Det hender man er i godt selskap. Statsministeren føler seg rundlurt av Kjell Inge Røkke, ja, fiskeren fra Molde har ført Den Selvsamme Norske Stat bak lyset, ifølge kommentatorer. Da er det nesten med litt stolthet en kan melde: Jeg ble lurt lenge før dere alle.

Skjebnesvanger onsdag.

Scenen er Storgata i Molde. Denne engatesbyen på Nordvestlandet der du er tvunget til å møte de samme personene flere ganger om dagen hvis du må tjene til livets opphold – i Storgata.

Jeg møtte Kjell Inge – Røkke visste jeg ikke han het før han begynte å gå på ski – to ganger på én og samme skjebnesvangre onsdag. Året var 1972. Vi solgte begge to Romsdals Budstikke. Frem og tilbake i Storgata på morgenkvisten, før vi skulle på skolen.

Jeg var 11 år, Kjell Inge 14.

Som i et glimt så jeg hva som var i vente.

Få stjerner.

Vi hadde ikke så mye å sole oss i glansen av den gang, «i Målle». Visst hadde vi Ingolf Mork som hadde vunnet hoppuken samme året, og en smal jazzfestival. Kjell Magne Bondevik hadde ikke slått gjennom ennå, selv om han dog var blitt statssekretær for Lars Korvald. Molde FK nøyde seg med å spille mot Clausenenga, Brumunddal og Verdal.

Vi avisselgere i Storgata sjekket alltid med hverandre hvor mange aviser vi hadde solgt. Men Kjell Inge ville ikke si hvor mange han hadde solgt den dagen. Han ville i stedet sammenligne tykkelsen på avisbunkene. Mens vi sammenstilte våre bunker, så Kjell Inge sitt snitt til å flytte tommelen inn over min bunke, slik at han tok med seg halvparten av mine aviser da våre avisbunker skilte lag.

Til alt overmål greide han å finte meg ut enda en gang til, med nøyaktig samme fremgangsmåte, senere på morgenen. Da skjønte jeg det. Jeg så også hva han gjorde. Men Kjell Inge var for stor og sterk til at jeg våget å reagere, enn si stoppe ham. Tre års aldersforskjell kan være enormt.

Evig lønnsmottager.

Jeg, dømt til et evig liv som lønnsmottager, opplevde den dagen å skylde «Budstikka» penger, da jeg skulle gjøre opp dagens salg. Kjell Inge, den kommende mangemilliardæren, kunne dra på skolen med papirpenger i lommen.

Jeg gråt mine modige tårer, men møtte opp dagen etter med femmeren jeg skyldte «Budstikka».

Det ble aldri noen generalforsamling.