Noe stort oppslag var det ikke. Men det sto øverst på førstesiden 28. mai 1869, og innholdet var dramatisk. Store summer fra offentlige kasser ble brukt til å eksportere menn, kvinner og barn til utlandet:
«Fattigkommissionerne i Vaaler Prestegjeld i Solør, Vaaler i Smaalenene, Øier i Gudbrandsdalen, Eidsskogen i Vinger, nordre og søndre Land, nordre og søndre Hurdal, nordre og søndre Aurdal samt vestre Slidre i Valdres, Næs i Hallingdal, Gran paa Hadeland og flere Prestegjelde har i dette Foraar alene hos et Emigrantfirma indbetalt henved 2000 Spesiedaler til Befordring av hjelpeløse Emigrantfamilier, som dels allerede vare, dels befrygtedes at vilde falde vedkommende Fattigkasser til byrde.»
Historien rulles ut i Farvel Norge, Sverre Mørkhagens ferske bok om utvandringen til Amerika. Hadde Stoltenberg-regjeringen gått frem på samme måte for å nå sitt mål fra Soria Moria om å avskaffe fattigdommen, hadde det haglet med ubehagelige spørsmål i Stortingets spørretime.
Men Norge var et annet land i 1869. Fattigdommen var tung å bære, særlig når kriseår i jordbruket kom på toppen av en galopperende folketilvekst. Aftenpostens medarbeider forlenget da også sin nyhetsartikkel med å mene at eksporten av fattiglemmer var en god idé for å holde kontroll på de offentlige utgiftene, også i Christiania.
«Under den voldsomme og næsten haabløse Stigen, hvorfor Fattigkasserne i vort Land i de senere Aar har været udsat, synes denne Maade at yde Hjelpen paa at være ganske anbefalelsesværdig.»
I de norsk-amerikanske miljøene ble det slått alarm. Avisen Fedrelandet og Emigranten, utgitt i Wisconsin, reiste spørsmålet om Norge hadde innledet en ukristelig praksis med å bruke Amerika som fattiganstalt. Blant annet rettet avisen et fryktelig angrep på fattigkassen i Vestre Aker, i hovedstadens umiddelbare nærhet. Vestre Aker hadde sendt av gårde en «fullkommen idiot» av en pike, som ifølge medpassasjerer på Amerika-båten hadde levd «med sin avfeldige mor» på fattigkassens regning hele livet:
«Blottet for alt, endog den fulde Forstand, er hun nu hensat blant Fremmede, der føler Modbydelighet for at have noget med hende at gjøre. (...) Hvis Vestre Akers Fattigbestyrelse virkelig har sendt dette ulykkelige Væsen herover, saaledes blottet for alt og det ene og alene for at fri seg for den Byrde at underholde hende, hvilket vi har al Grund til at antage for Sandhed, da overlade vi til enhver Christen at bedømme denne dens Handling,» skrev nordmennenes avis i Wisconsin.
Fattigdomsskatt.
Allerede fra 1845 hadde Stortinget pålagt kommunene å hjelpe de mest trengende. Men Sverre Mørkhagen dokumenterer i sin bok hvordan kommunene slet stadig tyngre med å følge opp. Mange steder utgjorde støtten til de fattige mer enn halvparten av kommunenes totale utgifter. En egen fattigdomsskatt måtte inndrives, til økende protester fra dem som måtte betale. Engangskjøp av Amerika-billetter ble et fristende alternativ.
– Hvor kjent er det fra tidligere historieskrivning at fattigkassene eksporterte fattigfolk for å få ned utgiftene sine?
– Ingrid Semmingen skriver om det, i tobindsverket Veien mot vest fra 1942 og 1950. Men jeg har ikke registrert at særlig mange har vært opptatt av det og synes tilfellet er verdt å løfte frem i lyset. Det forteller oss dessverre en del om samfunnet vårt for halvannet hundre år siden, sier Sverre Mørkhagen.
