Norge

Det hjelper å klage på diskriminering

Banken krevde svaksynte Tone Nybakken for nesten 5000 kroner for en talende kodebrikke til nettbanken. Den nye loven mot diskriminering av funksjonshemmede fikk banken til å snu tvert.

AV: jan tomas espedal (foto)

Da svaksynte Tone Nybakken i fjor høst forhørte seg i Sparebanken Øst om hun kunne få en talende kodebrikke til nettbanken, fikk hun beskjed om at det ville koste 3900 kroner pluss moms.

- Jeg syntes det var drøyt. At jeg måtte betale mye mer enn andre for å klare meg selv syntes jeg var urimelig, sier Nybakken.

Hun visste at den nye tilgjengelighetsloven gjaldt fra årsskiftet og bestemte seg for å prøve bankens avgjørelse rettslig. Saken ble sendt til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO).

Etter at LDO tok kontakt, snudde banken tvert og bestemte at «inntil videre» skal blinde og svaksynte betale det samme som andre for kodebrikken, 10 kroner i måneden.

Urimelig høyt.

Administrerende direktør i Sparebanken Øst, Trond Tostrup, er enig i at det var urimelig å kreve så mye for brikken.

- Det er lettere å se hvor urimelig det var når sånne saker dukker opp. For banken er dette lite penger, mens det for kunden vil være en stor utgift. I tillegg har vi så få tilfeller at det vil være veldig dumt å legge seg ut med ombudet for en så liten sum. Hadde det dreid seg om mer penger, ville vi kanskje sett annerledes på det, sier han.

- Men hvorfor inntil videre?

- Jeg antar at vi har sagt «foreløpig» fordi vi ikke ønsker å bli konfrontert med beslutningen om 10-15 år. Det viktigste må være at vedkommende slipper å betale, men i utgangspunktet ønsker vi ikke å kryssubsidiere produkter. En problemstilling som kan dukke opp, er om de som ikke har et handicap skal betale for dem som har det? Prisen er basert på bankens reelle kostnader på brikken, og de må banken få dekket.

Direkte diskriminering.

Fungerende likestillingsombud, Elisabeth Lier Haugseth, mener at mye taler for at dette er i strid med loven.

- Folk er avhengige av kodebrikken for å bruke nettbank. Å avkreve høyere pris av blinde og svaksynte er direkte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, med mindre banken har svært gode grunner for å forskjellsbehandle kundene slik. Denne praksisen opprettholder de i realiteten også når de sier at de «foreløpig» skal tilby brikken på alminnelige vilkår. Banken bør tilby tjenestene på lik linje til alle. At banken selv har utgifter på disse tjenestene, spiller i utgangspunktet ingen rolle, sier hun.

Takker loven.

Sverre Fuglerud i Blindeforbundet mener det er helt urimelig å skulle legge kostnadene på dem som ikke kan bruke de ordinære brikkene.

- Problemet er jo at disse har en utforming som en del kunder ikke kan bruke. Jeg tolker det slik at ombudet mener det skal være veldig gode grunner til at loven ikke skal gjelde i en slik sak. Men uten den nye loven ville vi ikke kommet så mye lenger enn at Nybakken måtte betale, sier han.

Mange klager.

Siden nyttår har LDO mottatt 84 klager, mot totalt 15 klager de tre foregående årene. Også i veiledningssaker, hvor enkeltpersoner ber ombudet om råd for hvordan de skal håndtere konkrete situasjoner, har antall henvendelser økt kraftig. Siden 2006 har antall veiledningssaker økt fra 27 og 61 saker i henholdsvis 2006 og 2007, til 89 i fjor. Nå har ombudet mottatt over 300 forespørsler om veiledning bare på et halvt år.

Årsaken er at der tidligere lover i hovedsak har forbudt diskriminering på arbeidsplassen, tar den nye for seg alle samfunnets arenaer. Loven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, gjennom et krav om «universell utforming for virksomheter som retter seg mot allmennheten».

Det betyr at alle butikker, perronger, offentlige bygg og andre arenaer hvor folk ferdes skal være tilgjengelige for alle. Og det betyr at banker ikke kan sette ulik pris på samme tjeneste.

- Vi ser at det er et stort behov for å gjøre mye med universell utforming. De aller fleste klagene handler om manglende fysisk tilrettelegging. Men loven dreier seg om mer enn dørterskler og automater, sier Lier Haugseth.

Matallergi og lesevansker.

Også skikkelig merking av innholdet i mat i kantiner, eller informasjonsskilt i en skrifttype og utforming som folk med lesevansker kan oppfatte, faller inn under lovens virkeområde.

Det eneste som kan frita fra kravene er hvis det er uforholdsmessig for virksomheten.

- En slik saklig grunn kan være at en liten spesialbutikk i annen etasje, med tilsvarende liten økonomi, ikke har råd til å installere heis, sier Lier Haugseth.

Tas til følge.

Hva som er saklige grunner er det LDO som vurderer. De tror en god del av sakene vil tvinge frem endringer.

- Forhåpentligvis vil uttalelsene våre tjene som rettesnor for hva som skal til for at en virksomhet er tilgjengelig for flest mulig, sier Lier Haugseth.

- Hvor langt vil dette gå? Kan skolefruktordningen blir trukket for retten fordi en skole ikke tilbyr annet enn appelsin en dag?

- Tilbyr skolene ikke annet enn appelsin til elever med sitrusallergi, er det mest sannsynlig indirekte diskriminering. Men dette spørsmålet ender nok ikke i retten. Det er LDO, og eventuelt Likestillings- og diskrimineringsnemnda som først og fremst avgjør saker om brudd på denne loven, og det ville være veldig rart om skolen ikke rettet seg etter en uttalelse fra oss.

Skolefrukt Skolefruktordningen gir elever én type frukt hver dag, og den dagen det er en sitrusfrukt, får elever som har allergi ikke alternativ frukt. –Opplæringsloven pålegger skolen å tilby elever gratis frukt og grønnsaker. Dersom en skole kun tilbyr sitrusfrukt enkelte dager vil dette føre til at elever som har sitrusallergi ikke vil kunne ta del i ordningen disse dagene. De stiller altså dårligere enn personer som ikke har allergi. I henhold til loven er det forbudt å indirekte diskriminere allergikere. I utgangspunktet vil en praksis som dette kunne være indirekte diskriminering. Dersom skolen skal pålegges å tilby frukt for alle, må de etter dette ha en saklig grunn til å ikke tilby ulike frukttyper, mener LDO. Parkeringsautomater Ombudet har mottatt klage fra en person som sitter i rullestol og ikke når opp til myntinnkastet på parkeringsautomatene til et parkeringsselskap. –Saken er til vurdering, og ombudet kan derfor ikke gå nærmere inn i den rettslige vurderingen av om dette er noe parkeringsselskapene må endre på. Ut fra forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (DTL) mener ombudet at det kan se ut til at billettautomater faller innunder det som i § 9 betegnes som «fysiske forhold». Ombudet vil derfor anmode parkeringsselskaper om å foreta en vurdering av hva som kan gjøres for å bedre tilgjengeligheten til tjenestene de leverer, mener LDO. Prøverom Ombudet har mottatt en klage fra en person som var i en klesforretning som ikke hadde stol eller krakk i prøverommene sine. Dette var butikkens «policy». Personen spurte om å få låne en stol eller krakk, men fikk ikke det. –En forretning som har som policy å ikke ha stoler i prøverommet, vil høyst sannsynlig ha en praksis som er i strid med loven. Butikker skal være universelt utformet, noe som betyr at prøverommene så langt som mulig må være tilpasset ulike brukere og deres forutsetninger. Å sørge for at kundene får tilgang til en krakk kan heller ikke sies å være uforholdsmessig byrdefullt for en forretning, mener LDO. Matallergi En person som ikke kan spise glutenholdige varer, har sendt en klage til ombudet fordi kantinen på arbeidsplassen ikke merker hvilke varer som er glutenfrie. –Dette er en pågående klagesak hvor vi ikke har konkludert, og kan derfor ikke uttale oss direkte. Men tilfellet faller inn under lovens saklige virkeområde. Reklameskilt Ombudet har mottatt en klage på små reklameskilt på hyllene i matvarebutikker, i hodehøyde og som stikker om lag 20-30 cm ut fra hyllekanten. Klagen går på faren for at svaksynte kan bli «stukket» i ansikt eller øyne. Videre kjøres gitteret til inngangen i butikkene litt ned ved stengetid og frem til alle kundene er ute av butikken. Den som klager er svaksynt og stanget borti gitteret på vei ut av butikken. –Saken kan etter ombudets syn illustrere at det ofte er manglende kunnskap hos virksomheten som medfører at det blir opprettet klagesak. Alle virksomheter har plikt til å vurdere hvordan de bedre kan tilgjengeligheten for personer med ulike brukerforutsetninger.

17 prosent av befolkningen i alderen 15-66 år har en funksjonshemning, 15 prosent av alle menn og 19 prosent av alle kvinner. Dette utgjør totalt 555000 personer. Funksjonshemning blir av SSB definert som fysisk eller psykisk helseproblem av mer varig karakter, som kan medføre hindringer i det daglige liv. Eksempler er sterkt nedsatt syn eller hørsel, lese- og skrivevansker, bevegelseshemminger, hjerte- eller lunge- problemer, psykisk utviklingshemming og psykisk lidelse. Personer med samme (objektive) helseproblem kan i ulik grad oppleve dette som en funksjonshemning, bl.a. avhengig av rammene i det daglige, som hjem, nærmiljø, sosialt nettverk og lokalt arbeidsmarked.