–Mine foreldre arbeidet knallhardt med rengjøring i over 30 år og betalte sin skatt til staten. I dag fortjener de det lille de får i uførepensjon. Selv har jeg aldri vært borte fra jobben på grunn av sykdom, sier Arlinda Ljumani.
Den 26 år gamle butikksjefen i klesforretningen SirPrice på Grønland blir svært engasjert når Aftenposten viser regnestykkene over hvor mye innvandrere får i velferdsordninger og hvor mye de skaffer i skatteinntekter. Foreldrene er albanere fra Makedonia, som kom til Norge på 1970-tallet. Midt i et hektisk julerush på Grønland selger Arlinda unna både merkebukser og designjakker til klesbevisste ungdommer – de fleste med innvandrerbakgrunn.
–Jeg begynte å jobbe da jeg var 13 år gammel. Jeg er muslim og vet at i Koranen står det klart at det er forbudt å snyte på staten. Det strider mot Allah å lyve eller snyte. Da får du veldig mange minuspoeng hos ham der oppe, sier en smilende Ljumani.
Følsomt regnestykke.
Diskusjonen om et innvandrerregnskap har rast i årevis. I det stille har nå Arbeids- og inkluderingsdepartementet bedt Statistisk sentralbyrå (SSB) regne ut hvor mye samfunnet bruker på velferdsordninger for innvandrere, og spesielt tyrkere, marokkanere, somaliere, afghanere, irakere og pakistanere.
Det politisk svært betente regnestykket viser hvor mye velferdsordninger utgjør av innvandrernes samlede inntekt. Her er noen av de mest interessante forholdene som kommer frem:
Sosialhjelp.
Utgiftene til sosialhjelp er høyest for somaliere, afghanere og irakere, mens marokkanere og pakistanere kommer dårligst ut når det gjelder uføretrygd.
Andelen uføretrygdede pakistanere og marokkanere er om lag tre ganger høyere enn for resten av innvandrerbefolkningen.
En av de viktigste årsakene til tallene er ulik alder i de forskjellige gruppene. SSB-forsker Lars Østby peker på to hovedforklaringer, nemlig forskjeller i hvor lenge de ulike gruppene har vært i Norge og ulike årsaker til hvorfor de forskjellige gruppene fikk opphold i landet.
–Det er for eksempel flere eldre pakistanere enn somaliere. At det er mange uføre fra Marokko, Tyrkia og Pakistan skyldes at det er flere som har hatt et strevsomt arbeidsliv i Norge og som har bodd her lenge nok til å bli uføretrygdet. Innen disse gruppene er om lag 60prosent av mennene over 60 år uføretrygdet. Blant somalierne og afghanerne er det færre som er blitt så gamle, og mange av dem oppfyller ikke kriteriene for uføretrygd, sier Østby.
Uvanlig statistikk.
Tallene kommer fra Statistisk sentralbyrå og er bestilt av en arbeidsgruppe i Arbeids- og inkluderingsdepartementet som ser på mulighetene for å styrke integreringen av innvandrerkvinner. For å unngå stigmatisering av enkeltgrupper basert på tall preget av tilfeldige variasjoner, har SSB tradisjonelt vært skeptiske til å bryte slike data ned på enkelte nasjonaliteter.
–Det er alltid et spørsmål om man skal publisere tall for inntekter og velferdsgoder ned på nasjonalitet eller på andre små grupper. Men jeg mener dette tross alt er kunnskap samfunnet trenger for å løse sine oppgaver, sier Østby.
Irritert.
I julerushet på Grønland hos Arlinda Ljumani går julehandelen tregere enn i fjor.
–Vi merker nok litt av finanskrisen vi også. Det blir krevende å nå budsjettmålene, sier Ljumani.
–Hva tenker du når du ser på tallene til Aftenposten?
–Jeg tenker at det er for mange innvandrere i Norge som er avhengig av støtte fra staten. Det gjør meg irritert og forbannet for det ødelegger for alle oss som jobber knallhardt. Selv har jeg ikke engang tid til å sette meg inn i alle lover og støtteordninger som gjelder. Hvem har tid til å lese brosjyrer fra Nav dagen lang? spør Ljumani, før hun betjener neste kunde.
