Svenske erfaringer viser at de papirløse innvandrerne ikke våger oppsøke helsetjenesten, selv om de er syke. De er redde for å bli rapportert til myndighetene. Ifølge lege Arild Aambø, nestleder for Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI), sliter innvandrere som er ulovlig i Norge med de samme problemene.- I realiteten har de begrensede rettigheter til legehjelp, sier Aambø.Staten refunderer ikke utgifter helsepersonell har når de tar imot og behandler innvandrere uten registrert navn og nummer. Ifølge loven skal regningen da tilfalle pasienten, men det er umulig for de fleste ulovlige innvandrere å ta slike utgifter.- Det er et dilemma for helsevesenet. Legene har en rett til å hjelpe, men hvem skal ta regningen? Spør Aambø.Når mennesker er i nød, eller har behov for øyeblikkelig hjelp, er det ingen diskusjon. Det skalde ha. Men hvor går grensen?- Der går diskusjonen, sier Aambø, og viser til en arbeidskonferanse arrangert av Legeforeningen i september. Ett av temaene var nettopp hvordan helsetjenesten skal forholde seg til personer uten lovlig opphold i Norge.

Økende problem.

- Vi ser i økende grad den samme diskusjonen over store deler av Europa. Mange helsearbeidere er usikre på hva de skal stille opp på i forhold til udokumenterte innvandrere, sier Karin Harsløf Hjelde. Hun er forsker ved NAKMI, og arbeider nå med undersøkelsen "Udokumenterte migranter og deres forhold til helsetjenestene i Oslo".- Vi ønsker å belyse deres livsvilkår, helseproblemer og helseadferd og se på fagetiske dilemmaer blant helsepersonell. Andre studier, som fra Sverige, har påvist at livssituasjonen over tid har en negativ effekt på helsen, at udokumenterte migranter underbruker eller ikke oppsøker helsetjenestene, sier Hjelde. - Hvor går de for å få helt nødvendig legehjelp?- Vi antar at noen av dem som har vært her noen år, fortsetter kontakten med fastlegen også etter at de har fått avslag på søknad om opphold. Ved kritiske situasjoner oppsøker de legevakten. I Sverige er det frivillige organisasjoner som bistår med helsehjelp til disse personene, men i Norge er det meg bekjent ikke et tilsvarende tilbud, sier Hjelde.

Skoleplass.

Den norske opplæringsloven har tatt konsekvensene av FNs barnekonvensjon, og slått fast at alle barn som oppholder seg i Norge i over tre måneder, også de som er her ulovlig, har rett til skoleplass.Likevel er det få av disse barna som kommer i kontakt med den norske skolen. Foreldrene frykter at familien skal bli avslørt hvis barna viser seg for offentlige myndigheter, og derfor holdes de hjemme.Barneombud Reidar Hjermann sier det kan være ekstra viktig for barn som lever i skjul, å komme seg på skolen.- For det første er skolegangen viktig i seg selv, det gjelder alle barn. For det andre har disse barna godt av å komme seg ut og se noe annet enn familien. Foreldre som lever i skjul kan ikke nødvendigvis tilby et familieliv som bidrar til barnas vekst og utvikling, sier Hjermann.Barneombudets kontor har kun vært borti et par saker som gjelder barn hvis foreldre har ulovlig opphold i landet. I en konkret sak var det ombudets kontor som skaffet skoleplassen. Hjermann oppfordrer barn som ikke får skoleplass, til å ta kontakt.

Rektors ansvar.

- Loven er klinkende klar, vi plikter å gi grunnskoleopplæring. Det spiller ingen rolle om barna er her ulovlig, sier Helga Hjetland, leder i Utdanningsforbundet.- Hva skal rektor gjøre når det kommer en henvendelse?- Rektor skal si velkommen. Så er det fint om skolen kan sørge for at det er en i kretsen til barnet som kan følge til skolen den første tiden, og kanskje være bindeledd mellom skolen og foreldrene. Skolen bør sørge for at barnet er trygg i situasjonen, men kan ikke kreve at foreldrene skal gi sitt bosted til kjenne, sier Hjetland.Hun legger ikke skjul på at det kan være praktiske problemer knyttet til en slik løsning: - Vi må ta til etterretning at lærere kan oppfattes som myndighetspersoner, og at foreldrene derfor ikke ønsker kontakt. - Skal disse barna registreres sentralt?- Hvis det er flere elever i klassen enn det som er offisielt, kan det by på problemer. Men dette er problemstillinger den enkelte rektor må finne en best mulig løsning på, sier Hjetland.