En regnvåt høstkveld den 7. september 2000 ble trebarnsmor Liv Anita Bjerke (49) slengt 29 meter i været i et fotgjengerfelt ved tettstedet Lena på Østre Toten. Sjåføren som kjørte på henne, en lokal 24-åring, ble dømt til 60 dagers betinget fengsel for grov uaktsom kjøring. Han så ikke refleksene på regnjakken hennes, selv om alle andre biler stanset for å slippe fotgjengeren over.

Han ble også dømt til å betale Bjerke 75000 kroner i oppreisning for tort og svie. Snart ni år etter har han fortsatt ikke gjort opp for seg. En femhundrelapp her. Tre hundre kroner der. Kravet må Liv Anita selv holde i live gjennom namsmannen. Han tar 750 kroner fra henne for å kreve inn småsummer fra en skadevolder som ikke har penger nok til å betale ned rentene en gang.

Mange krav

Rundt 1150 ofre kan ha krav på slik oppreisning hvert år. Et gjennomsnittlig oppreisningsbeløp er på 70000 pr. skadetilfelle, 100000 til de etterlatte om offeret dør. Hvor mange som faktisk lykkes i å kreve inn hele beløpet fra skadevolder, vet man ikke.

Til forskjell fra annen erstatning, som kompenserer for økonomisk tap etter skaden, skal oppreisningen hjelpe offeret til å lege såret og komme videre. Men uoppgjorte oppreisningskrav har snarere revet opp såret på nytt og på nytt.

Inntil nylig unntok nemlig norsk lovgivning oppreisning fra den obligatoriske forsikringsordningen for trafikkskader. Pengeinnkrevingen ble til et oppgjør mellom offer og skadevolder. Og mange advokater rådet sine klienter til å avstå fra å kreve oppreisning på grunn av belastningen.

Fikk kritikk

Én uke etter påkjørselen, mens Bjerke fortsatt lå i koma på sykehuset, falt en dom i EF-domstolen som gjorde det klart at EØS-landet Norge må sikre at alt erstatningsansvar er dekket av forsikring. Men Norge endret ikke på oppreisningsordningen før i forrige uke.

Enda et trafikkoffer måtte kjøre saken sin for retten, før Justisdepartementet tok til seg kritikken fra EFTA-domstolen. Det skjedde i fjor sommer, og den 1. juli i år ble norsk lov endret slik at også oppreisning er dekket av den obligatoriske bilforsikringen.

Samtidig erkjente staten erstatningsansvar for ofre med uoppgjorte oppreisningskrav, men bare for dem som ble skadet senere enn 1. januar 2001. For selv om staten er enig i at den har brutt EØS-avtalen siden 1994, mener den bruddet først ble grovt nok fra 2001. Så mange som 8000 trafikkofre mellom 1994 og 2001 kan derfor falle utenfor ordningen.

–Smålig

–Det er smålig av staten, sier Liv Anita Bjerke.

Sammen med syv andre trafikkofre og Landsforeningen for trafikkskadde i Norge (LTN) forbereder hun nå et gruppesøksmål mot staten for å kreve inn pengene de ikke har fått. Til sammen har de oppreisningskrav på rundt 600000 kroner.

De får bistand fra en av Norges beste advokater på erstatningsrett og EØS-rett. Advokat Tom Sørum fra Advokatfirmaet Næss & Co DA har tidligere vunnet en prinsipiell seier over staten. Også da, i den såkalte Finanger II, dreide det seg om unntak for trafikkforsikring og brudd på EØS-avtalen.

–Vi mener denne saken er direkte sammenlignbar med den siste Finanger-saken, sier Sørum.

Han mener bruddet på EØS-avtalen var tilstrekkelig grovt også før 2001, fordi direktivene har vært de samme helt siden 1994.

–Ordlyden i direktivene har vært helt lik, og formålet, å sikre skadelidtes rettigheter mot hull i ansvarsdekningen, har vært det samme, sier Sørum.

–Kan sakene være foreldet?

–Foreldelse kan bli et tema hvis staten påberoper seg dette. Vår oppfatning er imidlertid at sakene ikke er foreldet fordi det ikke kan forventes at skadelidte selv forsto at bestemmelsen var i strid med direktivene i EØS-avtalen og at han/hun hadde et mulig erstatningskrav mot staten på grunn av dette, svarer Sørum.

Ifølge tall fra Justisdepartementet har 335 trafikkofre hittil fremmet kravene sine for den statlige erstatningsordningen. Hele 10 prosent av kravene er fra før 2001, og det til tross for at Justisdepartementet informerer om at ordningen kun gjelder krav på rett side av datoen.

Store tall

Hvor mange som har penger til gode fra 1994 til 2001 er det ingen som vet eksakt. Ifølge anslag fra Finansnæringens Hovedorganisasjon og Trafikkforsikringsforeningen kan oppreisningskrav beløpe seg til rundt 150 millioner kroner i året. Justisdepartementet er mer forsiktige, og regner med årlige krav på ca. 80 millioner kroner.

LTN mener grensen på 2001 er helt urimelig.

–I praksis innebærer den at de som ble påkjørt av en fyllekjører på vei til nyttårsfyrverkeriet nyttårsaften 2000 ikke får oppreisningserstatning, mens de som blir påkjørt av en fyllekjører på vei hjem fra feiringen får erstatning, sier Per Oretorp, seniorrådgiver i LTN.

Ved å stå frem i Aftenposten håper Bjerke å motivere andre til å stå frem med kravet sitt.

–Hvis du er hardt skadet, orker du ikke jobbe med oppreisningskravet i tillegg, sier hun.

De første årene var det ektemannen Mads Bjerke (49) som kjempet konas sak. Selv husket hun ikke engang hvordan det så ut i stua hjemme.

I dag føler hun seg sterk nok til å fullføre kampen.

–For meg handler det om å avslutte saken min, og å avslutte den for andre. Det handler om å få lagt kravet bak seg, og fortsette med resten av livet, sier hun.

Livet hun skal fortsette er snudd på hodet etter ulykken. Hun som sjonglerte to assistentjobber for funksjonshemmede, ble plutselig pleietrengende selv. Etter to år inn og ut av rehabiliteringssentre og sykehus, og seks år hjemme, er hun nå i stand til å dra til det lokale treningssenteret på egen hånd. Der er hun spinninginstruktør to timer i uken. Hjelpepleierutdanningen hun skulle ta, tilhører et annet liv.

LFT ble lovet et svar på sin henvendelse til Justisdepartementet i slutten av mai, men svaret er utsatt til etter ferien.