---

Nettprat:

Har Lars Svendsen rett? Møt ham til nettprat i dag klokken 12.

---

- Fattigdomsbegrepet har fått en sentral plass i norsk politikk. Men skal man sette inn noenlunde målrettede virkemidler, må man vite hvem man snakker om, sier Svendsen. I en kronikk i dagens Aftenposten mener han at den vanlige definisjonen på fattigdom gir et villedende omfang på problematikken. Han mener diskusjonen er preget av at mange blander bekymring for ulikhet sammen med bekymring for fattigdom.

Aftenposten ønsker å komme i kontakt med mennesker som definerer seg som fattige. Ta kontakt med vår reporter på e-post.

- Navlebeskuende.

I Soria Moria-erklæringen har den rødgrønne regjeringen lovet å føre en politikk som skal avskaffe fattigdom. Innsatsen for å nå dette målet har blitt slaktet, og debatten har gått høyt. - Det er egentlig rart at det har vært så mye oppmerksomhet rundt fattigdom de siste årene, når vi samtidig har sett en historisk økning i velstanden her til lands. Selv om noen har opplevd et relativt tap, har alle fått en økning i sin velferd. Det er noe navlebeskuende over hele debatten, med tanke på hvor alvorlig fattigdomsproblemet er andre steder på kloden, sier Svendsen. Han er førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen og prosjektleder i den liberale tankesmien Civita. - Kanskje vi nordmenn har fått for høye forventninger til hva vi skal ha, legger han til.

Relativt begrep.

I Norge er fattigdom er relativt begrep. Et mye brukt mål på å være fattig, er at husholdningen har 50 eller 60 prosent (OECD- og EU-skalaene) av medianinntekten i landet. Svendsen henviser til en måling fra 2005 som viser at dersom man bruker sistnevnte grense, er 11 prosent av Norges befolkning fattige. - En del av dem som tilfredsstiller de relative fattigdomskriteriene har det de trenger. Når medianinntekten i Norge er såpass høy som den er, vil de som ramler under fattigdomsgrensen ha det bedre enn fattige i de fleste andre land, sier han, og referer til tall som viser at halvparten av dem som oppfyller fattigdomskriteriet i Norge har egen PC, mot 76 prosent totalt i befolkningen. Videre viser tallene at mer enn 40 prosent av de fattige disponerer bil, og de fleste av dem har råd til å holde boligen varm, spise kjøtt og fisk annenhver dag, og har råd til mer enn en ukes ferie utenfor hjemmet.

Ikke objektiv.

På bakgrunn av dette skriver Svendsen i sin kronikk at den "fattige" nordmannen, slik hun defineres i dag, ligner ganske mye på gjennomsnittsnordmannen. Konsekvensen blir at politikk som skal hjelpe dem som trenger det mest, i stedet utjevner forskjeller i den nederste delen av inntektsskalaen. Selv mener han at den intuitive definisjonen på å være fattig er at man ikke har råd til det man behøver. En mer hensiktsmessig fattigdomsgrense kan dermed ta utgangspunkt i en typisk forbrukspakke for en husholdning. - De som ikke har råd til det forbruket, er fattige, sier han. Tone Fløtten, forskningsleder ved FAFO, tror ikke Svendsens forslag vil gjøre det enklere å avgrense hvem som er fattig. - Det er vanskelig å avgrense hva som er nødvendig og normalt forbruk. Men jeg er gjerne med på å diskutere hvor fattigdomsgrensen bør settes, sier hun, og forteller at denne debatten opptar mange velferdsforskere. Som oftest konkluderer de med at hva som er en fattig person er en normativ vurdering og et politisk spørsmål. - Samtidig er det viktig at vi diskuterer begrepet, for å minne offentligheten på at fattigdom ikke er et objektivt fenomen som enkelt lar seg avgrense og måle, legger hun til.

---

Nettprat:

Har Lars Svendsen rett? Møt ham til nettprat i dag klokken 12.

---