Bønder og samer krangler om reinen

Siden Alta-aksjonen for 30 år siden har samene fått økte rettigheter. Noen frykter for en ren samisk stat, og jusprofessor Carl August Fleischer mener Stortinget ble villedet til å gi samene sterkere rettigheter enn det folkeretten gir grunnlag for.

Vi står midt i konflikten. På et jorde ved Gammelsetra i Tverrelvdalen utenfor Alta, der natten har drysset vinterhvitt på nysådd mark. Med oss er de som strides: To bønder, Ola Losvar og Tor Arne Mannsverk, som eier jordet og har mistet avling. Og to reindriftssamer, brødrene Josef Per A. Sara og Iver Aslaksen Sara, som eier reinen som ødela avlingen.

På Aftenpostens forespørsel er de gått med på å møtes her på jordet, men de er utilpass og ukjente med hverandre. I bakgrunnen stiger fjellet opp mot vidda, der Sara-flokken går i høstbeite ved Stilla en times tid unna – nøyaktig 30 år etter aksjonene mot Alta/Kautokeino-utbyggingen.

Konflikten mellom jordbruket og reindriften har tilspisset seg kraftig, spesielt i Vest-Finnmark, der reintallet er altfor høyt.

FOTO: Dag W Grundseth

–Reindriften er helt ute av kontroll. Det er ikke beitegrunnlag nok, og de greier ikke holde styr på dyrene. Reinen går på skog og dyrket mark, og vi føler oss maktesløse. Mange bønder er helt fortvilet og vurderer å gi opp, sier leder av Bondelaget i Alta, Jørn Suhr.

Han gir Reindriftsforvaltningen og Landbruksdepartementet mye av skylden.

–Den dårlige forvaltningen av reindriften er med på å øke konflikten, og dette er blitt en rettighetskamp for samene. De er ute etter rettigheter, og jeg er redd vi bare har sett starten på dette. Reindriften er en hellig ku i Landbruksdepartementet. Etter Alta-aksjonen har staten ikke turt å ta tak i reindriften av frykt for å bli stemplet som rasister. Men dette er ikke en etnisk konflikt, men en konflikt mellom to næringer. Reindriftsloven er nå så sterk og til alvorlig hinder for annen virksomhet, at den norske stat og statsministeren må ta tak i dette. Hvis ikke, vil det bli krig her.

På jordet i Tverrelvdalen har de ikke trukket våpen. Men det er kaldt. I vår, som i fjor vår, kom det flokker av rein ned fra fjellet og inn på jordet, der bøndene dyrker vinterfôr til sine kyr. 40-50 reinsdyr, som åt spirende gress og tråkket avlingen ned. Bøndene varslet Reindriftsforvaltningen, som varslet Reinpolitiet, men ingen fikk tak i reineieren, og saken ble henlagt. I nærmere tre uker sto reinen på jordet.

FOTO: Dag W Grundseth

–Forholdet mellom reindrift og bønder er ikke så innmari enkelt å håndheve. Reindriften ønsker ikke konflikt med annen næring, og rein på dyrket mark kan ikke flyttes på minuttet, samene er jo ikke der. Men flere uker er for lang tid. Da er det et uttrykk for at de gir blanke, sier leder av Reinpolitiet, politioverbetjent Inger Anita Øvregård, som opplever at det er blitt mer aggresjon mot reindriften etter den nye Finnmarksloven og opprettelsen av Finnmarkseiendommen for to år siden.

95 prosent av alt areal i Finnmark som tidligere var eid av Staten, ble da overdratt til fylkets befolkning og administrert via Finnmarkseiendommen, der Sametinget og Fylkestinget har tre representanter hver i styret.

–Finnmarksloven, Finnmarkseiendommen og Sametinget har tilsammen vært med på å hausse opp konflikten. Reindriften har helt klart fått mer makt, men det folk spør seg nå, er hvor stor makt de skal ha, sier Øvregård.

Bonde Ola Losvar føler seg maktesløs. –Da reinen kom i våres, var vi her hver dag for å jage den. Men den kom tilbake hver gang. Det ble store tap for oss. Vi har en kort vekstsesong, og reinen kom i den mest sårbare perioden. Vi tapte halve avlingen vår.

Han ser utfordrende bort på Josef Sara, som er leder for reinbeitedistrikt 23C og ansvarlig for reinsflokken.

–Det var nok en del misforståelser. Vi kjørte på alle jordene da vi fikk melding. Men vi trodde det var et annet sted, så vi fant ingen rein.

–Men ser du at dette skaper problem for bøndene?

–Jeg vet ikke om jeg vil kalle det problem. Det er jo sånn at vi må gjete reinen.

Alle er enige om at reintallet på nærmere 100.000 dyr i Vest-Finnmark er for høyt. Den vedtatte grensen er 64.300 dyr, men det riktige antallet bør være 80.000, mener reindriftssjef Ellen Inga O. Hætta.

–Tvangsslakting er ikke veien å gå. Men så langt i år har vi slaktet 28.000 dyr i Finnmark, 25-30 prosent mer enn i fjor. Den nye loven sier at reinbeitedistriktet selv skal foreslå det antall rein som er bærekraftig både økonomisk, økologisk og kulturelt. Loven gir større selvråderett, men også mer ansvar til reindriftssamene. Men det er riktig at næringen må ansvarliggjøres. Reinen skal ikke være på dyrket mark i Tverrelvdalen, sier hun.

På dyrket mark i Tverrelvdalen står to bønder og to reindriftssamer og sparker litt i bakken. De står med avstand og forklarer sine posisjoner. Begge parter er næringsdrivere i sjette generasjon. Losvar og Mannsverk som etterkommere etter innvandrede bønder fra Østerdalen på 1800-tallet. Sara-brødrene med reindriftssamer like langt tilbake i tid.

–Det er jo sånn at fjorårskalvene lukter det ferske gresset. Og når de først har fått smaken på det, er det vanskelig å holde dem unna. Men vi har redusert flokken. Nå har vi det antallet vi skal ha, under 3000 dyr. Men andre distrikter har ikke redusert, det er problemet, mener Josef Sara.

FOTO: Dag W Grundseth

I Alta sentrum sitter Turid Bjørnstrøm og Lars Hapalahti. De frykter en samisk stat, og er nå henholdsvis leder og nestleder i organisasjonen EDL (Etnisk og demokratisk likeverd). Turid tok initiativ til EDL da den nye Finnmarksloven var til behandling, og foreningen har nå 700 medlemmer.

–Vi fikk 11000 underskrifter mot loven, men de ble ikke tatt hensyn til. Finnmarksloven setter den norske befolkningen utenfor alt demokrati. Vi ønsker å fjerne det etniske skillet, som loven lager. Vi er nå midt i en samisk nasjonsbygging, og det er reindriften som skaper de største frustrasjonene. Norske politikere tør ikke reagere mot dette, og vi frykter en samestat, der vi blir inkludert, sier de to.

–Det er jo veldig synd hvis noen skal lide av reindriften. Vi må bli enige om hvordan vi skal gjøre dette. Jordbruk og reindrift har jo levd side om side i generasjoner.

Josef Sara ser prøvende mot bøndene. Aner vi et tøvær i luften?

–Vil dere kreve erstatning, spør han.

–Den beste erstatningen vil være at det ikke kommer rein på jordet igjen neste år, svarer Ola Losvar.

Finnmarksloven støtter seg på ILO-konvensjon 169 om urfolk og stammefolk, men det er klar juridisk uenighet om hvilke rettigheter konvensjonen faktisk gir. Regjeringsadvokaten mener Finnmarksloven «innebærer en klar overoppfyllelse av eventuelle folkerettslige forpliktelser», mens jusprofessor og folkerettsekspert Carl August Fleischer går enda lenger. Han mener Stortinget er blitt villedet.

–Det er begått alvorlige fagligjuridiske feil i en del av det som er blitt anført til fordel for samiske rettigheter. Blant annet ble det i den utredningen som juristene Hans Petter Graver og Geir Ulfstein fremla for Stortinget, påstått at ILOs egen ekspertkomité hadde sagt at konvensjonen gir støtte til samenes krav på eiendomsrett. Det er feil. Ekspertkomiteen sa tvert imot det stikk motsatte – ILO-konvensjonen gir ikke støtte for et slikt krav. Det ble altså gitt feil opplysninger til offentlig myndighet, og Stortinget ble villedet.

–Er Finnmarksloven vedtatt på gale premisser?

–Det er fremkommet så mye misvisende materiale også tidligere, blant annet at FN-erklæringer skulle kreve positiv diskriminering av samer, at det har skapt grunnlag for misforståelser i Stortinget, sier Fleischer.

På jordet i Tverrelvdalen snakkes det ikke jus. Men forhandlinger er på gang.

–Vi har snakket i Distriktet om at vi kanskje skulle kjøpe fôr til de bøndene som har tapt mye, hvis vinteren blir lang og hard. Og hvis dere kanskje kunne hjelpe til med å gjete reinen om våren?

Josef Sara lar spørsmålet henge i luften, men får svar på tiltale.

–Det har vi ikke tid til. Om våren sitter vi på traktoren hele tiden.

Josef prøver igjen.

–Vi kunne sette opp midlertidige gjerder, så reinen ikke kom hit ned. Som en siste utvei. Vi kan stille med gjerder.

To bønder ser på hverandre. Ja, det er de fornøyd med. Vi aner en løsning på konflikten.

Gjerder er et stridstema i Finnmark. Gjerder, som skal skille reinsflokkene. Gjerder, som skal verne områder mot rein. Tusenvis av kilometer med gjerder på kryss og tvers over hele Finnmarksvidda. Og 600 kilometer ulovlige gjerder, som ingen har fjernet.

–Reindriftsloven har gått utenom alle demokratiske prosesser her i Finnmark. Ingen andre ville ha funnet seg i dette.

Altas ordfører Geir Ove Bakken har tatt oss med til et ulovlig reingjerde ved den lille bygda Eiby. På den ene siden av gjerdet, der reinen har gått, er det svart og nedbeitet. På utsiden av gjerdet er det lav og lyng og mose.

FOTO: Dag W Grundseth

–Se hvordan det ser ut. Sånn er det kilometer på kilometer oppe på vidda. Jeg tør ikke tenke på hva Finnmark går i møte. Det tar mange tiår før dette gror til igjen, og jeg er bekymret for forørkningen av vidda og hvordan det vil se ut her om 10-20 år. Dette er dramatisk. Nå må Regjeringen vise politiske muskler og få ned reintallet. De kan jo komme hit å se hvordan det ser ut.

Ordføreren ønsker ikke flere gjerder. –Gjerder løser konflikter her og nå, men det er ingen løsning på lang sikt. Landbruksdepartementet må begynne å se reindriften som en næring og ikke kulturbærer. De må ta tak i dette, men jeg tror ikke de tør. Vi ønsker et godt forhold til reindriften, men da må de forholde seg til lover og regler. Vi trenger en reindriftslov som også tar hensyn til utviklingen i Finnmark. Nå er vi i ferd med å miste rettigheter, særlig på bruken av areal. Nå har reindriften begynt å ha meninger om boligbygging i nærområdene våre, også.

–Det er blitt veldig tilspisset her det siste året, særlig i forhold til reindriften. Men jeg er ordfører på niende året, og jeg overlever uansett om jeg stemples som rasist eller ikke. Noen må si ifra.

I Tverrelvdalen er stemningen i ferd med å lette. De to partene snakker sammen om hvordan reindriftssamer og bønder hadde omgang i gamle dager. Samene oppsøkte bøndene for å kjøpe melk og andre varer i bytte mot kjøtt.

–Som guttunge husker jeg det var mange samer på gården. De bodde der i perioder. Vi er to primærnæringer og bør samarbeide. Det bør være unødvendig å krige mot hverandre.

Ola Losvars utsagn høster anerkjennende nikk fra Sara-brødrene.

I et flunkende nytt signalbygg, på høydedraget over et vinterkledd Kautokeino, styrer direktør Magne Ove Varsi Kompetansesenteret for urfolks rettigheter, Gáldu. Der driver de nå et prosjekt om samisk selvbestemmelse, som finansieres av Sametinget og Arbeids- og inkluderingsdepartementet. I prosjektbeskrivelsen heter det: «...forutsetning for prosjektet er en erkjennelse av at samisk selvbestemmelse i form av autonomi og selvstyre vanskelig kan gjennomføres uten en helhetlig og overordnet vurdering av hvilke strukturelle endringer som må gjennomføres med hensyn til fordeling av politisk ansvar, makt og myndighet mellom staten og Sametinget.»

FOTO: Dag W Grundseth

–Dette er ikke separatisme, sier Magne Ove Varsi. –Utviklingen globalt går med raske steg, og FN-erklæringen gir urfolk rett til autonomi og selvstyre i interne anliggender. Det er den vi tar tak i.

–Er det snakk om løsrivelse innen visse områder, for eksempel kultur, helse eller skole?

–Det er en banal tolkning. Samtinget får stadig overført nye politiske oppgaver fra statlige myndigheter. Det vi utreder, er en implementering av FN-erklæringen.

–Kan du se at dette kan virke provoserende på enkelte?

–Vi kan ikke unngå at noen fortsatt lever i fornorskningstidens ånd. Hvis vi anerkjenner at samene er ett av to statsbærende folk, så er vi ikke kommet langt når det gjelder samiske rettigheter. Det har skjedd mye positivt de siste årene, men det er bare starten på en prosess der urfolk blir hørt. Vårt prosjekt har ikke noe med separatisme å gjøre, men er et bidrag til forsoning mellom den norske stat og det samiske samfunn.

På jordet i Tverrelvdalen er det kommet til forsoning og en løsning.

–Dette er prisverdig. Dette er første gang reindriften vil ha en dialog med oss, og det setter jeg pris på. Det var fint at dere kom hit.

Ola Losvar er fornøyd med møtet ute på jordet. Josef Per A. Sara har også fått noe å tenke på.

–Jeg har ikke vært så flink som pappa og bestefar. De gikk mye hit ned til bøndene og hadde bedre kontakt. Vi er blitt så moderniserte og snakker i telefon. Men man må prate med folk, ha kontakt. Jeg har nå sett at den gamle måten er best.

Han ruller seg en fredsrøyk.