- Av en grunn jeg ikke forsto, ble jeg tatt opp på loftet. Der var det en enkel seng. Vi hadde på en trøye med reimer som gikk ned på hver side ved hoften. De knyttet dem under sengen, sånn at jeg ikke nådde knuten med hånden. Jeg husker det var en enkel lyspære i taket. De slukket den da de gikk, og låste døren. Da skrek jeg,forteller Einar Måseide.Han aner ikke hvor lenge han lå der alene. Da pleierne kom, var han snill som et lam. Utmattet, i sjokk. Han var seks år.

- Nær fortid.

I morgen åpner en liten utstilling på Teknisk Museum i Oslo om overgrep mot tuberkulosesyke barn på Grefsen barnesanatorium på 1950-tallet. Måseide er en av de to hovedpersonene. - Jeg ser hvor viktig det er at dette blir kjent, fordi det er nær fortid i Norge. Vi må se hvordan barneinstitusjonene var i Norge for 50 år siden, så vi ikke går i fellen og behandler unger på samme måte i dag, sier han stille.Måseide kom til Grefsen barnesanatorium med lillesøsteren sin i 1953. Han ble der i 20 måneder. Arild Sømo kom halvannet år tidligere. Begge forteller om jerndisiplin, tvangsforing, reiming og misbruk. Anslagsvis 2600 barn bodde på barnesanatoriet, drevet av Oslo Sanitetsforening, fra 1909 til 1970. Historiker og tidligere sanatoriepasient Dag Skogheim mener det dreier seg om overgrep mot mange barn, på flere sanatorier. Han har dokumentert sanatorielivet gjennom forskning og bøker. - Det er meget representativt, fordi det var lukkede institusjoner. Blant de over 200 menneskene jeg har intervjuet, er det veldig mange lignende historier. Man skulle disiplineres. Det var som en fangeleir, en militærleir. Når det gjelder barn, kan et slikt rigorøst system falle meget uheldig ut, sier Skogheim.

Tvangsfôring.

Det første møtet med matsalen ble betegnende for de 15 månedene Sømo skulle tilbringe på sanatoriet. - Fiskesuppen var kald, og besto bare av fiskeskinn og ben og vann. De tvang det i meg med skjeen, sier han. Maten kom opp igjen. Da måtte femåringen spise oppkastet sitt. "Vi skal nok få det i Dem, skal De se", formante sykepleieren. Men Sømo lot seg ikke kue. Kanskje var det derfor han ble reimet fast til sengen hver kveld? Kanskje var det derfor alle barna unntatt ham fikk egg og Sanasol i stedet for tran på søndagene? Han tar til tårene når han forteller om hvordan han ble låst inne på loftet i stummende mørke, gang etter gang. Han sier han ble seksuelt misbrukt, men vet ikke om det gjaldt flere enn ham.I pasientjournalen til Måseide står det at han veide 22 kilo da han kom. 20 måneder senere hadde han vokst i høyden, men veide det samme.- Var du ikke sulten?- Jeg klarer ikke huske det. Bare vemmelse og kvalme. Oppdaget pleierne at han snek brødskiver unna i bukselommen, ventet reimene ved sengen.

Tabu.

I Norge var det tre barnesanatorier i tillegg til Grefsen. Barn bodde også på ordinære sanatorier og tuberkulosehjem. På det meste var det over 140 slike institusjoner i Norge. Mange ble drevet av folkelige hjelpeorganisasjoner. De høstet bred støtte i kampen mot folkesykdommen. Staten støttet økonomisk, men drev ikke tilsyn. Skogheim vil ikke lete etter syndebukker, men heller forstå hvordan overgrepene kunne skje strukturelt. - Alle skydde disse institusjonene. Også avisene. Dermed kunne forholdene utvikle seg. Han mener å ha sett hvordan mennesker utvikler despotiske trekk når de jobber på en lukket institusjon.Da Måseide kom hjem til Hareid den 28. september 1954, følte han seg spedalsk. Dører smalt igjen foran den spinkle guttungen, og endel unger fikk ikke leke med ham. Tuberkulose var tabu. Derfor holdt han minnene for seg selv i 50 år. - Hvem skulle trodd på oss? Hvem skulle vi sagt det til? Hadde det ikke vært for at jeg har møtt Einar, hadde jeg antagelig aldri stått frem, sier Sømo.I voksen alder har Sømo slitt med tunge depresjoner, og er uføretrygdet. Han sier han forstår barnehjemsbarna som gikk til søksmål mot staten.Måseide mener han har kommet godt ut av oppholdet i forhold til andre.- Men hadde Arild hatt behov for å søke erstatning, ville jeg støttet ham, sier Måseide.

- Vondt og leit.

Oslo Sanitetsforening er rystet. Foreningen ligger under Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS). - Dette er helt nytt for oss. Det er både vondt og leit å høre om. Vi er opptatt av å kaste lys over det som skjedde, sier leder Mona Borghøy.- Har dere hatt noe oppgjør med praksisen på barnesanatoriet?- Foreningen har prøvd å følge gjeldende lover og regler. Dette må også ses i lys av den tidens tenkning og lovverk. Det er ikke ment som noen unnskyldning, men som et bakteppe, sier hun.