Nå skal gamle og unge som ikke snakker norsk, få hjelp til å komme seg ut av isolasjonen. I Oslo blir minoriteter aktivt rekruttert til norskopplæring.
- BO, skriv bo!Hm - huden rynker seg mellom øynene før Farmata, Hawo og de andre kvinnene bøyer ryggen over pulten, klemmer fingrene rundt blyanten, tar sats og fører blyet over papiret slik at det blir en B. Som får følge av en O. To bokstaver, ett ord. Bo.- Flott! Applauderer lærer Grete Ruud. Myndig og tydelig underviser hun kvinner ved Oslo Voksenopplæring Rosenhof i Lakkegata i Oslo. Kvinner i ulike aldre - med ulik bakgrunn, mødre og bestemødre - med liten eller ingen skolegang, som ikke kan norsk - før nå. Ord for ord erobrer de verden.
Storsatsning
Oslo har i høst, som den første kommunen i landet, satt i gang et krafttak for at flere minoritetsspråklige kvinner og menn mellom 20 og 70 år skal få hjelp til å komme seg ut av sofa og vaskekjeller. De skal lære norsk - og komme seg i arbeid. - Vi skal støvsuge Oslo for nye elever. Det finnes ingen oversikt over hvor mange som kan for lite norsk til å fungere i det norske samfunnet, men det er en stor andel, sier Bente Fredheim, områdedirektør i Utdanningsetaten i Oslo kommune. Tre minoritetsrådgivere er ansatt for å drive ny og direkte oppsøkende rekruttering i minoritetsmiljøer:* Oppsøker foreldre gjennom barna deres i skolen.* Oppsøker foreldre gjennom foreldremøter.* Rekrutterer foreldre på helsestasjoner.* Muntlig informasjon i tillegg til skriftlig. * Ressurspersoner i innvandrermiljøer skaper tillit og formidler budskapet.* Rekrutterer gjennom innvandrerorganisasjoner. * Alle elever blir individuelt kartlagt for tilrettelagt undervisning.
Ambisjonen er klar:
Flest mulig skal få mulighet til å lære norsk, flere skal bestå norskprøven og flere skal fullføre - enn hittil.Oslo kommune samarbeider med Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) og Nav for å få folk i inn i arbeidslivet. IMDI mener det nå må satses spesielt på kvinner. - Det er ikke vår oppgave å reprodusere opprinnelseslandets kjønnsrollemønster, sier IMDI-direktør Osmund Kaldheim. Han sier den største utfordringen er å motivere passive trygdemottagere til å lære norsk og komme i arbeid. Ambisjonen er at innvandrerkvinner skal komme like langt som norske kvinner på kortere tid. - Det kan hende at noen ikke vil, men dem må vi hente og hjelpe i gang. Vi vil ha flere i jobb fortere.Kaldheim viser til tiltak med god effekt, som introduksjonsprogrammet som ble lovfestet i 2004. Det stiller krav til flyktninger samtidig som det sikrer dem rettigheter, individuell oppfølging for å lære norsk og komme seg i arbeid. Ny sjanse-prosjektet løfter sosialklienter inn i arbeidslivet.
Ikke bra!
Lærer Grete Ruud vifter med pekefingeren og rynker ansiktet i en streng mine som ikke misforstås av kvinnene som kommer til timen en stund etter de andre. Punktlighet må læres hvis de vil ut i arbeidslivet.Torild Løfwander er leder for Oslo Voksenopplæring Rosenhof, avdeling Sentrum i Lakkegata og "Quo Vadis?" et vekst- og produksjonssenter for innvandrerkvinner i Oslo. Noen kvinner går på norskkurs, andre får både norskopplæring og arbeidstrening. I vel 30 år har Løfwander bidratt til at hundrevis av kvinner har gjennomgått en metamorfose fra isolasjon til å bli kollega med etniske nordmenn i løpet av et par år. Stolt
Thein (37) fra Burma er en av dem. Smilet trekker i munnviken når hun beskjeden, og stolt, forteller at hun har bodd to år i Norge, har fire års skolegang fra hjemlandet, og aldri har vært ansatt noe sted - før nå. Nå er hun vikar i et renholdsfirma.- De som lærer norsk best, er de som er i jobb, sier Løfwander.- Det er vanskelig å oppdra sine barn i et samfunn man ikke kjenner, sier hun.
Ble nervøs
På kjøkkenet til "Quo Vadis?" summer godpraten over leiver med kyllingruller. Firebarnsmor Shabana Kukab (40) og mor og bestemor Khalida Ulhaq (50) er viderekomne allerede, for dem er det allerede mulig å tenke på en rolle ute i arbeidslivet. Kukab forteller at hun ble nervøs av ikke å kunne norsk. Hun følte seg hjelpeløs i butikker, og avhengig av andre når hun for eksempel skulle til legen. - Hvis jeg lærer å snakke bra, vil jeg søke jobb, sier Ulhaq, som synes det er vanskelig å lære norsk, men hun er på god vei.Løfwander konstaterer at arbeidsmotivasjonen er viktigere enn språket. Språkferdighetene kommer etter hvert. - Vi ser at selvfølelsen stiger når de går ut i lønnet jobb. Noen trenger hjelp til å komme i gang. Hvis vi for eksempel vil at kvinner i Norge skal føde flere barn, lager vi gode permisjonsordninger. Kanskje vi ikke har gitt tydelig nok føringer på hva vi forventer av innvandrere, sier hun.Før skoleklokken ringer mot slutten av dagen øver Hawo, Salama, Farmata og de andre kvinnene på å skrive navnet sitt. Nå trenger ingen underskrive dokumenter med en X lenger.
Shabana Kukab (t.v.) har flyttet frem og tilbake mellom Norge og Pakistan i 19 år. Sammen med Khalida Ulhaq lærerhun nå norsk og trener på å komme seg ut i arbeidslivet.
