Fra 1980 og frem til 2002 var det en jevn økning av antall barn adoptert fra utlandet. I 2003 begynte en liten nedgang, og trenden vedvarer. Nye tall for 2008 viser at det ikke har kommet færre barn til Norge på 28 år.

–Utviklingen har flere forklaringer. Hovedårsaken er at stadig flere nasjoner ønsker å finne løsninger for sine barn i eget land, noe vi skal være glade for. Færre barn i verden frigis til utenlandsadopsjon, mens antallet som ønsker å adoptere i vår del av verden, øker, sier Kjetil Horgmo, direktør i avdeling for ungdom og familie i Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet)

I en årrekke har norske par og enslige adoptert barn fra Kina, Sør-Korea, Colombia, India, Brasil, Etiopia og mange andre land. Om ikke disse landene har samme velferdsmodeller som vestlige land, er bedre ordninger etter hvert på plass når det gjelder familieplanlegging, vilkår for enslige og generelt nye, mer bevisste holdninger til adopsjon. Disse faktorene påvirker nedgangen i antall barn som kommer til Norge.

Vil beholde barna.

–Myndighetene i flere land, Sør-Amerika for eksempel, har store kampanjer for å få flere familier til å adoptere barn fra eget land. Dette er i tråd med internasjonale konvensjoner. Barnets beste skal ligge til grunn for all adopsjon. Om et barn ikke kan vokse opp i sin biologiske familie, skal man prøve å finne løsninger slik at det kan vokse opp i en annen familie i sitt hjemland, sier Horgmo.

Norske myndigheter gjør ikke noe aktivt for å snu trenden. Det er de ulike adopsjonsforeningene som har ansvar for å finne nye samarbeidsland og etablere kontakter i disse. For å kunne formidle barn fra et land trenger foreningen en godkjenning både fra norske myndigheter og myndighetene i vedkommende land. Norske myndigheter legger avgjørende vekt på at barnets interesser blir ivaretatt på en trygg måte slik at barnets rettssikkerhet ivaretas.

–Vi vet at kjøp og salg av barn har foregått og trolig fortsatt foregår i enkelte land. Denne virksomheten vil norske myndigheter ikke bidra til å opprettholde.

Norske myndigheter har ikke skjerpet kravene til norske adoptivforeldre de siste årene, men noen av landene som Norge adopterer fra, har. Kina har for eksempel skjerpet kravene som stilles til søkernes helse og økonomi.

–I tråd med at færre barn i verden er tilgjengelig for adopsjon, merker vi også at antall søkere i Norge har sunket. Det er grunn til å tro at flere forsøker andre alternativer enn adopsjon fordi det nå er en ventetid på på tre–fire år for å få et barn, sier Kjetil Horgmo.

Ja og nei.

Ekteparet Astrid og Henning Kolstad kjenner den vanskelige prosessen. I 2001 adopterte de en liten gutt fra India. Fem år senere fikk de endelig ja til å adoptere en liten jente fra Filippinene. Så ombestemte norske myndigheter seg, og sa nei.

–Det var en stor sorg, som å miste et barn. Vi hadde gledet oss så lenge til å bli foreldre igjen, og at sønnen vår skulle bli storebror. Da vi fikk beskjed om at vi likevel ikke kunne få henne, var skuffelsen enorm, forteller Astrid Kolstad (42).

Etter at hun og mannen Henning Kolstad (54) fikk sønnen fra India, bestemte de seg granske raskt for å få et barn til.

–Adoptivsønnen vår kommer opprinnelig fra Calcutta, og er en glad og velfungerende gutt. Han har imidlertid ADHD og lærevansker, men er god utvikling. Vi følte oss i god stand til å ivareta omsorgen for et barn til, sier Henning.

Da de fikk ja til å adoptere en liten jente fra Filippinene ble de overlykkelige.

–Vi fikk informasjon om at hun hadde epilepsi, men det gjorde ingen forskjell for oss.

Faglig utvalg.

Ekteparet Kolstad var godkjent på alle områder i adopsjonsprosessen, både fra filippinske og norske myndigheter. Men på grunn av den filippinske jentas medisinske tilstand, måtte saken behandles i det såkalte Faglig utvalg. Når et barn med en kronisk sykdom skal adopteres, må utvalget, bestående av blant annet lege og psykolog vurdere søknaden på nytt. De skal bestemme om det aktuelle barnet bør plasseres hos den aktuelle familien, eller ikke. 11. august 2005 konkluderte utvalget med følgende: «... den samlede omsorgsoppgave ved en ny adopsjon kan bli for stor for denne familien. FU finner derfor ikke å kunne tildele barn (...) til adopsjon av familien Kolstad».

Ekteparet Kolstad ble sjokkert over vendingen saken hadde tatt.

–Vi mener utvalgets beslutning var et feilgrep og basert på til dels feilaktig grunnlag. Det vi reagerte mest på var at avgjørelsen ble tatt etter en telefonsamtale. Vår egen vurdering var tillagt null verdi, mens personer som ikke engang kjenner oss, sjonglerte fritt, sier Henning Kolstad.

Faglig utvalg behøver ikke å besøke de aktuelle familiene personlig. I familien Kolstads tilfelle ble avgjørelsen tatt etter en telefonsamtale og gjennomgang av eksisterende dokumenter. Ekteparet følte seg umyndiggjort og diskvalifisert som foreldre.

–Min mann og jeg hadde samme fysiske og psykiske helsetilstand ved søknad nummer to som ved nummer en. Vi har god økonomi og bor på et familievennlig sted.

Det er strenge krav for å bli adoptivforeldre. Astrid Kolstad har i en periode brukt medisiner for en fysiologisk ubalanse i hjernen, men har så å si ikke sykefravær fra jobben.

–Flere sakkyndige har uttalt at diagnosen til min kone er irrelevant i forhold til hennes omsorgsevne. Men vi tror Faglig utvalg bet seg merke i akkurat dette. Akkurat som de gjorde angående min vekt. Til tross for noen kilo for mye har jeg god helse. Jeg har flysertifikat og gjennomgår hyppige helsetester, sier Henning Kolstad.

–Men bør det ikke stilles strenge krav til adoptivforeldre?

–Jo, men avgjørelsene myndighetene tar, må baseres på riktig grunnlag. Ikke på tilfeldigheter og antagelser. Vi ønsker å fortelle vår historie nå, fordi den ikke er enestående. Jeg er overbevist om at mange norske adoptivforeldre opplever lignende urett.

Ekteparet har nå forsonet seg med at de ikke får flere barn. Tiden har løpt fra dem.

–Men vi har en skjønn gutt som vi elsker, det er det viktigste nå.

Kjetil Horgmo i Bufdir kan ikke kommentere konkrete saker, men sier Faglig utvalg alltid baserer seg på barnets beste.