- Det farligste ved å overbeskytte barn, er at de ikke lærer seg å håndtere risiko senere i livet. Dette er noe ungene må lære. Hvor høyt du kan hoppe fra et tre uten å skade deg finner du bare ut av ved å klatre i trær. Og det er bare ved å være ute i trafikken at man lærer at biler er farlige, sier barnepsykolog Helene Guldberg til Adressa.no. Høgskolelektor Ellen Beate Sandseter ved Dronning Mauds Minne, høgskole for førskolelærerutdanning, er enig. Hun reagerte kraftig da det ble kjent at en barnehage i Nedre Eiker nylig innførte hjelm «for at barna skulle få leke fritt, men under litt tryggere rammer», som styreren uttalte. Hard snø og is var de største sikkerhetstruslene for barna. - Hjelm hører ikke hjemme i normal lek i barnehagen. Barn skal være i nærkontakt med omgivelsene, de skal kjenne at isen er hard og glatt. Det er en viktig del av erfaringene som barna skal gjøre, sier Sandseter. Hun er i avslutningsfasen av sitt doktorgradsarbeid om risikolek i barnehage blant norske fire- og femåringer, hvor hun har sett på barnas muligheter til å oppleve spenning i barnehagen, og de ansattes forhold til dette.

Mistet friheten

Barnepsykolog Helene Guldberg utga nylig boken «Reclaiming childhood», på mange måter en bekymringsmelding over måten barn blir overbeskyttet på, særlig i Storbritannia. For det er der Guldberg (43) har bodd i store deler av sitt voksne liv. Hennes egen oppvekst på Øya i Trondheim danner imidlertid et bakteppe for det hun skriver. - Jeg ville skrive denne boka fordi jeg følte at barn i dag har mistet mye av det jeg selv hadde som barn. Dette gjelder spesielt barn i Storbritannia og USA, men det gjelder også mange andre land. Det å ha friheten til å leke ute og oppleve utfordringer er noe barn har mye mindre av i dag, sier Guldberg, som har en doktorgrad i barnepsykologi. I boken hennes framstilles Norge som et annerledesland. - Det spesielle med Norge er at utelivet er veldig verdsatt. At barn får utfordringer, klatrer i trær og går alene til skolen sees på som viktig, sier Guldberg.

Skrekkblandet fryd

- Man må bare akseptere at noen ganger faller et barn og brekker en arm eller en fot. Det betyr jo ikke at du er en dårlig mor eller far om barnet ditt har blitt skadd. Armen eller foten vil jo leges, sier hun. Høgskolelektor Ellen Beate Sandseter er ikke i tvil om at det er viktig at barn får mulighet til å ta sjanser, våge mer og klatre høyere. - Hvis de skal bli i stand til å vurdere hva som er farlig, og bli i stand til å takle risiko senere i livet, må de nærme seg risikoen. Samtidig er det viktig at barna opplever mestringsfølelsen. Vi har alle en indre driv til å trå over grenser. Det er slik vi utvikler oss, påpeker Sandseter. Det å oppleve skrekkblandet fryd er en viktig del av barndommen. Derfor er det viktig at barna kan kjenne på magesuget når de rutsjer, og kriblingen når de har besteget nye høyder. - Det er ikke slik at de som har vannskrekk eller høydeskrekk, har blitt utsatt for skremmende opplevelser. Tvert imot, ting kan tyde på at det å klatre kan ha en effekt på å dempe angsten. Når de lærer seg å mestre dette i trygge omgivelser, finner de ut at det ikke er noe å være redd for, sier Sandseter. Hun har erfart at barna er flinke til å stoppe når ting blir for farlige.

Stikke seg unna

Forskeren mener ansatte i barnehagene er generelt flinke til å oppmuntre og støtte barna til risikofylt lek, til tross for at undersøkelser viser at de som jobber i barnehage, selv ikke er blant dem som søker spenning. Men det er forskjell på kvinnelige og mannlige ansatte. - Menn tillater gjerne mer, og er flinkere til å sette i gang risikofylt lek. Derfor er det viktig at det blir flere menn i barnehagene, sier Sandseter. - Nå går nesten alle barn i barnehage, hva betyr det i forhold til mulighetene for risikofylt lek? - Tidligere kunne barna leke fritt i gata og i nærområdet, og da kunne de ordne opp i ting på egen hånd. Nå er muligheten til å teste ut fysiske grenser, og stikke seg unna, sterkt begrenset. Derfor er det viktig at barn får mulighet til å leke litt for seg selv. Foreldre og barnehageansatte trenger ikke vite hva som skjer hele tiden, sier Ellen Beate Sandseter.