Modum

– Kan du gå inn først? Jeg orker ikke alene.

Liv Tyssvang (56) har tatt de første skrittene mot sin barndoms skrekkabinett; Røde Kors-eide Tomtebo astmahjem for barn på Modum. På 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet bodde det opptil 30 astmatiske barn her. Liv, som er fra en ressurssterk familie på Nordstrand, kom hit med astma åtte år gammel, i 1961.

I trappeoppgangen presser minnene seg på. Det har skjedd mye i den gule hovedbygningen som hun har brukt flere tiår på å fortrenge. Fysiske, psykiske og seksuelle overgrep som i løpet av fire år ødela selvbildet hennes.

Aftenposten har vært i kontakt med to andre astmabarn som bekrefter Tyssvangs traumer ord for ord.

– Medisiner som vi var avhengig av ble fratatt oss og brukt som straff, uten at vi hadde gjort noe galt. Vi hadde jo ikke engang pust til å finne på faenskap, sier Lena. Hun var på Tomtebo fra 1965 til 1973.

Fikk ikke medisin.

De tre kvinnene forteller hvor redde de var når de lå med astmaanfall på sovesalen og oversøsteren utbrøt fra døråpningen at du «holder vel et par timer til». Mens surstoffkofferten ble båret vekk av voksne skritt, gispet barna etter luft til de svimte av. De glemmer ikke den mannlige ansatte som var så «vanvittig glad i småjentene». Som fikk dem til å gjøre de uhyrligste ting under trussel om at de ikke fikk medisinen sin hvis de ikke gjorde som han ville.

–Jeg mener det må være noen som er ansvarlig for det som skjedde den gang. Hadde vi fått mer støtte, tror jeg vi ville hatt et annet utgangspunkt i livet. Tomtebo har i hvert fall ødelagt mitt liv, sier Lena.

Alle tre er uføretrygdet i dag. Bare Liv orker å stå frem med fullt navn.

Hun gjør det for å målbære sine og andres opplevelser – og for å få Røde Kors til å ta ansvar. Staten har allerede ytet sin bit. I 2007 fikk hun billighetserstatning, statens symbolske oppreisning til mennesker som har kommet uheldig ut.

Nekter ansvar.

Røde Kors avviser imidlertid ethvert ansvar for overgrepene. Saken havner neppe i retten. Tyssvangs advokat, Gøril Karlsen, har rådet sin klient til å la kravet ligge.

– Hun risikerer å måtte betale motpartens saksomkostninger. I tillegg vil det være en stor personlig belastning knyttet til en rettssak, sier hun.

For Tyssvang handler dette likevel mest om å rette ryggen.

– Penger betyr ikke noen ting. Det jeg trenger, er at noen sier at det ikke er vår skyld at verden er blitt som den er blitt, sier Tyssvang. I løpet av fire år på Tomtebo hadde hun knapt fått skolegang. Det eneste hun hadde lært seg utenat, var at alt var hennes skyld. Uansett. På grunn av vanskelighetene på skolen ble hun plassert på en skole for piker med adferdsvansker. Her ble 13-åringen introdusert for lim, og senere tyngre stoffer. Foreldrene lukket øynene for at datteren etterhvert finansierte virkelighetsflukten gjennom prostitusjon. I ti år levde hun på gaten, før hun tok overdose som 23-åring. Det ble vendepunktet som fikk livet hennes på rett kjøl.

Vi har oppsøkt Tomtebo.

I dag driver Modum kommune kunst- og kulturskole på Tomtebo.

Selv om medisinlukten har dunstet bort i korridorene, ser mye ut som det gjorde på 60- og 70-tallet. Per Aabels veggmalerier av Putte i blåbærskogen i trappen og på fysioterapirommet.

– Jeg drømte meg bort i den skauen. Det var vel en virkelighetsflukt, for å slippe å forholde meg til straffen, sier Liv.

Straffen var å sitte på en trekrakk i seks timer, til de andre barna var ferdige med kveldsstellet og vannet var blitt kaldt. Forbrytelsen var at det spedbygde pikebarnet ikke greide å svelge blodmaten og silden som kom gjennom middagsluken på faste ukedager. Hun lærte seg til å gå på do før middag disse dagene. Og til aldri å gråte. For tisset hun på seg, eller rant det en tåre, ble hun revet opp fra trekrakken, fiket til og låst inne i kjelleren.

Det koster å komme hit ut. De siste åtte årene har minst ti personer forsøkt det samme. Lena kom ikke lenger enn til parkeringsplassen.

– Jeg har ofte lurt på om dette har vært et skrekkens kammer. Det sitter nok mye vondter i veggene her, sier rektor ved kulturskolen, Åge Normann Eilertsen.