Det var rett og slett ikke til å tro. Magne Raundalen, landskjent barnepsykolog, husker hvordan det kimte i telefonen hjemme i Bergen, den 10. november 1989. Kalle Fürst, vennen og fagsjefen fra NRK, kunne ikke vente med å ringe:
– Magne, du må ut og kjøpe Dagbladet. Dette er din dag!
Muren i Berlin hadde revnet. Europas deling var over. Øst- og vestberlinere falt hverandre om halsen på toppen av den forhatte betongen. Verden rundt satt folk og stirret på TV-bildene av de små Trabantene som tutet og knatret seg gjennom kontrollpostene fra øst til vest.
Det var dagen for de helt store overskrifter. «LA BARNA BANNE,» ropte Dagbladet over førstesiden.
Men bildet var ikke av DDR-sjefen Egon Krenz og hans familie. Det var av Magne Raundalen, som omgitt av barnehagebarn kastet en brannfakkel om oppdragelse i de norske hjem:
«La barna banne og la dem lære kampsport i lekeform, slik at de kan få ut aggresjonen. Glem oppdragelsen vi har bedrevet. Den har en helt feil form. Fortsetter vi med grensesetting på alle bauger og kanter, blir 90-åra ørefikenes tiår,» uttalte Raundalen.
Murens fall var ikke viet så mye som en linje på fronten av landets tredje største avis.
Larsen tok ansvaret.
Om barna ikke bannet, så ble det i hvert fall bannet så det monnet i Dagbladets hus. Den ansvarlige kveldsredaktør var Jan-Erik Larsen, i dag en avgått statssekretær ved Statsministerens kontor, og hyperaktuell i forbindelse med etableringen av kommunikasjonshuset First House. Langt utpå natten ble det laget en annenutgave, der Raundalen gikk ut og Muren gikk inn.
– Hvordan kunne fadesen skje?
– Det var mange grunner til det, og mange mennesker involvert i redigeringen og vurderingene. Du kan vel si at det hersket en slags unntakstilstand i avisen på denne tiden, med mye intern uro og strid rundt ledelsen, som preget kvaliteten i arbeidet. Men ansvaret var mitt, og det har jeg ikke tenkt å løpe fra, sier Larsen.
Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, husker forsiden veldig godt.
– Jeg føler meg sikker på at også Dagbladets medarbeidere husker den, og da ikke minst den intellektuelle delen av redaksjonsstaben. Dette var jo en periode da Dagbladet gjerne omtalte The Guardian som den avisen i England som lignet mest på Dagbladet. Etter dette oppslaget var det lettere å si at avisen lignet mest på The Sun, en slags Midnight Sun, sier Kokkvold.
På tyveårsdagen for murens fall humrer Magne Raundalen godt og hjertelig ved gjensynet av en forside som er blitt en del av livet hans, og som han til stadighet blir minnet på. Oppfordringen til banning skapte stor debatt, og fikk ekstra gjennomslag fordi den inngikk i den store dobbeltnyheten med Berlinmurens fall.
– Jeg reiste fra Bergen til en konferanse i Stockholm denne dagen. Og der fikk jeg oppleve at avissiden ble vist frem på TV, som en norskevits!
Raundalen har forlengst gått bort fra budskapet om å la barna banne når de er rasende. Forskning har vist at det ikke er lurt.
– Den som starter med å banne, kan ende opp med å slå. Barnet tømmer ikke sitt reservoar av oppsamlet sinne ved å drive med kampsport.
– Hva vil du anbefale nå?
– Jeg vil si at man skal la barna hviske. Og så skal man la dem sette seg ned og få et glass cola. Man kan bare bli halvparten så sint når man sitter som når man står.
Raundalen jr ser bak muren
Det er en ren og skjær tilfeldighet: Samtidig med at Magne Raundalen markerer sitt helt spesielle 20-årsjubilum for Berlinmurens fall, utgir sønnen Jon Raundalen bok om dagliglivet bak Muren. Jon Raundalen er førsteamanuensis i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. I april tok han doktorgraden på et studium av det store antall western-, musikal- og science fiction-filmer som ble produsert av DDRs statlige filmselskap DEFA på 1960- og 1970-tallet. Og nå kommer boken «DDR – det det var», en artikkelsamling han har redigert i samarbeid med litteraturviteren Benedikt Jager ved Universitetet i Stavanger.
