andre menneskelige svakheter kunne han derimot vise romslig overbærenhet – han var ikke ukjent med at han selv i rikt monn var utrustet med dem.

- Født til å bli avismann

Som tippoldebarn av Aftenpostens grunnlegger, Christian Michael Schibsted, var Tinius Nagell-Erichsen født til å bli avismann. Blant dem som ikke skjønte det, var hans far, høyesterettsadvokat Leif Nagell-Erichsen.

Den gamle, som ikke var mer enn 65 år da han plutselig døde i 1966, mente at jusen var noe helt annet. De to snakket lite sammen. Hvor iskaldt forholdet var, utbredte han seg om i stor detalj i samtalene med journalist Sturle Scholz Nærø i 2004. De resulterte i den åpenhjertige boken "Tinius" året etter.

Når han brummet og buldret, var det lett å tro at han ikke ville motsies og ikke tålte det. Denne misforståelse nedfelte seg blant annet i noe av det selsomste som er skrevet om ham, et slags portrett i den svenske avisen Dagens Nyheter, hvor det het at "i Aftenposten er Tinius’ ord loven".

Det hjalp ikke at han gang på gang hadde bedyret at han ikke ville ha ja-mennesker rundt seg. – Dere er ikke betalt for å sitte her og svaie med flertallet, sa han i et direksjonsmøte i Aftenposten en gang. Det betydde ikke at det var omkostningsfritt å si ham i mot. Det betydde bare at det kostet svært mye mer hvis man unnlot å gjøre det.

Skjeletter i veikanten

En sovjetisk diplomat gikk på 60-tallet rundt i Oslo og skrøt av at han var blitt en nær venn av Tinius. Dermed hadde han sikret seg en innfallsport til den mann som styrte norsk presse. Slik måtte det jo være, siden han eide avisen – eller mye av den. Det var bare å lese Marx.

Sovjetdiplomaten skjønte aldri at Tinius ikke bestemte, og ikke ville bestemme, hva som skulle stå i avisen, selv om han kunne utnevne sjefredaktører.

Dagens Nyheter og sovjetdiplomaten ble ikke de eneste som tok feil av ham. Etter hvert ble det mange skjeletter i veikanten der han hadde gått – blekhvite rester av mennesker som hadde undervurdert ham.

Han gikk på tvers da han dro til Lillehammer Tilskuer for å arbeide som journalist, for han visste at han i en lokalavis ville bli satt til alt mulig.

Det var ikke innlysende for særlig mange at det var slikt man burde bruke en magistergrad fra London School of Economics til. Men på Lillehammer lærte han til og med å håndtere en gammeldags settemaskin.

Han visste godt at det medførte øyeblikkelig arbeidsnedleggelse i Aftenposten hvis en journalist nærmet seg en slik innretning, enn si begynte å tukle med tastene. På Lillehammer lærte han også at man ikke måtte ringe og vekke politimesteren i middagshvilen.

Skrev om biler

Som journalist i Aftenposten skrev han om biler, laget annonsebilag så pengene strømmet inn – og satt en kveld rød i toppen med en bister sjefredaktør Torolv Kandahl på nakken og skrev noe helt annet enn det han hadde planlagt.

Kandahl forlangte nemlig at en ukritisk jubelartikkel om en nymotens greie som varslet om radarkontroll, ikke skulle trykkes.

Han ble ikke behandlet som eierens sønn, selv om den ene av eierne, hans far, insisterte på at han skulle jobbe gratis "fordi du ikke trenger pengene". Heller ikke det fant han seg i. Men Kandahl var redaktør, og hans råd ble fulgt – også da Kandahl sa til Tinius at han ville gjøre langt større nytte for seg som en forstandig eier enn som selv den dyktigste journalist.

I 1966 ble han soussjef i Aftenposten. Den andre gruppen av eiere, som tilhørte Riddervold- og Huitfeldt-familien, var overrasket over at han syntes det var greit å ha en så underordnet stilling.

Da han i 1968 overtok som administrerende direktør i VG – et konkursbo som Aftenposten aller nådigst holdt liv i – var de andre eierne trygge på at dette måtte ende med konkurs, og dermed var de ferdige med ham. Han var med på å gjøre VG til en opplagssuksess – med tredoblet opplag i løpet av de fire år han satt der.

Han forklarte det med at apparatet var så mye mindre tungrodd der enn i Aftenposten, og at tankegangen var helt ulik: "Hvis det brenner hos Leif Juster, kommer det til å stå i Aftenposten at det var brann da og da der og der, og at Juster har mistet alt han eide. VG kommer til å fortelle hvordan Juster nå skal klare seg, og hvordan hans tante kommer til å ta seg av ham."

Holdt sin sti ren

Det han var mest stolt av, var ikke at han reiste seg igjen etter en dom i en skattesak og et fengselsopphold. Heller ikke at han utmanøvrerte de andre Schibsted-arvingene, inkludert sin egen nevø, Einar Chr. Nagell-Erichsen, og fikk makten i konsernet da Aftenposten gikk over til å bli et aksjeselskap.

Det var at han holdt sin sti ren som aviseier, i den forstand at han ikke skulle bestemme hva som skulle stå i avisen, og at han opprettet en stiftelse som skal sikre konsernets aviser mot at utenlandske interesser overtar den. Med Tinius-stiftelsen, en ganske enestående og helt uprøvd idé, ville han sikre seg at han kunne få en plass som gjenferd. Intet mindre.

Hans troverdighet som garantist for redaktørens frihet var så solid at NRK-sjef Einar Førde ga ham ros for den måte han forvaltet sitt ansvar som aviseier på – og Førde var ikke raus på det punktet.

Statsminister Gro Harlem Brundtland inviterte ham til å overta Dagsavisen. Hun, og hennes daværende partisekretær Thorbjørn Jagland, visste godt at hans sympati for sosialismens ideer var begrenset.

Han sa nei, blant annet med den begrunnelse at det ville være helt galt for Schibsted å drive en arbeiderpartiavis. Men han takket for tilliten, og på tvers av alle sine politiske grunninstinkter og sitt ideologiske ankerfeste et godt stykke ute på høyrefløyen bevarte han en sterk sympati for Gro Harlem Brundtland for hennes ryddighet og effektivitet.

Garantist for demokratiet

I en tale på Norsk Redaktørforenings 50-års-jubileum i 2000 formulerte Tinius Nagell-Erichsen det som var hans credo og som blir gjenferdets hvis han fortsetter, også etter sin død, med å få det som han vil.

"Mange mener at mediene styrer Norge. Ja, men det er redaktørene, ikke meg. En aviseiers første forpliktelse som jeg føler meget sterkt, heter ansvar for at hans avis skal utføre sin rolle best mulig. Det betyr ikke at enhver aviseier har et tomrom mellom ørene. Det hender også at en aviseier tenker og kommer frem til oppfatninger. Jeg kan godt ha diskusjoner både med (to redaktører nevnt), men disse diskusjonene og samtalene ville jeg ikke hatt hvis jeg hadde følelsen av at de lot mine tanker og ideer skyve til side det som de mente var riktig. Å få mennesker som til de grader var enig med meg, så uheldig har jeg aldri vært. Nei, hvis man foretrekker, eller er avhengig av at mennesker klapper i hendene og sier ja, da kommer man ikke videre og gjør ikke jobben sin. Et samfunn hvor alle skal være enige, fører til en katastrofe."

For ham var avisen, papiravisen, en garantist for et levende demokrati. Derfor trodde han på dens levedyktighet, også i en tid hvor helt andre medier kom. Dem strittet han imot på et vis som ikke var helt karakteristisk for ham.

Det er på samme tid symptomatisk og overraskende – han var et menneske hvor motsetningene stadig tørnet sammen - at han ventet med å sette seg inn i Internettets velsignelser helt til i 2007, da det var begynt å bli gammeldags.

Det var aldri stille omkring ham. Han var av dem som alltid valgte seg april, uansett årstid. Og han ville noe.

Les også:

Les også

Siste fra seksjon