Omfanget av jødeutryddelsene sjokkerte verden da Hitler-Tyskland var slått. Haakon Lie hevdet at katastrofens omfang først gikk opp for ham sommeren og høsten 1945, da han var tilbake i Norge fra eksiltilværelsen i USA.

Men bevisst eller ubevisst må Haakon Lie ha fortrengt sine tidlige forsøk på å få oppmerksomhet om jødeforfølgelsene, skriver biografen Hans Olav Lahlum. For allerede 23. januar 1943 sendte Lie en artikkel til avisen The Nation om antisemittismen i Norge. Han skrev om det systematiske ranet av jøders eiendom i Norge og deportasjonene til tyskernes konsentrasjonsleirer. Han skrev at tusen jødiske menn, kvinner og barn var sendt med fangeskipet «Donau», og at disse aldri mer ville få se igjen sitt hjemland.

Lie overdrev tallet på jøder om bord på Donau, men knapt nok farene for dem som var der. Av de 532 som ble deportert med skipet i november 1942, overlevde bare ni.

Alt annet småting.

I oktober 1943 kom det nye advarsler fra Haakon Lie. I et intervju med reporteren Lise Lindbæk i Nordisk Tidende, den største norskspråklige avisen i USA, slo Haakon Lie fast at «alt hvad som er skjedd under krigen, er småting i sammenligningen med utslettelsen av 6 millioner jøder. Alt hvad Norge, Polen – tyskerne selv etc. har lidt er ingenting i sammenligning med denne fryktelige utslettelse av et helt folk – og man kunde gråte når man ser at ikke deres skjebne har gjort et langt større inntrykk enn det er tilfellet. Europa er så fullt av fornedrende rasehat at vi ikke har noen ting vi skulle ha sagt amerikanerne».

Utryddelsene hadde på dette tidspunkt ikke nådd det omfang Lie beskriver. Men han skulle komme til å få rett. «At artikkelen ikke fikk større oppmerksomhet, får stå som en ny illustrasjon av den manglende interessen for jødenes skjebne som fortsatt preget Norge og resten av den vestlige verden,» skriver Hans Olav Lahlum.

–Svært tilbakeholden.

I biografien fortelles også en historie som satte sterkt preg på Haakon Lie, uten at han offentlig skulle komme til å snakke om det: I San Francisco, lørdag 21. april 1945, kom utenriksminister Trygve Lie med sitt mest medfølende ansikt og sa at han hadde en alvorlig personlig beskjed å meddele. Per Lie, lillebroren til Haakon, sto på den siste listen over omkomne norske fanger fra konsentrasjonsleiren Dachau.

Lahlum tror det var det tyngste øyeblikket i Haakon Lies lange liv. Men han arbeidet som vanlig både den dagen og dagen etter, uten å slippe sorgen løs. Først to dager senere orket han å sende nyheten videre til familien, i form av et kort telegram til sin kone i Stockholm.

Per Lie var nestleder i AUF på 1930-tallet, og hans posisjon i norsk arbeiderbevegelse var sterkere enn Haakons både før og under krigen, skriver Lahlum. Hadde Per overlevd noen uker til, ville hans muligheter til topposisjoner i parti og fagbevegelse etter krigen vært minst like gode som brorens. Men han døde av flekktyfus etter et tre års fangehelvete, bare noen uker før frigjøringen.

Reiulf Steen, tidligere partileder, husker at Haakon Lie hadde et bilde av lillebroren sin på veggen på Youngstorget. Men han snakket aldri om ham.

–Han var svært tilbakeholden med private ting, sier Steen til Aftenposten.

Lahlum skriver at lillebrorens død var et savn Haakon Lie bar med seg i alle år, men aldri nevnte, «selv ikke i lukkede familierom».