Bussjåfør Raja Saravanai er klar til å dra på kveldsskift når telefonen ringer på Skjetten rett utenfor Oslo. På en sprakende satellittlinje får han høre at hans tre år yngre bror er drept. I et flyangrep. Bomben traff flere mennesker. Småbitene som var igjen ble senere skyflet ned i bombekrateret av dem som hadde unnsluppet. Det var ingen ting å begrave.
Telefonsamtalen varte i ett minutt. Siden har familien på Skjetten ikke fått livstegn fra brorens kone, fire barn eller andre slektninger i den såkalte «sikre sonen» nord på Sri Lanka. De aner ikke hvem som lever, er skadede eller døde i området som betegnes som «helvete på jord». Men de gransker daglig de groteske bildene av skadede og døde som legges ut på Internett. Og gruer seg for å ta telefonen når den ringer.
Raja avlyste kveldsskiftet. Siden har han ikke vært i stand til å kjøre buss, sove eller konsentrere seg. Eller føle glede. Når han leker med de tre døtrene, må han late som om han er til stede. Tankene er i hjemlandet.
Den røslige mannen lar tårene strømme fritt mens han forteller hjemme i stuen i rekkehuset. –En tamilsk mann skal ikke gråte. Men jeg kan ikke stenge sorgen her inne, sier han og tar seg til hjertet.
Fikk oppmerksomhet.
En kort kjøretur senere er han på plass foran Stortinget. Nok en gang. Under plakater og Tamiltigrenes røde flagg roper et par hundre norske tamiler slagord – ledet an av en gruppe unge jenter med roperter. «Norge ta et standpunkt, før det er for sent», «Vi krever umiddelbar våpenhvile», «Stopp blodbadet», gjentar de utrettelig, time etter time. På Stortinget er det stille. Folk haster forbi uten å ofre forsamlingen et blikk. Demonstrasjonene er godt inne i sin andre uke. Alt skjer i rolige former. Kameraene og pressefolkene er borte.
–Det gjør godt å være her. Her trenger vi ikke tenke på annet enn sorgen og fortvilelsen, sier Raja, som har vært med på hver eneste demonstrasjon siden sms’ene begynte å svirre mandag i påskeuken. Nyheten om flere hundre drepte sivile og ryktene om at regjeringshæren brukte kjemiske våpen, førte til rask mobilisering foran Stortinget. Demonstrerende tamiler er ikke noe nytt. Men da de satte seg ned og blokkerte trafikken ved Børsen, fikk de omsider også mediedekning. Den fortsatte da de dagen etter nektet å fjerne seg fra Regjeringskvartalet, og toppet seg da rasende ungdommer knuste Sri Lankas ambassade første påskedag.
Sterke følelser.
Flere har spurt seg hvordan de fredelige og velintegrerte tamilene, Norges «superinnvandrere», plutselig tyr til aggressive metoder. Og hvor «spontant» det kan være at tilsvarende demonstrasjoner skjer i hele vesten.
–Det som skjedde i påsken, med en konfronterende linje og oppriktig frustrert ungdom i front, representerer et vannskille for norske tamilers organisering og arbeidsform, fastslår en av Norges fremste Sri Lanka-eksperter, professor Kristian Stokke. Han mener det slik sett er typisk for de lovlydige tamilene at de har beklaget og tatt selvkritikk i ettertid.
–Men nå er det viktig at de er konstruktive og ikke bare roper høyt. Går de over streken en gang til, vil det skade omdømmet deres.
Noen av de «oppriktig frustrerte ungdommene» bruker en internettkafé på Oslo S som kontor for det som er blitt en heldøgnsgeskjeft. De ble trukket inn i påsken, og har siden opptrådt som medietalsmenn, bindeledd til politiet og organisatorer. Nå skulle de forlengst vært tilbake på lesesaler og forelesningsrom.
–Det er ikke mulig å sitte i Trondheim og konsentrere seg om studiene når jeg vet hvor mange som lider. Som tamil føler jeg ansvar for folk som ikke har vært like heldige som meg, sier Mani Radakrishnan, til daglig sivilingeniørstudent, og representativ for en svært velutdannet annengenerasjon.
Arunthan Perinpasivam klikker frem noen grusomme videoklipp av lemlestede ofre på nettet.
–Se på dette! Hadde nordmenn flest sett slike bilder, ville de kanskje engasjert seg mer. Nå blir det bare en fjern politisk konflikt, sier han.
Gaza unntaket.
Petter Eide, generalsekretær i Norsk Folkehjelp, tror tvert imot de klare politiske overtonene i konflikten er en del av forklaringen på nordmenns manglende engasjement. Som målt ut fra lidelse burde vært minst på høyde med Gazakrigen.
–Jeg forstår tamilenes rop om hjelp. Men skulle vi bidratt til folkelig mobilisering ville det gitt inntrykk av at vi støtter LTTE (Tigrene) og deres krav om en selvstendig stat. Partene har valgt krig. Da har vi ikke andre virkemidler enn å kreve at krigens spilleregler blir fulgt, sier Eide, som minner om at nordmenn vanligvis ikke mobiliserer for undertrykte grupper i verden:
–Gaza og Palestinerne utgjør et unntak på grunn av både historiske, symbolske og politiske årsaker.
Psykisk krise.
På Rommen i Groruddalen, området der det bor desidert flest norske tamiler, ligger Tamilsk ressurssenter. Lederen, Rajah Balasingham, lengter etter et fakkeltog for fred på Sri Lanka i Oslos gater. I stedet er han selv med og arrangerer en tamilsk massemønstring i formiddag.
–Er det vår feil at nordmenn ikke viser sin medfølelse? Er vi mindre verd enn palestinerne, spør han og er oppriktig bekymret for den psykiske påkjenningen hans landsmenn er utsatt for. Den deles også av Folkehelseinstituttet, som i et brev til Helsedirektoratet uttrykker uro både for den psykiske helsen og den sosiale integrasjonen til tamilene.
–Folk har forandret seg. De har opplevd mange år med krig og tsunamien. Men under tsunamien fikk vi hjelpe og vi fikk vite hvem som var døde. Nå kan vi hverken hjelpe eller trøste, sier Balasingham, som er vel kjent med beskyldningene om grusomheter og overgrep også fra LTTE. –Så slipp inn nøytrale observatører og medier. Få frem sannheten!
Støtte i tempelet.
Det grønne, slitne industribygget på Ammerud gir få assosiasjoner til det guddommelige. Men her, en furutrapp opp, ligger hinduenes hellige tempel. Tre kvelder denne uken har gudstjenestene vært viet bønn om fred på Sri Lanka. Styremedlemmene i menigheten er helt på linje med sine demonstrerende landsmenn i sentrum.
–Vi står sammen og demonstrerer når vi kan. Vårt eneste ønske nå er fred, sier nestleder Kanagaratnam Pulendran. –Men nordmenn må slutte å bare høre på den Sri Lankesiske regjeringen. Og FN burde vært mye mer aktiv og påvirket begge partene, fortsetter han, helt uanfektet av at et par med et nyfødt barn gjennomfører en vandrende gudstjeneste i rommet. Også de drømmer om fred.
I formiddag marsjerer bussjåfør Raja sammen med familien gjennom Oslos gater.
–Hva annet kan vi gjøre, vi som vil følge lover og regler, spør han. I tempelet har han derimot ikke vært siden broren døde. –Men den dagen jeg får vite at slekten lever – da skal vi takke i tempelet.
