Måløy Julaften 1961 satt tre små brødre på tre, fem og syv år foran radioapparatet på Reknes sanatorium i Molde. Julehilsenen over radio var det første de hadde hørt hjemmefra siden de ble innlagt, og den eneste kontakten de skulle få før de fikk komme hjem. I elleve måneder var de underlagt jerndisiplin med pryl, reiming og tvangsfôring i Molde. Radiohilsenen var et lyspunkt, og et holdepunkt. Kanskje hadde ikke foreldrene glemt av dem likevel?
–Det var en rar jul, minnes mor Jorunn Sumstad (76). Pakkene hun og familien sendte til brødreflokken, kom aldri frem. Tuberkulosen hadde slått ut den velhavende bakerfamilien Sumstad. De som hadde tre brødutsalg og egen bil på Måløy. Nå lå ektemannen svært syk på et sanatorium i Sandane, mens sønnene lå i Molde.
«Smittekilden».
Hjemme i den store toppetasjen over konditoriet og bakeriet i Måløygate 1 satt fru Sumstad og sydde putevar til fabrikken over fjorden. I bakeriet kunne hun ikke stå lenger. I de forblåste gatene på Måløy var familien Sumstad blitt «smittekilden». Åtte måneder tidligere var hun blitt revet vekk fra sønnene sine.
Hun husker det klart som dagen. Sønnene hadde fått påvist tuberkulose i en pirquetprøve, og nå var de på vei til undersøkelse på sykehuset i Molde. Reisen med hurtigruta gikk i høy sjø, og tok fem timer. Søsteren hadde blitt med som støtte. Det var ikke bare bare å reise med tre viltre unger. Brødreflokken kjente seg ikke syke. De hadde bare fått smitten, fra far. Ingen vet hvor han hadde fått den grå pesten fra. Da de kom frem til Molde fikk moren beskjed om å reise sin vei. Uten ungene.
–Det var som et sjokk. Jeg visste ikke at jeg måtte dra fra dem. Jeg synes jeg ser den legen enda. «Reis, reis, gå, bare gå». Han minste la seg ned på gulvet og skrek. Han eldste holdt igjen tårene, for han var jo stor gutt – syv år.
Kan ikke glemme.
76 år gammel greier ikke moren å holde igjen sine egne tårer. Så hun løfter hendene til brilleglassene, og beklager seg. Dette har hun aldri fortalt til noen før.
–Om hundre år er allting glemt, men det går ikke an å glemme noe sånt. Jeg som drar, ungene som skriker. Det huset ungene skulle bo i. Så ekkelt og gammelt.
Isolert.
Instruksen på sanatorier og sykehjem for barn den gang var at kontakt mellom foreldre og barn skulle begrenses mest mulig, for å unngå hjemlengsel og oppjagede barnesinn. Men hva tenkte en ung mor om forbudet mot å snakke med og besøke sine egne syke barn?
–Jeg tenkte at det ikke var sånn det måtte være. Jeg syntes det var helt forferdelig, så galt. Men jeg kunne ikke gjøre noen ting, sier hun.
Tilbake på Måløy ble hverdagen tøff.
«Sjå kor tynn ho er blitt. Ho er sjuk. Ho kan vi ikkje vere nær», husker hun at en dame hvisket til en venninne da de passerte henne på gaten. Men Jorunn var ikke syk. Enda. Hun så ut som en skygge av seg selv fordi hun ikke orket å spise.
–Fikk du noen støtte?
–Nei, det var ikke snakk om noen støtte. Folk holdt seg vekk. De var redde, forklarer hun.
Stemmen er mild. Det later ikke til at hun klandrer noen. Men hun husker godt at hun måtte holde seg for munnen når hun pratet med folk. Det var en uskreven regel. Tuberkulose smittet ved dråpesmitte. Men også lenge etter at familien var erklært smittefrie, ble ikke sønnene invitert i bursdagsselskaper på Måløy.
Julekvelden besøkte hun ektemannen på sanatoriet i Sandane. Da visittiden var over, dro hun på et pensjonat i nærheten. Hun smiler ved tanken. De var jo gift. Til familien ville hun ikke dra. Hun kunne smitte dem. Sønnene fikk hun ikke besøke.
Så, våren etterpå, i 1962, utviklet Jorunn selv en variant av tuberkulose. Da øynet hun håp. Kanskje hun kunne komme på samme sanatorium som barna sine? Det kom ikke på tale.
–Da måtte jeg i så fall ha ligget på det nye sykehuset i Molde. Men jeg ville ikke fått besøkt dem da heller. I stedet dro hun til ektemannens sanatorium i Sandane. Eldstesønnen kom hjem tidsnok til å vinke henne farvel. Mormor tok vare på ham i de tre månedene Jorunn ble borte.
Så lenge hun selv var frisk, hadde hun holdt motet oppe. På sanatoriet gikk alt i svart. Hun fikk ikke sove. Dag som natt stirret hun inn i granskogen utenfor vinduet, og tenkte bare på de tre guttene sine. Hun tror hun hadde blitt gal om hun ikke hadde kommet seg hjem. Hun skrev seg ut på eget ansvar. Det var det mange som gjorde den gangen. I årsberetningen fra sanatoriet står hun oppført som ureglementert utskrevet. Bare fra Vardåsen i Asker gjorde mellom 30 og 40 det samme, i året.
Fikk vite først etterpå.
Da guttene kom hjem høsten 1962, var de tynne og bleke. Magne, som nå var blitt fire, var så slapp at han ikke klarte å gå. Hun husker godt ansiktet hans etter noen måneder med moderlig pleie og omsorg.
–Se mamma! Nå greier jeg å gå igjen, strålte han.
–Visste du hvordan de var blitt behandlet i Molde?
–Nei. Jeg visste ikke at de hadde det sånn, sier hun stille.
Bestyrerinnen bedyret over telefon at barna hadde det bra. Først da sønnene kom hjem, fortalte den eldste at de ble låst inne i skap om de kjeklet. At det vanket pryl om de reiste seg for å hente noe etter leggetid.
–Tenk det, å sitte reimet fast i sengen, når du er tre år. Det er jo tortur det. De ble behandlet som dyr når de var syke, sier Jorunn.
Hun bytter tema. Byr på julekake med sylte. Hun nøder, men forsiktig. Etter at sønnene fortalte at pleierne truet i dem mat med tykke sprøyter bak ryggen , har ikke Jorunn villet presse noen til å spise opp maten sin. –Hva tenker du om de årene?
–Jeg må bare glemme det av og til. Jeg er en type som prøver å riste det av meg. Men jeg synes vel det var litt mye, på en gang.
Jorunn Sumstad (76) i stuen på Måløy foran bildet av sønnene Magne (3), Jon Roger (5) og Ottar (7). Bildet er tatt rett før guttene ble revet fra henne og innlagt inn på sanatorium i Molde.
