UTREDNINGEN AV GRUNDE (10) starter da han er 7 ½ år gammel. Halvannet år senere slås det fast at han hverken har Aspergers syndrom, ADHD eller noen av de mange andre diagnosene som er blitt kastet frem underveis. Han er bare veldig smart.

Senere skal han med nedslått blikk beskrive seg selv slik: – I form er jeg lik andre barn. Inni er jeg litt mer usikker. Men over et trommesett blir alle gutter like, og Grunde sitter klar til å dælje løs. Litt sky, slik man gjerne er i møtet med ukjente, advarer han mot høy lyd og kaster megetsigende blikk ned mot dynen han har stappet inn i den ene trommen. For liksom å dempe lyden litt. Det levnes liten tvil om at her skal det komme til å gjalle veggimellom. Grunde trommer så han blir rød i kinn og varm i trøya.

Får fly.

Vi måtte gi ham en mulighet til å kunne fly, forteller mamma Heidi Strandvik. Skolen greide ikke å møte Grundes behov. Vi så tidlig at han hadde et stort talent for musikk. Det ble derfor viktig for oss at han fikk vise sine talenter andre steder enn på skolen. Musikk og instrumenter har gitt ham en arena der han har følt mestring i en til tider ugrei skolehverdag.

I årene forut for skolestart er vitebegjæret ustoppelig. Eller som mamma Heidi ærlig oppsummerer: «Han kunne være fantastisk irriterende». Hvorfor går en bil fremover? Hva er det i motoren? Hvorfor er hjul runde? Hvorfor er hjul av gummi? Der andre barn nøyer seg med et «det bare er sånn», krever Grunde svar. Som fireåring vil han høre om fotosyntesen. Men svaret på ett spørsmål utløser kun et nytt. Idet foreldrene har greid ut om stjerner, planeter og galakser, lurer Grunde på hva som er etter ingenting.

I planboken fra 1. klasse, der meldinger mellom skole og hjem går i skytteltrafikk, skriver Heidi at Grunde gleder seg til å lære å lese. Beskjeden tilbake fra skolen er klar: Det første skoleåret skal kun brukes til å lære bokstavene. Men dem kan Grunde allerede.

Når han først knekker lesekoden med hjelp fra foreldrene, leser han flytende i løpet av et par uker. Snart hater han mattetimene. Heidi, som er tidligere mattelærer, har gitt ham kompliserte regnestykker og med egne øyne sett ham løse dem på strak arm. Så det er ikke det at han ikke skjønner. Det er det at han skjønner så altfor godt. Han hater den uendelige rekken av regnestykker. Blir han tidlig ferdig, kan man banne på det kommer flere oppgaver. Av nøyaktig samme vanskelighetsgrad. Og hvorfor skal man gjøre femten sider ekstra av det man allerede kan?

Tidlig innser Grunde at det er ris til egen bak å gjøre seg raskt ferdig. Gutten, som oppfyller medlemskravene til organisasjonen for dem med høyest IQ (Mensa) og vel så det, har kræsjlandet i den norske skolehverdagen. Om dette er Grunde ikke alene. Han er ikke den første. Og han blir ikke den siste.

Uro i kroppen.

Ulike kilder angir at de 2–5 prosentene som har høyest IQ, er i faresonen. Dette tilsvarer omtrent 1200 barn hvert år i Norge. Minst en halv prosent, eller rundt 300, får alvorlige lærings- eller trivselsproblemer på grunn av dette. Så hva gjør man resten av timen når man i løpet av tre minutter har oppfattet det man skal bruke en hel skoletime på?

Som foreldrekontakt i foreningen Lykkelige Barn – foreldrenettverket for høyt begavede barn, har Tove Hagenes hittil mottatt over seksti henvendelser fra bekymrede foreldre. Nå skriver hun en masteroppgave om skolens møte med disse barna. Felles for flere av barna er at skoletimenes kjedsomhet fører med seg urolighet i kropp og sjel. Med dette følger fort mistanken om ADHD.

Omfattende utredningsprosesser, med ADHD, Aspergers syndrom eller utviklingsforstyrrelser for øyet, settes ofte i gang. For dette er noe hjelpeapparatet kan mye om. Men finner man ut at barnet utelukkende er høyt begavet, konkluderes det gjerne med at barnet med sin høye forstand fint vil klare seg på egen hånd. Dette er dessverre en godt bevart myte, fastslår Tove Hagenes.

Så hva om myten er usann og sannheten snarere ligger i motsatsen? Den at uvanlig høy begavelse kan føre med seg helt spesielle utfordringer?

Utløste skred.

«Kan man være så intelligent at det kan skape problemer?» Spørsmålet reises av kjemiprofessor og tidligere Mensa-leder Martin Ystenes i et innlegg i Aftenposten i 1999. Responsen blir uventet intens. Innen en uke har Ystenes femti personlige beretninger på sin PC. Her gjengis utdrag fra noen av dem:

«Før jeg begynte på skolen, hadde jeg lest Ibsens samlede verker, behersket alle fire regnearter, kunne kongerekka utenat, og hovedtrekkene i de forskjellige kongenes liv og virke, i tillegg til at jeg kunne plassere 100 byer og tettsteder på norgeskartet. Så begynte jeg på skolen, og trodde at NÅ skulle jeg virkelig få noen utfordringer å bryne meg på. Vi ble møtt av en lærer med langt, mykt skjegg, palestinaskjerf og kassegitar som i løpet av den første måneden kun forsøkte å lære klassen bokstaven A. Selvfølgelig holdt jeg på å kjede meg til døde.» «På min barneskole var det heller ikke særlig gunstig sosialt å være smart, så jeg husker godt hvordan jeg ofte gjorde meg dummere enn det jeg var slik at jeg ikke skulle bli upopulær». «Jeg tilhører definitivt den lille prosenten av de «uheldig» begavede. Jeg sier «uheldig», fordi det er for disse stakkars elevene at sosialdemokratiet viser seg fra sin aller verste side. Jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen, og jeg hadde lærere som tydelig ikke taklet meg».

Ystenes får en fornemmelse av at han har formulert en tanke som mange har hatt, men ikke våget å tenke helt ut: At det å være uvanlig smart kan by på uvanlige utfordringer. For man har det ene talentet det ikke finnes noen anerkjennelse for. Det ene talentet det nærmest er legitimt å mobbe. Som en rød tråd gjennom historiene om trøblete skoleår, går opplevelsen av ikke å bli sett og forstått. Slik tapes selvtilliten. Mens troen på at man er annerledes, ja nærmest litt smådum, vokser. Når dette kan ligge skjult selv for voksne, oppegående mennesker, desto mindre tenkelig er det at et høyt begavet barn skal begripe seg selv og sin situasjon, mener Ystenes.

Venneløs.

Det er denne fornemmelsen av annerledeshet også Grunde kjenner på. Han har ingen uvenner. Men han har heller ingen nære venner. Når de andre barna aker, står Grunde og dirigerer trafikken. Men der Grunde ønsker å være til hjelp og være den som ordner opp, oppfattes dette av de andre barna som en irriterende og utidig innblanding. Og Grunde forstår ikke at de andre barna ikke forstår det han forstår: Om alle aker på likt, blir det kaos. Han forstår ikke dem, og de forstår ikke ham. Slik får han daglig bekreftet den nagende mistanken: Utenpå er han lik. Men på innsiden har han noe han ikke finner gjenklang i hos de andre barna.

Foreldrene anerkjenner hele tiden hans talent. De synes han er en fantastisk fin fyr å ha som sønn, men forstår ikke hans måte å fremstå og kommunisere på. Noe som skaper store frustrasjoner hos både liten og stor. For heller ikke de forsto i utgangspunktet at det handlet om høy IQ. For den som har kunnskapen, er forklaringen imidlertid alltid rundt hjørnet.

– Hos disse barna vil den følelsesmessige modenheten ikke alltid utvikles i takt med den intellektuelle modenheten, som her gjerne skjer svært raskt. Dette kan gi barna indre frustrasjoner, fordi de går rundt og undrer seg over ting de ikke er modne nok til egentlig å ha en forståelse av. Det kan også være vanskelig å skjønne at ikke jevnaldrende har de samme avanserte tankene som de selv har. Frustrasjoner og misforståelser i forhold til andre barn er vanlig. Voksne kan også lett stille for små krav eller for store forventninger enn det som er naturlig, og kan komme til å korrigere barnet unødig for dets adferd, forteller foreldrekontakten i Lykkelige Barn.

Fire år, tre språk.

Bare uker etter at Ystenes har utløst ett jordskjelv, kommer et nytt. Hans egen fireåring kan plutselig lese. Snart leser han på tre språk. Han leker seg med algebra og regning med flersifrede tall. Det begynner å gå opp for Ystenes at sønnens kommende skoleerfaringer kan komme til å bli identiske med historiene han nettopp har fått ta del i. Før skolestart henvender familien seg til den lokale skolen for å høre hva de som foreldre kan gjøre for at gutten skal få en god oppstart på skolen. Skolen sender dem rett til hjelpetjenesten, som sier rett ut at den norske skolen ikke har noe å tilby barn som sønnen, men har familien vurdert å flytte utenlands? Slik går det opp for Ystenes at skal de fortsette å bo i Norge, er privatskole det eneste reelle alternativet. Kunnskap om barn som sønnen hans finnes ikke i den offentlige skolen. Det er nå Ystenes stiller spørsmålet som ut fra hans erfaringer er høyst betimelig: – Hva gjør man med et barn som behersker det som skal læres på skolen om tre år? Putter man det i kjøleskapet?

Etter norsk lov har alle barn rett til tilrettelagt undervisning. Men ifølge både Ystenes og foreldrekontakt Hagenes er høyt begavede barn ikke et tema på lærerstudentenes pensum. Vi får en rammeplan der departementet fastsetter temaene, og blant disse temaene er ikke høyt begavede barn, fastslår rektor ved Lærerhøgskolen i Bergen, Bjarne Kvam. – Men det vi gjør, er at vi behandler temaet i forbindelse med tilpasset undervisning. Jeg vil likevel ikke legge skjul på at det er de svakeste elevene som står i fokus.

I en OECD-undersøkelse fra 2000 slås det fast at den norske skolen er den som gjør minst for evnerike barn. Da Elena Cosmovici i 2004 arbeidet på en doktorgrad om høyt begavede barn, observerte hun norske skoleklasser. Dommen over den norske likhetsskolen er knusende: – Dere legger forholdene godt til rette for funksjonshemmede barn i rullestol. Begavede barn trenger den samme oppmerksomheten. Jeg skjønner at den norske skolen driver inkluderende læring, men de flinke elevene må også bli stimulert. Og det blir de ikke, sier hun i en uttalelse den gangen.

Kunnskapsministeren: ­– Alle barn har krav på å få brukt sitt potensial, fastslår Bård Vegar Solhjell. – Men lærerne har en svært vanskelig jobb. I en klasse har du et enormt spenn blant elevene. Vi har nok vært mer opptatt av å oppmuntre raske bein enn raske hoder. Og vi har vært for dårlige, både med dem som trenger støtteundervisning og dem som trenger ekstra stimulering. En av de største utfordringene er å få alle opp på et grunnleggende nivå, samt at vi reelt sett får tilpasset opplæring. Det må være rom for at barna er ulike.

Når kunnskapsministeren snakker om «reelt tilpasset opplæring», betyr dette at loven som sier at alle barn har rett til tilrettelagt undervisning ennå ikke fungerer: – Som for mange andre lover, tar det lang tid før det fungerer i praksis. Men jeg tror det er en litt annen kultur nå, der det er litt mindre vanlig å holde barna tilbake. Jeg ønsker meg en sterk offentlig fellesskole med rom for barn med ulik bakgrunn og med ulike behov. Men det aller viktigste er læreren, all forsk-ning viser dette.

– Høyt begavede barn er ikke et tema i lærerutdannelsen? – Mitt inntrykk er at det er et tema i lærerutdannelsen at barn har veldig ulike forutsetninger. Men det er nok riktig at vi ikke har vært flinke nok. Kompetansen hos lærerne må høynes. Dette kan gjøres på forskjellige måter. Kanskje det bør være et eksplisitt tema i lærerutdannelsen?

Konsekvenser.

Der kunnskapsministeren er undrende, er forskeren Ella Cosmovici mer sikker i sin sak: Det må komme en forandring i lærerutdannelsen i forhold til denne gruppen barn, mener hun. – Konsekvensene av ikke å forstå og følge opp disse barna er store. Ikke bare står barna i fare for å miste læregleden og få potensialet sitt svekket, de kan også få mange emosjonelle og sosiale problemer.

Skolen mangler et system for oppfølging, mener foreldrekontakt Tove Hagenes i Lykkelige Barn. – De «belønner» barna med oppgaver av samme vanskelighetsgrad. For barna oppleves dette mer som en straff. Rutinepregede oppgaver er det verste, de vil så gjerne komme videre. Er det noe de ønsker, er det å bli stilt krav til. Forskning viser at ungene elsker å bli tatt ut i en spesialgruppe. Å få være med en eller to timer i uken i såkalte speedtimer, der undervisningen skjer i barnas eget tempo, kan være tilstrekkelig til å opprettholde motivasjonen ellers i skole-uken. Det handler også mye om å bli sett og tatt på alvor.

Lojale.

Som forelder er man i en situasjon der man stoler på at skolen er bra. Vi har vært så lojale mot systemet at vi tvang ham til å gjøre lekser, forteller Heidi. Der Ystenes har vært hvass i kritikken mot den norske skolen, har familien Hansen og Strandvik kjempet for den nedleggingstruede grendeskolen.

Når de tar opp sønnens mistrivsel, møter de god vilje. Alle gangene. Men gjennomføringsevnen er det verre med. Når pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) utarbeider forslag til hva som kan gjøres for å bedre Grundes hverdag, følges ingenting opp, og ytterligere tilbud om støtte fra PPT møtes med et svevende svar om at «vi prøver å få det til selv». Likevel ønsker ikke familien Hansen og Strandvik å kritisere skolen. De er fullt klar over at sønnen er et krevende barn for både hjem og skole. Og hvordan kan man angripe noen for ikke å takle det man selv ikke begriper seg på? Som mor har Heidi kjent på noe som er tabu: Å ikke forstå barnet sitt. Som hun i de tyngste stundene har sett som en kommende rusmisbruker eller psykiatrisk pasient.

Ny innsikt.

Da det viser seg at den halvannet år lange utredningen konkluderer med at gutten hennes er høyt begavet, føler Heidi seg stokk dum. At hun ikke har skjønt det før! Men hva innebærer det? Det er som om hun nå har fått utlevert en nøkkel inn til gutten sin. Familien leser om temaet, og på Mensas nettforum møter hun andre med svært like erfaringer. De avtaler å møtes. Tolv stykker kommer, fra hele landet. Heidi, som i det daglige er en sindig kvinne, beskriver det som et hallelujamøte. «Er din sånn også?!». For første gang er hun i et forum der det er lov til å skryte litt av ungen sin. Slik går det til at Heidi selv blir med på å starte opp foreningen Lykkelige Barn. IQ er knapt et tema. Det viktigste er å få unger som trives – lykkelige barn.

Venner!

Da hele familien senere drar på helgetur sammen med foreningen, blir Heidi og Widar stående med blanke øyne. De ser det de aldri trodde de skulle få se: Sønnen får umiddelbart kontakt med de andre barna. Resten av helgen ser de knapt sønnen, han henger rundt med sitt livs første venner. Heidi, som til andre har omtalt sønnen som usosial, skammer seg. «– Han er jo kjempesosial, han blomstrer når han får møte likesinnede». Grunde sier det slik: – Det var første gangen jeg møtte noen andre som føler at de ikke blir forstått. Vi kjeder oss på skolen og liker ikke lekser. Skole er bare ikke min greie.

Senere, i en mail, skriver Heidi dette: Grunde har nå byttet skole. Den umiddelbare reaksjonen var en gladere gutt. Etter hvert er han blitt tryggere og mer stabil i humøret. På kort tid har den nye skolen fått ham til å bedre arbeidsinnsatsen i timene, noe som medfører lite lekser, og en fornøyd gutt. Den mest gledelige forandringen for oss foreldre er likevel at han viser tegn på at tilliten til voksne er på vei tilbake. Kanskje vil nysgjerrigheten og lærelysten dukke opp igjen etter hvert. Målet vårt har hele tiden vært å få et lykkelig barn. Vi føler vi er på rett vei nå, – aldri mer skal vårt barn oppleve at vi foreldre lar tiden gå uten å ta tak. Det er sviket fra oss voksne som har vært det verste.