Ryenhjemmet er alzheimerrammede Kåre Mathisens (65) femte oppholdssted siden han fikk diagnosen i 2001. Det var også her han var på avlastning første gang, i oktober 2006. Da ble oppholdet mindre vellykket enn nå.

–Den gangen skulle Kåre være der i to uker på avlastning og åtte uker hjemme. Det var ikke lagt opp til at han skulle få den hjelpen han trengte, så han ble veldig sint og raste mye. Da hentet vi ham hjem før tiden, forteller Kåres kone.

–Uholdbart. Siden var Kåre innom Nordseterhjemmet, Silurveien sykehjem og Vardåsen, før han igjen kom til Ryenhjemmet sommeren 2007.

–For en som fikk panikk for sykehjem, er det uholdbart å bli flyttet på så mye, sier Synnøve.

Hun har fått oppleve på kroppen at hjelpen ikke kommer av seg selv når man trenger den.

–Man får som oftest hjelp etter hvert, men man må slåss så voldsomt for det. I en slik situasjon føler man seg svak, uansett hvor sterk man vanligvis er.

Klokkestyrt.

Synnøve Mathisen er oppgitt over at klokken skal styre de syke og hjelpetrengendes behov, spesielt i hjemmehelsetjenesten.

–Mange av de behovene man har er fortsatt der når kontortiden er over. Vi har opplevd å trenge hjelp på kveldstid, mens systemet da har stoppet opp. Sykdommer og alderdom går ikke etter klokken, sier hun oppgitt.

Hun tror heller ikke at det handler så mye om penger som det alltid snakkes om.

–Det trengs nok mer penger, men jeg tror det finnes nok ressurser. Problemet er at de brukes feil, mener Mathisen.