Året er 1900, og den moderne tungindustrien er på vei til landet. På Ringsaker i Hedemarkens amt er det sommer. Det er den tolvte dagen i august, og en gutt kommer til verden på Rustad gård i Veldre kirkesogn.

Lite vet mor Berte at gutten hun holder i armene, skal leve dobbelt så lenge som forventet levealder på den tiden.

–Det er ikke lenger som da jeg var 106, for jeg begynner å glemme noen adresser og navn innimellom, sa Rustad for ett år siden da vi besøkte ham på Gjøvik i forkant av 108-årsdagen.

Da greide han seg godt selv, med litt assistanse fra hushjelpen sin. I dag fyller han 109 år og er fortsatt Norges eldste mann. Dagen ble feiret sist lørdag. Da var det i underkant av 30 innbudte gjester, og selskapet ble holdt i omsorgsboligen hvor han bor. Rustad holdt som vanlig velkomsttalen selv.

Humøret på topp.

For selv om helsen har tapt seg litt, er humøret, som alltid, på topp.

Da Rustad var fem år, var Theodor Roosevelt president i USA. «Titanic» var ennå ikke påtenkt, og Norge hadde nettopp erklært seg uavhengig av Sverige. I folkeavstemningen 13.august, dagen etter Rustads fødselsdag, stemte 368208 ja til «den stedfundne Opløsning af Unionen» og bare 184 nei. Høsten samme året ble prins Carl av Danmark til Kong HaakonVII av Norge.

Noe av det første Rustad kan huske, er fra 1905.

–Far var blitt utkalt i tilfelle det skulle bli krig mot Sverige. Men han kom raskt hjem igjen siden det ikke ble noe av, og da hadde han med seg epler til oss ungene. Jeg ser det så godt for meg. Vi sto ute i gangen, og far sto der og delte ut eplene. Vi fikk et halvt eple hver, forteller han, da vi møter ham nå.

Dødsfall.

Rustad vokste opp med seks søsken, far Johannes var bonde, og mor stelte på gården.

–Hun døde ung. Det var vondt for en liten gutt å miste moren sin så tidlig. Så jeg har vært med på litt av hvert.

Berte Rustad døde av tuberkulose bare 47 år gammel, da Jørgen var ti år.

Den siste tiden er Rustads syn og hørsel svekket, men han klarer seg uten særlige hjelpemidler.

–Men det er kjedelig stadig å spørre om å få sagt ting om igjen. Og i fjernsynet snakker de så fort, særlig kvinnene, så da greier jeg ikke henge med lenger.

De rike først.

Mens kampene raste under første verdenskrig, og Panama-kanalen ble offisielt åpnet, sto Rustad til konfirmasjon på Ringerike og fikk tilsammen 36 kroner i gaver.

–Vi ble stilt opp på kirkegulvet. De rikeste familiene først og de fattigste sist. Det reagerte jeg på også den gangen og syntes det var en uskikk. Jeg var nummer tre, så det var ikke farlig med meg. Men det kunne være noen veldig flinke og kjekke folk som måtte stå i bakerste rad.

Det er rundt 40 år siden Rustad ble enkemann. Han giftet seg med Magnhild Maurset i 1924, men hun gikk bort i 1978. De fikk en datter sammen, og hun er snart 85 år.

–Folk tror det er kona mi, men det er nå dattera da, sier Rustad, og ler. Siden har det blitt både barnebarn, oldebarn og tippoldebarn.

Lørdagsbarnetimen.

I 1924, det året det sto til bryllupet mellom Jørgen og Magnhild, begynte Adolf Hitler å skrive Mein Kampf, og lørdagsbarnetimen ble kringkastet for første gang. Siden den gang har Rustad besøkt over 30 land. I løpet av arbeidslivet har han møtt mange mennesker han aldri kan glemme. Særlig i krigens dager, da han jobbet som fengselsbetjent i Fredrikstad.

–Spør du meg om navn og folk fra krigens dager, kan vi prate i en uke, sier han.

Minnene fra 1940 til 1945 sitter spikret, og ikke alt er godt å tenke på. Men han prøver å tenke på alle han fikk hjulpet. Rustad var motstandsmann og spilte dobbeltspill for å redde motstandsfolk som ble puttet i fengsel. Men hvordan han selv er blitt skånet for døden, det har han ingen svar på.

–Jeg har intet annet svar enn at det må være en høyere makt, sier han – før han tenker seg om.

–Jeg sitter nå her og tenker bakover på alt jeg har opplevd. På alt som har gått bra. For noen ganger kan det bli litt ensomt og vondt, for en har opplevd litt av hvert, men da må jeg bare tenke litt. Tenke bakover helt til jeg kommer på noe godt, så blir jeg i godt humør igjen. Og jeg er overbevist om at det gode humøret er grunnen til at jeg er blitt så gammel.

–Vet du, en gang sa én til meg at når han ble pensjonist, så skulle han bare sette seg til i stolen og bli sittende der. «Jeg vet om lettere måter å ta livet sitt på,» svarte jeg da.