"Karen" kryper sammen. Angsten griper tak i henne. Mot henne på gaten kommer en av lederne i menigheten. Hun har lært å frykte mannen i løpet av 19 år. Nå henger håret hennes fritt, hun går i treningstøy. Alt usømmelig, ifølge levereglene til den lokale menigheten av Smiths venner. Hun bare venter på fordømmelsen, irettesettelsen. Så kommer hun plutselig på det - hun er fri. Aldri mer skal han få ødelegge livet mitt, tenker hun.Slik husker hun det da hun og familien ble kastet hodestups ut av Smiths venner i en by på Vestlandet. - Jeg følte meg som en fisk kastet ut av et akvarium. Det var en overveldende følelse av å være helt alene. Jeg var lettet, men hadde mistet basen i livet, sier "Karen" i dag.Aftenposten har snakket med henne i forbindelse med at Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress denne uken offentliggjør en rapport til Barne- og likestillingsdepartementet. Her er for første gang hjelpebehovet blant religiøse avhoppere i Norge kartlagt. 16 avhoppere er dybdeintervjuet.

Depresjoner.

Frykt for helvete. Isolasjon. Depresjoner. Slik beskriver avhoppere livet etter bruddet.- Noen har vært langt nede psykisk. Enkelte må lære nye kulturelle koder, som ny humor, og lære å orientere seg på nytt i livet, forteller sosialantropolog Inger-Lise Lien, prosjektleder for rapporten.Ekspertene bak rapporten foreslår blant annet dette:* Å opprette et ressurssenter for religiøse avhoppere.* Obligatoriske kurs om avhopperes problemer for helsesøstre, sosiallærere, rådgivere og ansatte i barnevernet.* Å opprette et "flerfaglig senter som samler informasjon om religiøse gruppers virksomhet og foretar løpende vurderinger av medlemmenes rettigheter ut fra et menneskerettsperspektiv."- Vi ser det for oss som et forskningssenter, det skal ikke være et overvåkingssenter, sier Lien.

Får ikke hjelp.

Avhopperne forteller om psykologer som ikke klarer å forholde seg til tro og religiøsitet. Lien mener at noe av det viktigste er å øke kunnskapen om prosessene en avhopper må gjennom.- For mange som går ut av religiøse grupper, er troen viktig. De har beholdt sin tro, men er redde for ikke å tro på den rette måten og for å komme til helvete.- Hjelpeapparatet må forstå frykten for fortapelse som flere av disse menneskene sliter med. Men det betyr absolutt ikke at vi skal kreve Gudstro av hjelperne innenfor et sekulært system, sier Lien.

- Psykisk voldtatt.

"Karen" prøver å gjemme seg. Det er vekkelsesmøte i menigheten. Unge brødre forsøker å få henne til å gråte. De presser henne, for å få henne til å bekjenne sine synder. Klarer de det, har de reddet en sjel. I dag mener hun at de plukket i stykker folk. Offentlige irettesettelser var vanlig. Hun forteller at lederne brukte bibelvers for å fortelle hvor dårlige personer var.- Jeg føler at jeg ble psykisk voldtatt flere ganger. Det skjedde flere psykiske overgrep i miljøet. Det var ingen grenser for hva maktpersonene i miljøet kunne si eller gjøre.

Mister mye.

Verre enn et ekteskapsbrudd, konkluderer forskerne om hvordan det kan være å hoppe av en isolert sekt eller en religiøs gruppe.Verst går det med avhopperne som har tapt hele sitt sosiale nettverk og familien i menigheten, og som samtidig føler at Gud fordømmer dem. - Du kan ha det bra og være lykkelig et helt liv i en lukket religiøs gruppe. Men hvis du begynner å tvile, kommer på kant med menigheten eller forelsker deg utenfor menigheten, kan det bli vanskelig, sier Lien

Fortsetter å tro.

Flere av avhopperne har fått bra liv etter hvert, mens andre fortsatt sliter med depresjoner. Flere føler at de har kastet bort deler av livet. Hardest rammet er de som har brutt med en religiøs gruppe der resten av familien fortsatt er innenfor.Flertallet av avhopperne har beholdt troen, kun noen få fikk en reaksjon mot religion. Flere søkte mot andre menigheter.I Sverige er det årlig mellom 50 og 100 avhoppere, ifølge anslag.

- Sektmedlem.

Den gang oppsøkte ikke "Karen" hjelp. I dag ser hun at hun ikke skjønte hvor dyptgripende bruddet med Smiths venner var. Hun følte seg ikke som et individ da hun ble kastet ut. Hun måtte bygge opp identiten på nytt. - Jeg hadde ikke noe språk for det som skjedde. Jeg burde hatt hjelp for å identifisere og forstå det jeg opplevde. Oppveksten i Smiths venner vil hun helst ha vært foruten. I dag har hun et anstrengt forhold til religion. Hun vil aldri mer kalle seg kristen. Å få et normalt forhold til foreldrene, har tatt flere år. Hun har lett for å bli kjent med ett og ett individ, men klarer ikke å gå inn i vennegjenger.

- Dette tar vi på alvor

- Kvinnes opplevelser tar vi på alvor. Uansett hva som måtte ha skjedd, så er jo dette hennes opplevelse av situasjonen, sier Svein Kronstad, pressetalsmann i Smiths venner.Han synes det er vanskelig å forholde seg til hennes påstander fordi hverken hun eller menighetslederen er navngitt. Etter det han kjenner til, har slike forhold ikke vært kjent for forstanderskapet sentralt i menigheten. - Forutsatt at den omtalte hendelsen virkelig har funnet sted, vil vi selvfølgelig beklage dette, og vil sterkt understreke at dette aldri har vært en holdning i menighetens sentrale ledelse, sier Kronstad.Han kjenner kun til ett tilfelle der en person er støtt ut av menigheten.- Da utstøtelse nærmest har vært en ikke-eksisterende praksis blant oss, har det ikke vært naturlig å ha en strategi for brudd. De som har forlatt oss, har selv valgt det, og da er det nok ingen av dem som ville ønske at vi kom løpende etter dem. Vi respekter selvfølgelig at de ønsker å forlate oss, sier Kronstad.