Datteren til Beate er bare fire år. Men ikke for liten til å bli berørt av farens alkoholmisbruk. I ett år har familien kunnet ta del i de fleste tilbud Familieklubbene kan by på.

Ukentlige møter.

Rommet er lite og lyst, teppet mørkt, veggene bare. Midt i rommet står et langbord, og rundt bordet sitter åtte mennesker; to menn, fire kvinner og to unge jenter. Tre av dem er alkoholikere. Fire er pårørende, og den siste, Gro Kvalheim, er klubbassistent. Vi er hos Blå Kors, det er tirsdag, og en av Familieklubbene er samlet for å snakke om uken som gikk.Siden rusmisbruk påvirker hele familien, bør hele familien snakke om det. Det er filosofien bak Familieklubber. Spesielt barn oppfordres til å komme, fordi foreldres rusmisbruk i stor grad påvirker dem. Det er Blå Kors' hovedbudskap i søndagens TV-aksjon. Familieklubben er en av deres løsninger på hvordan familier med rusproblemer kan komme seg videre.De åtte som er samlet i dag, kommer fra fem forskjellige familier. Et ektepar, en mor og datter, samt tre som kommer alene. Det er vanskelig å samle alle familiemedlemmer på en gang.Alle i rommet har deltatt i klubben fra tre til seks år. De kjenner hverandre godt. Derfor kan de snakke åpent, og samtidig stille hverandre kritiske spørsmål. Hvert møte starter med å lese referat fra forrige møte. Så må hver og en fortelle hvordan uken har vært.

Forbasket lykkefølelse.

- Det er den forbaskede lykkefølelsen. Vi var helt på tuppa en periode, og så ikke slutten på problemene med huset som skal selges og alt annet. Det ble for mye, jeg snublet. Og et kort øyeblikk virker det som om ting ikke er så ille allikevel. Selv om du hele tiden vet det blir ekstra ille etterpå."Ola" er alkoholiker. Av den usynlige sorten. Han har samboer, jobb, hus og hytte. I dag møter han uten samboeren. Han snakker om forrige uke, da han måtte innrømme at flasken ble for fristende. Ola begynte i klubben for fire år siden, da alkoholen gjorde at det gikk skeis på jobb. Han måtte ha behandling. Andre tilbud hadde lange ventelister eller stengte dører, men en sykepleier foreslo Blå Kors.- Det er en dobbel antabus å gå her. Det er all right, selv om det av og til er fristende å la være. Det var et helvete å gå hit første gangen. Jeg kjente ingen, visste ikke hva det var. Jeg tenkte at Blå Kors bare var for fylliker. Jeg hadde kjørt forbi hundrevis av ganger, og sett folkene som hang utenfor. "Fyttikatta, er jeg en av demnå?", sier Ola.

Gjenkjennelse.

Alle her vet hva det betyr å snuble. Flasken tar føringen - igjen. Tremånedersfølelsen er kjent, både for bruker og pårørende. Det går bra i en periode, men så kommer de dårlige følelsene krypende.Begge jentene har følt dem på kroppen flere ganger. En av dem vrir seg i stolen. Det er fortsatt vondt å snakke om pappas misbruk. Men det hjelper.- Jeg går og venter på at pappa skal begynne å drikke igjen. Også går det kanskje greit litt lenger enn jeg tror, og akkurat når du tenker at "denne gangen går det bra", så er flasken der igjen, sier hun. Målet er å kunne gå ned gaten uten å skamme seg over familiesituasjonen.- Før var jeg så sint på pappa, jeg skyldte alt på ham. Det gjør jeg ikke lenger, og det er klubben sin fortjeneste, sier hun.

Kronisk håp.

De andre rundt bordet kjenner seg også igjen. Usikkerheten. Skyldfølelsen, skammen. Og det kroniske håpet om bedre tider. I klubben får de gitt uttrykk for alle følelsene, og de har tillit til hverandre. Det som sies i klubben, blir der.Og arbeidet gir resultater. I en undersøkelse utført av Diakonhjemmet Høgskole i fjor, kommer det frem at 92 prosent av medlemmene fortsetter i klubben fordi "det er familiens livsforsikring". Nærmere 80 prosent av rusmisbrukere oppgir at klubbmedlemskapet er en viktig årsak til at de er rusfrie eller har en kontrollert edruskapssituasjon i dag. Nærmere 90 prosent oppgir også at livet deres er blitt betraktelig bedre etter at de begynte i klubben.

Familien først.

- Jeg pleier å sammenligne med Monolitten, hvor mange mennesker er flettet i hverandre. Hvis du tar ut én person og retter ham opp, passer han ikke lenger inn i skulpturen. Du må se på helheten. Det blir en annen dynamikk når hele familier møtes og prater sammen, sier gruppeassistent Gro Kvalheim.Beate (35) har gått i klubb med mannen, som er alkoholiker, og den fire år gamle datteren i ett år. Hun er enig med Kvalheim i at klubben tar vare på familiedynamikken.- Rusbehandlingen i Norge er veldig god på bruker og pårørende hver for seg. I terapi for pårørende fikk jeg høre at jeg måtte ta vare på meg selv. Det samme får brukerne høre; det er de som er viktige. Men da blir det til at man sier til hverandre at "det er jeg som er viktig, du må ta hensyn til meg!". De glemmer toppen av pyramiden; familien. Det er vi som skal ha hverdagen sammen videre, sier hun.- Her får vi bekreftet at begge våre syn er like riktige, og like viktige. Samtidig får datteren vår møte andre barn i samme situasjon. Hun slipper å føle på skammen det er forbundet med å ha en alkoholavhengig far, her møter hun aksept. Det er viktig, sier Beate.