2007 var det over 32.000 personer som sluttet i jobb og gikk over på uføretrygd. Tallet har økt hvert år siden 2000, og omfatter alle nye uføretrygdede i aldersgruppen 18-67 år. – Grovt regnet utgjør tallet halvparten av et norsk årskull. Hvis utviklingen fortsetter betyr det at en av to forlater arbeidslivet som uføretrygdet, sier markedsdirektør Kenneth Stien i NAV Hordaland til Bergens Tidende. Ifølge Stien er hovedtanken bak opprettelsen av NAV å snu denne utviklingen gjennom å få flere i arbeid.

I verdenstoppen

Professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Bergen, Kjell Vaage, bekrefter den dramatiske trenden. – Norge er på verdenstoppen i uføretrygd, sier han. Ved 66 års alder, året før overgang til normal alderspensjon, er bare en tredel av arbeidsstyrken i jobb. – Den vanligste pensjoneringsformen frem til den alderen er uføretrygd. Fra 62 år har store grupper anledning til å gå av med AFP-pensjon. Men selv i denne gruppen er det langt vanligere å gå over på uføretrygd når folk slutter i jobb, sier Vaage.

• Les også: Karin Gaassand (67) trosser kreften og går på jobb.

Flest kvinner

Det er et klart mønster i de fleste aldersklassene fra 18 til 67 år at flere kvinner enn menn går på uføretrygd. I gruppen mellom 60 og 64 år var det i fjor nesten 54.000 uføre kvinner, mens det var litt under 40.000 uføre menn. Unntaket fra denne regelen er gruppen under 30 år. Blant de yngste er det flere menn enn kvinner som blir uføretrygdet. Vaage ser dette i sammenheng med at gutter i økende grad dropper ut av videregående skole. Mange blir gående arbeidsledig, er innom forskjellige tiltak uten å kvalifisere seg, og ender ofte opp med uføretrygd.

Høyproduktivt arbeidsliv

- Denne gruppen betaler prisen for det høyeffektive arbeidslivet vi har fått. I den globale arbeidsdelingen har vi eksportert de minst produktive og lavlønte arbeidsplassene til andre deler av verden. Det betyr færre jobber og røffere vilkår for den minst produktive delen av arbeidsstyrken. For dem er det forståelig at uføretrygd i dag i større grad er blitt et alternativ. Hans poeng er at det i Norge er lett for at helserelaterte trygder brukes til å løse problemene det nye arbeidslivet skaper. Vaage mener vi skal være glade for å ha gode trygdeordninger, men ser en stor fare ved at det påvirker tenkningen vår. - Med så sjenerøse ordninger ser vi kanskje ikke det betenkelige i at de minst produktive ikke slipper til. Det er uheldig hvis dette blir et trekk ved måten vi organiserer arbeidslivet på, sier han.

Liten varig effekt av tiltak

- Det er påfallende at den ekstreme høykonjunkturen vi har vært inne i de siste fem årene verken har hjulpet på antallet på uføretrygd eller langtidssykmeldte. Begge deler har økt, sier professor Kjell Vaage. Er det et umulig problem å løse? - Det er i hvert fall gjenstridig, og det er åpenbart ingen lettvint vei ut. I 2004 ble det innført en ordning med midlertidig uførestønad. Ordningen ble innført fordi erfaring viste at de som først kom inn i systemet, i stor grad forble uføretrygdet resten av yrkeslivet. Det er for tidlig å si om den nye ordningen vil forandre på dette, men Vaage er ikke optimistisk. Inkluderende arbeidsliv (IA) er et annet tiltak. Målet med IA-avtalen har blant annet vært å få flere med redusert arbeidsevne i arbeid. Det har også vært forsøk på å stramme til adgangen til uføretrygd. - Få av disse tiltakene har hatt varig effekt, konstaterer Vaage.

- Arbeidsevnen det viktigste

Markedsdirektør Kenneth Stien i NAV ser en stor utfordring i å få snudd dagens trend, som medfører at annenhver arbeidstaker vil forlate arbeidslivet som uføretrygdet. I stedet for bare å se på sykdom og diagnose, legges det i NAV-reformen mer vekt på arbeidsevne og oppfølging. - For eksempel kan en hørselshemmet ha nedsatt funksjonsevne. Men vedkommende kan ha 100 prosent arbeidsevne, hvis hørsel ikke er avgjørende i jobben eller at arbeidsplassen er tilrettelagt. Dette skiftet av fokus er avgjørende hvis vi skal sikre at velferdssystemet vårt blir bærekraftig fremover, sier Stien.